20. juni, halv ett
 
 
 
    "Yesterday, upon the stair, I met a man who wasn't there.
     He wasn't there again today, I wish, I wish he would go away!"
    - "Antigonish" - William Hughes Mearns.
 
 
    "Du Lars, noen ganger lurer jeg på hvorfor du valgte dette yrket."
    "Hva mener du?" Lars Dybvik myste over mot kollegaen Erling som satt i solveggen ved siden av.
    "Nesten hver gang vi tar oss en kopp kaffe sammen, så legger du ut om hvordan alle pasientene dine er så fordømt kjedelige. At du aldri får de spennende tilfellene. Du må da ha skjønt en eller annen gang i løpet av studiet at jobben ikke bare bestod av komplekse dypdykk inn i menneskesinnet."
    Lars rettet seg opp og strakk seg etter sigarettene som lå på bakken foran ham. De satt sammen på baksiden av den psykiatriske poliklinikken på Rotvoll like utenfor Trondheim, og slikket i seg junisolen grådig. Vannflaten i den vesle fjordarmen nedenfor kastet blendende stråler opp mot den hvitmalte veggen bak dem. Han tente en sigarett og så på kollegaen som gliste svakt bak solbrillene.   
    "Tullprat," snøftet han kort. Eller var det litt sant også? De to pleide ofte å stikke ned hit i lunsjpausen.  I motsetning til mange av de andre ansatte på huset, så var Erling en kar som han kom godt overens med.
    "Jaså. Så jeg har ikke litt rett engang?" Erling vendte hodet på skakke mot ham og smilte det samme kjente megetsigende smilet som sa: tar jeg feil?
    "Du er den fødte hjernekrymper, Erling. En velsignelse for den moderne psykiatrien og galninger i hele byen."
    Erling ristet til i en kort latter. Solbrillene falt ned fra neseroten. "Vi har kjent hverandre hvor lenge nå? 7-8 måneder? Vi begynte å jobbe her omtrent samtidig. Hva er ofte gjennomgangstemaet når vi sitter her i lunsjen?"
    Lars kartet den halvrøkte sigaretten mot steinhellen ved siden av. "At jeg klager over hvor kjedelige pasientene mine er?"
    "Akkurat," konstaterte mannen ved siden av tilfreds.
    "Men er du ikke litt enig med meg?" Stemmen hans var småirritert. "Jeg synes hver dag er nesten den samme. Pasientmappene kommer på  pulten. Angst. Depresjon. Tristhet. Utbrenthet. Har møtt veggen. Den samme trivielle røkla dag ut og dag inn. Hvis man er heldig så dukker det opp en spiseforstyrrelse eller kanskje noe som ligner på bipolar. Noe å sette tennene i, hvis du skjønner hva jeg mener. De virkelig interessante pasientene blir omfordelt til gamlingene på huset fort som faen. Du valgte vel også å bli psykolog fordi du syntes menneskesinnet var spennende å utforske?" Han så Erling reise seg og tømme de siste kalde skvettene i koppen. 
    "Selvsagt, men det var jo ikke den eneste grunnen. I bunn så har jeg vel alltid hatt et ønske om hjelpe folk som har det vondt inni seg. Ikke kun dissekere tankene deres for å tilfredsstille meg selv intellektuelt. Det må ha vært noe av motivasjonen din også?"
    "Jo..." begynte Lars.
    "Du er 35 år nå. To år yngre enn meg. Vi har begge omtrent like lang fartstid innen psykiatrien. Fem år eller noe sånt? Hvis du fortsetter slik så kommer du til å bli en miserabel mann jævlig fort," sa Erling og rynket på nesen over de sure kafferestene. "Du er en grepa kar, faglig dyktig, men du blir ikke en bedre psykolog av å tenke på den måten du gjør," la han til.
    Vanligvis tok Erling tiradene hans med godt humør. Nå virket det som om han endelig hadde fått nok. "Mulig du er inne på noe," sa Lars kort, mest for å ta brodden av diskusjonen. Han kikket på klokka. Den var nesten tolv. "Stikker du?" 
    "Ja, jeg har en del papirarbeid å gjøre. Hva har du på planen?"
    "Jeg har en pasient klokka halv ett. Sitter her en stund til."
    "Ok. Men husk på det jeg sa om å bli en miserabel gammel knark da, Lars."   Smilet til Erling hadde vendt tilbake.
    "Det er notert," gliste han i retur.
    Sola hadde gjemt seg bak et tynt skydekke. Lars ble sittende å tenke på det Erling hadde sagt til ham. Bare halvveis til 40 og allerede lei og desillusjonert? Hvorfor ble jeg egentlig en hjernekrymper? Han hadde stilt seg spørsmålet flere ganger før. Han visste selvfølgelig svaret.
    Det kalde og stirrende, slimete øyet. 
    Det grusomme bildet som hadde brent seg fast i hjernen hans som guttunge, og som aldri hadde forlatt ham. Og aldri ville forsvinne. Når han lukket øynene kunne han mane fram inntrykket dersom han ville.
 
    Det var en sommer på slutten av 80-tallet. Han hadde nettopp fylt syv år. Han og moren var på ferie hos besteforeldrene hans på ei øy like utenfor Helgelandskysten. De bodde i Oslo, men det var her mamma vokste opp. En plass der vind og hav regjerte ubestridt. Foreldrene hans hadde skilt lag noen år tidligere. Like etter flyttet faren til ny jobb i Danmark. De hadde jevnlig kontakt. Mest på telefon, men også helgeturer til København. Da foreldrene diskuterte sommerferiene hadde moren hans imidlertid satt foten kontant ned: mormor og morfar i nord hadde rett til å være sammen med det eneste barnebarnet sitt én gang i året. Og slik ble det.
    Og Lars hadde ikke noe imot å tilbringe somrene der oppe. Tvert i mot. Farfar hadde lært ham å fiske. For en guttunge oppvokst på tjukkeste Stovner i Oslo var det voldsom stas. Å spise fisk var egentlig noe av det jævligste han visste, helt til mormor lagde fiskekaker helt fra bunn av. Selv om det var nesten 30 år siden husket han fremdeles lukten og smaken av de deilige lysebrune skivene med majones og sylteagurk ved siden av.
    Også var det Åse. Søsteren til mamma. Hun var to år yngre. Mye av  grunnen til at han  gledet seg til å dra oppover, var tante Åse. Åse som aldri sluttet å danse. En gang rett etter midnatt hadde han våknet av tusling i gresset utenfor vinduet. Han kikket ut og så tanten springe naken rundt det gamle stabburet som stod på tomta. Sirkel etter sirkel. Huden sommerbrun , brystene som pendler, armene veivende og oppstrakte som om hun prøvde å gripe fatt i noe. I ettertid var Lars sikker på at hun hadde sett ham gløtte ut igjennom gardinene. Det var det første året de var der. Året før øyet.
    "Morfar, vi skal fiske ikke sant?" var det første han ropte da de kom opp mot huset sommeren etter. Mannen som kom mot ham var annerledes.
    "Klart vi skal," smilte han. Ansiktet så mye eldre ut nå enn sist sommer.
    "Hvor er tante Åse?"
    Rynkene rundt smilet til morfaren ble plutselig dypere. Mørke og furete. "Åse er..." begynte han. "Åse sitter inne i stua."
    Og tanten hans satt inne i stua. Men hun danset ikke. Hun satt skakt framoverbøyd ved stuebordet med hendene på kryss over skuldrene.
    "Hei, tante Åse!"
    Ingen respons.
    "Tante Åse?" 
    Kvinnen ved bordet kikket opp på ham, smilte svakt før blikket falt ned igjen på et punkt mellom knærne og tregulvet. 
    På den andre siden av rommet pratet moren og bestefaren lavt og alvorlig. Han ble stående usikker og avventende.
    "Lars." Det var bestemoren som kom ut av kjøkkenet som fikk ham til å snu seg. "Kom inn hit til meg," smilte hun. Men munnen var sliten som bestefarens.
    Solbærsaften i glasset på kjøkkenbordet foran ham var dyp mørk og luktet naturlig søt. Bestemoren satt på den andre siden. Hun spurte om han gledet seg til å begynne på skolen, om han hadde venner, om han likte å bo i Oslo og om det var sant at pakistanere hadde butikker på hvert gatehjørne. Han kunne ikke skjønne hva som var så spennende med svarene han ga, men ansiktet til bestemoren lyttet fascinert. Etter en stund, tilsynelatende tilfreds med informasjonen hun hadde fått om storbyen i sør, lente hun seg mett tilbake.
    "Mormor, har tante Åse slutte å danse?" 
    Skuldrene til bestemoren rykket nesten umerkelig forover. Et lite øyeblikk virket det som hun skulle svare, men kroppen sank stille tilbake i kjøkkenstolen. 
    "Lars, husker du en gang da du var ordentlig glad?" spurte hun tilbake.
    "Det er klart jeg gjør." Han tenkte med en gang på julaften et drøyt halvår tidligere da faren kom på besøk fra Danmark med en Nintendo spillkonsol i gave. Den nyeste versjonen med de aller beste spillene. 
    "Husker du en gang da du var veldig trist og lei deg?"
    Og det gjorde han. Da han fikk vite at bestekompisen hans Arne ikke skulle begynne på samme skole som ham etter sommeren. De bodde bare tre gater fra hverandre på Stovner og var sammen hver eneste dag, men sognet til forskjellige skolekretser. Han kjente et stikk av vondt i seg når han tenkte på det.
    Bestemoren lyttet til ham mens han fortalte om de gode og de slemme tankene. 
    "Tror du at det går an å gå fra trist til glad, og glad til trist uten at det er egentlig er noen grunn til det?" spurte hun.
    "Bare sånn uten videre?"
    "Ja."
    Han drakk litt av solbærsaften undrende. På en måte skjønte han.
    "Er det sånn tante Åse er? Glad og trist, trist og glad?"
    Nesten tredve år senere kunne ikke Lars huske hva bestemoren svarte, men ved kjøkkenbordet til besteforeldrene skjønte han i sitt unge sinn at livet aldri leker for alle hele tiden. Og slett ikke for tante Åse.
 
    Det var det korte skingrende skriket fra stua under soverommet som rev ham ut av drømmer om asfalt og vill sjø. Han reiste seg kjapt opp i senga. Søvnen sved plutselig i øynene. Utenfor lå solen lav og fersk. Hva var klokka? Han myste trøtt på armbåndsuret. Kvart på sju. Besteforeldrene hans pleide å stå opp fryktelig tidlig, men dette var tidlig selv for dem. Det kom noen svake lyder fra etasjen under. Noen som snakket? Nei. Han kløv opp av senga og stod på det kalde gulvet i underbuksa og lyttet mens han gned seg i øyehulene med knokene. De svake lydene under føttene hans var stotrende og uregelmessige. Han åpnet soveromsdøra og gikk forsiktig ned trappen. Døren inn til stua stod på gløtt som den alltid gjorde. Noen gråt der inne. Hikstende og intenst.
    Sola på Rotvoll i Trondheim ble plutselig kaldere. Minnet ble voldsomt levende. Som voksen forestilte Lars seg noen ganger at han stod bak sitt eget 7-årige jeg: guttungen som stirret inn i stua til besteforeldrene der mormoren hans satt stille foroverbøyd i sofaen, mens morfaren klemte rundt mamma som hikstet trøstesløst ved siden av. Han ville så vanvittig sette seg på huk og berolige gutten - seg selv - om at alt ville bli bra. Alt har en årsak.
    På gulvet mellom de voksne lå tante Åse. Livløs. Hun var naken, våt og kald. Huden så rar, så altfor blek. Det lange mørke håret hvilte i tunge klaser over ansiktet, nakken og ryggen. Er det slik død ser ut? Han hadde et vagt begrep om hva det vil si å ikke leve. Et knapt år tidligere hadde naboen deres i oppgangen over død helt plutselig. Han hadde fått så vondt i hjertet sitt at det sluttet å virke, fortalte moren. Hjerteinfarkt het det. Det skjer noen ganger med gamle mennesker, sa hun. Men tante Åse var ikke gammel. Hun var yngre enn mamma. Han kjente en ising bevege seg fra de bare føttene og opp mot knærne.
    Inne i stua reiste mormoren seg sakte fra sofaen. Hun gikk mot kroppen på gulvet og bøyde seg ned. Han kunne se ansiktet til den aldrende kvinnen gjennom glippen i døra. Det var trist og rolig på samme tid. Nesten aksepterende. Med rolig hånd strøk hun datteren over det salte, gjennomvåte håret. Tjafset som dekket ansiktet gled sakte til side.
    Og han husket at han skrek. Skrek så det brant. Som om noen kjørte en rødglødende spiker ned i halsen og inn i lungene hans. 
    Det høyre øyet til tante Åse var lukket og oppsvulmet. Det venstre var vidåpent, pupillen som en knappenål. Det stirret intenst på ham bak et grått, slimete slør av meningsløs intethet.
 
    Lyden av den skingrende påminnelsen på mobiltelefonen rev ham vekk fra Helgelandskysten og ut av hodet til guttungen han en gang var. Han kikket på displayet. Kvart over tolv. Han hadde en pasient om 15 minutter.
 
    ...Ida Olsen. 19 år. På bakgrunn av de to samtalene vi har hatt, forteller hun at hun føler seg trist og oppgitt. Hun droppet ut av videregående skole i tredje klasse like før jul. Pasienten forteller er det ingen historikk med psykiske lidelser i familien, men at mor og stefar drikker i overkant mye. Pasienten virker unnvikende rundt dette og videre spørsmål angående forhold i hjemmet og bosituasjonen. Hun forteller at hun har røyket marihuana noen ganger i tillegg til at hun har prøvd amfetamin. Rudimentære undersøkelser på legekontoret viser at hun er i relativt god form rent fysisk. Har fått tilbud om legemidler innen SSRI-klassen til behandling av depresjon og angstlidelser, men avslo dette. Henvises til psykiatrisk poliklinikk på Rotvoll...
    Epikrisene fra fastlegene som henviste var som vanlig triviell lesning. Lars misunte dem slett ikke jobben. Pasientmengden til mange var enorm. Magetrøbbel og rennende neser, vonde rygger og fotvorter. Trivielle plager. De ikke-somatiske tilfellene ble kjapt henvist til det psykiatriske helsevesenet. Han leste den korte epikrisen en gang til. 
    "Er det her jeg skal?" 
    Den plutselige stemmen rykket konsentrasjonen hans vekk fra PC-skjermen. 
Rett bak ham, ved døren inn til kontoret, stod ei jente og kikket inn. Hun var slank, nesten utydelig. En lyseblå regnjakke hang løst ned mot et svart fotsidt skjørt. Deler av det tynne blonde håret hennes hvilte over det venstre øret, mens resten hang fritt. 
    "Ida Olsen?" spurte han litt forfjamset. "Jeg hørte ikke at du kom."  Han var sikker på at han hadde lukket døren.
    "Ja," svarte den vevre skikkelsen, fremdeles utenfor.
    "Bare kom inn og sett deg," sa han og viste mot den lille sittegruppen der han pratet med pasientene. Jenta i døra tok noen forsiktige skritt mot sofaen og satte seg ned. Hun beveget seg nesten svevende.
    Han begynte med den samme innledningen som han pleide. Formalitetene. Personalia. Jenta svarte bekreftende.
    "Javel, Ida. Hvorfor er du her i dag da?"
    Den unge kvinnen foran ham så plutselig litt forvirret ut. Håret over det høyre øret falt ned i ansiktet. Hun strøk det kjapt tilbake med den ene hånden. Neglelakken på fingrene var slitt og flassete. "Jeg...jeg vet ikke helt. Jeg tror det er fordi legen min sa at jeg skulle komme hit i dag."
    Det var en uvant åpning.
    "Ja, jeg har fått noen stikkord fra fastlegen din som forteller litt om hvordan du har det, og om ting som er tungt i livet ditt. Kan du si litt til å begynne med om hva som er vanskelig, og kanskje hva du håper at jeg kan hjelpe deg med?"
    Jenta kikket seg rundt omkring i rommet. "Jeg tror jeg har hjulpet meg selv på en måte."
    Ok. Et underlig svar.
    "Jeg mener hvorfor er du her i dag? Jeg vet litt om deg fra doktor Buaas, fastlegen din. Det var han som refererte deg til meg."
    "Det gjorde så vondt." Blikket til jenta i sofaen var festet på et sted over den ene skulderen hans. Fraværende. Det var først nå at Lars så hvor gamle øynene hennes virket. 19 år sto det i journalen. 
Hun snakker i fortid, ikke presens. Hvorfor? Kognitiv dissonans? 
    "Fortell meg litt om hva som er vondt."
    Og der kom de. Klisjeene han hadde hørt fra et utall pasienter før: jeg passer ikke inn, alt er trist, kjipt hjemme, ingen forstår meg. Bu-hu. Ansiktet hans lyttet, men hjernen gjespet.
    "Men nå snakker jeg med folk som forstår meg. De fatter hvordan jeg hadde det," kom det fra jenta.
    Heisann. Det kom ut fra intet. Hva mener hun?
    Lars rettet seg opp i stolen. "Tenker du på folk som meg?"
    Jenta kikket plutselig undrende mot ham. Blikket ble til et svakt, nesten lurt smil. Hun åpnet munnen som om hun ville fortelle noe, før ansiktet hennes vendte seg mot døren til kontoret der de satt.
    "Jeg må..." begynte hun. "Jeg må dra nå."
    Han kikket på klokken. Det var fremdeles 15 minutter igjen av timen. Mange ganger hadde han ikke noe imot at pasienter avsluttet tidlig. Nå følte han seg skuffet. Jenta reiste seg fra sofaen og ordnet på skjerfet hun hadde rundt halsen.
    Faen. Nå som det endelig begynte å bli interessant.
    "Vi har fremdeles litt tid igjen," prøvde han seg.
    "Jeg må gå nå. Jeg må være et annet sted ganske snart."
    "Ok, men la oss sette opp en ny time i neste uke da, Ida." Han rullet stolen sin mot skrivebordet og sjekket kjapt kalenderen på PCen. "I dag er det tirsdag 20. juni. Hva med samme dag og tid i neste uke?"
    Ingen respons.
    "Passer det?" Han snudde seg. Sofaen var tom. Døren fremdeles stengt.   
    "Hva i...?" Han reiste seg, åpnet døren kjapt og gløttet nedover korridoren. Den var helt tom. Ikke en kjeft å se. Umulig. Jenta var jo her for et øyeblikk siden. Han småløp ned mot mottaket der pasientene pleide å vente. En eldre kvinne gløttet forsiktig opp mot ham over et utdatert ukeblad.
    "Unnskyld. Så du en ung jente gå forbi her akkurat nå?"
    Kvinnen i sofaen ristet kort på hodet og stirret ned i bladet igjen. Hvor i helvete kunne det blitt av henne? tenkte han forvirret. 
    Han hørte at døren bak ble åpnet. Det var Reidar Pettersen, seksjonslederen ved klinikken.
    "Hei, Lars. Jeg skulle akkurat til å stikke innom deg. Jævlig triste greier dette. Det er din første, er det ikke det? Dessverre skjer det nok med oss alle på et eller annet tidspunkt. Hvis du vil prate om det, så er døren min alltid åpen. Vi er bare mennesker vi også tross alt."
    "Nå henger jeg ikke helt med her."
    "Jeg sendte rapporten på mail til deg. Se over den når du får tid," sa Pettersen som hadde siktet seg inn på kantina på den andre siden av venterommet.
    Lars vandret tilbake til kontoret og satte seg foran datamaskinen. Han følte seg med ett litt sint. Var det ikke jævlig typisk. Når det endelig kom en pasient han kunne bryne seg på, som hadde en historie som pirret hjernen hans, så var det hele over like fort som det hadde begynt. 
    Han bøyde seg fram og åpnet epost-leseren på maskinen. Ikonet øverst fortalte at han hadde fått ny melding med vedlegg fra Pettersen bare noen minutter tidligere. Han klikket på det.
    Kontoret forsvant og ble erstattet med det kalde gulvet utenfor stua til besteforeldrene. Den bleke, nakne kroppen på teppet innenfor. Stemmen til mormoren: 
    "Tror du at det går an å gå fra trist til glad, og glad til trist uten at det er egentlig er noen grunn til det, Lars?"  
    
    Øyet. Stirrende igjen.
 
Trondheim 17. juni.
Fra: Trøndelag Politikammer, St. Olavs Hospital Trondheim.
Kopi: Psykiatrisk poliklinikk Rotvoll , Trøndelag fylkeskommune, fastlege 
Melding om dødsfall: Ida Olsen, Trondheim, 19 år.
Årsak: Antatt overdose, heroin.

  20. juni, halv ett

 
 
"Yesterday, upon the stair, I met a man who wasn't there.
He wasn't there again today, I wish, I wish he would go away!"
- "Antigonish" - William Hughes Mearns.
 
 
    "Du Lars, noen ganger lurer jeg på hvorfor du valgte dette yrket."
    "Hva mener du?" Lars Dybvik myste over mot kollegaen Erling som satt i solveggen ved siden av.
    "Nesten hver gang vi tar oss en kopp kaffe sammen, så legger du ut om hvordan alle pasientene dine er så fordømt kjedelige. At du aldri får de spennende tilfellene. Du må da ha skjønt en eller annen gang i løpet av studiet at jobben ikke bare bestod av komplekse dypdykk inn i menneskesinnet."
    Lars rettet seg opp og strakk seg etter sigarettene som lå på bakken foran ham. De satt sammen på baksiden av den psykiatriske poliklinikken på Rotvoll like utenfor Trondheim, og slikket i seg junisolen grådig. Vannflaten i den vesle fjordarmen nedenfor kastet blendende stråler opp mot den hvitmalte veggen bak dem. Han tente en sigarett og så på kollegaen som gliste svakt bak solbrillene.   
    "Tullprat," snøftet han kort. Eller var det litt sant også? De to pleide ofte å stikke ned hit i lunsjpausen.  I motsetning til mange av de andre ansatte på huset, så var Erling en kar som han kom godt overens med.
    "Jaså. Så jeg har ikke litt rett engang?" Erling vendte hodet på skakke mot ham og smilte det samme kjente megetsigende smilet som sa: tar jeg feil?
    "Du er den fødte hjernekrymper, Erling. En velsignelse for den moderne psykiatrien og galninger i hele byen."
    Erling ristet til i en kort latter. Solbrillene falt ned fra neseroten. "Vi har kjent hverandre hvor lenge nå? 7-8 måneder? Vi begynte å jobbe her omtrent samtidig. Hva er ofte gjennomgangstemaet når vi sitter her i lunsjen?"
    Lars kartet den halvrøkte sigaretten mot steinhellen ved siden av. "At jeg klager over hvor kjedelige pasientene mine er?"
    "Akkurat," konstaterte mannen ved siden av tilfreds.
    "Men er du ikke litt enig med meg?" Stemmen hans var småirritert. "Jeg synes hver dag er nesten den samme. Pasientmappene kommer på  pulten. Angst. Depresjon. Tristhet. Utbrenthet. Har møtt veggen. Den samme trivielle røkla dag ut og dag inn. Hvis man er heldig så dukker det opp en spiseforstyrrelse eller kanskje noe som ligner på bipolar. Noe å sette tennene i, hvis du skjønner hva jeg mener. De virkelig interessante pasientene blir omfordelt til gamlingene på huset fort som faen. Du valgte vel også å bli psykolog fordi du syntes menneskesinnet var spennende å utforske?" Han så Erling reise seg og tømme de siste kalde skvettene i koppen. 
    "Selvsagt, men det var jo ikke den eneste grunnen. I bunn så har jeg vel alltid hatt et ønske om hjelpe folk som har det vondt inni seg. Ikke kun dissekere tankene deres for å tilfredsstille meg selv intellektuelt. Det må ha vært noe av motivasjonen din også?"
    "Jo..." begynte Lars.
    "Du er 35 år nå. To år yngre enn meg. Vi har begge omtrent like lang fartstid innen psykiatrien. Fem år eller noe sånt? Hvis du fortsetter slik så kommer du til å bli en miserabel mann jævlig fort," sa Erling og rynket på nesen over de sure kafferestene. "Du er en grepa kar, faglig dyktig, men du blir ikke en bedre psykolog av å tenke på den måten du gjør," la han til.
    Vanligvis tok Erling tiradene hans med godt humør. Nå virket det som om han endelig hadde fått nok. "Mulig du er inne på noe," sa Lars kort, mest for å ta brodden av diskusjonen. Han kikket på klokka. Den var nesten tolv. "Stikker du?" 
    "Ja, jeg har en del papirarbeid å gjøre. Hva har du på planen?"
    "Jeg har en pasient klokka halv ett. Sitter her en stund til."
    "Ok. Men husk på det jeg sa om å bli en miserabel gammel knark da, Lars."   Smilet til Erling hadde vendt tilbake.
    "Det er notert," gliste han i retur.
    Sola hadde gjemt seg bak et tynt skydekke. Lars ble sittende å tenke på det Erling hadde sagt til ham. Bare halvveis til 40 og allerede lei og desillusjonert? Hvorfor ble jeg egentlig en hjernekrymper? Han hadde stilt seg spørsmålet flere ganger før. Han visste selvfølgelig svaret.
    Det kalde og stirrende, slimete øyet. 
    Det grusomme bildet som hadde brent seg fast i hjernen hans som guttunge, og som aldri hadde forlatt ham. Og aldri ville forsvinne. Når han lukket øynene kunne han mane fram inntrykket dersom han ville.
 
    Det var en sommer på slutten av 80-tallet. Han hadde nettopp fylt syv år. Han og moren var på ferie hos besteforeldrene hans på ei øy like utenfor Helgelandskysten. De bodde i Oslo, men det var her mamma vokste opp. En plass der vind og hav regjerte ubestridt. Foreldrene hans hadde skilt lag noen år tidligere. Like etter flyttet faren til ny jobb i Danmark. De hadde jevnlig kontakt. Mest på telefon, men også helgeturer til København. Da foreldrene diskuterte sommerferiene hadde moren hans imidlertid satt foten kontant ned: mormor og morfar i nord hadde rett til å være sammen med det eneste barnebarnet sitt én gang i året. Og slik ble det.
    Og Lars hadde ikke noe imot å tilbringe somrene der oppe. Tvert i mot. Farfar hadde lært ham å fiske. For en guttunge oppvokst på tjukkeste Stovner i Oslo var det voldsom stas. Å spise fisk var egentlig noe av det jævligste han visste, helt til mormor lagde fiskekaker helt fra bunn av. Selv om det var nesten 30 år siden husket han fremdeles lukten og smaken av de deilige lysebrune skivene med majones og sylteagurk ved siden av.
    Også var det Åse. Søsteren til mamma. Hun var to år yngre. Mye av  grunnen til at han  gledet seg til å dra oppover, var tante Åse. Åse som aldri sluttet å danse. En gang rett etter midnatt hadde han våknet av tusling i gresset utenfor vinduet. Han kikket ut og så tanten springe naken rundt det gamle stabburet som stod på tomta. Sirkel etter sirkel. Huden sommerbrun , brystene som pendler, armene veivende og oppstrakte som om hun prøvde å gripe fatt i noe. I ettertid var Lars sikker på at hun hadde sett ham gløtte ut igjennom gardinene. Det var det første året de var der. Året før øyet.
    "Morfar, vi skal fiske ikke sant?" var det første han ropte da de kom opp mot huset sommeren etter. Mannen som kom mot ham var annerledes.
    "Klart vi skal," smilte han. Ansiktet så mye eldre ut nå enn sist sommer.
    "Hvor er tante Åse?"
    Rynkene rundt smilet til morfaren ble plutselig dypere. Mørke og furete. "Åse er..." begynte han. "Åse sitter inne i stua."
    Og tanten hans satt inne i stua. Men hun danset ikke. Hun satt skakt framoverbøyd ved stuebordet med hendene på kryss over skuldrene.
    "Hei, tante Åse!"
    Ingen respons.
    "Tante Åse?" 
    Kvinnen ved bordet kikket opp på ham, smilte svakt før blikket falt ned igjen på et punkt mellom knærne og tregulvet. 
    På den andre siden av rommet pratet moren og bestefaren lavt og alvorlig. Han ble stående usikker og avventende.
    "Lars." Det var bestemoren som kom ut av kjøkkenet som fikk ham til å snu seg. "Kom inn hit til meg," smilte hun. Men munnen var sliten som bestefarens.
    Solbærsaften i glasset på kjøkkenbordet foran ham var dyp mørk og luktet naturlig søt. Bestemoren satt på den andre siden. Hun spurte om han gledet seg til å begynne på skolen, om han hadde venner, om han likte å bo i Oslo og om det var sant at pakistanere hadde butikker på hvert gatehjørne. Han kunne ikke skjønne hva som var så spennende med svarene han ga, men ansiktet til bestemoren lyttet fascinert. Etter en stund, tilsynelatende tilfreds med informasjonen hun hadde fått om storbyen i sør, lente hun seg mett tilbake.
    "Mormor, har tante Åse slutte å danse?" 
    Skuldrene til bestemoren rykket nesten umerkelig forover. Et lite øyeblikk virket det som hun skulle svare, men kroppen sank stille tilbake i kjøkkenstolen. 
    "Lars, husker du en gang da du var ordentlig glad?" spurte hun tilbake.
    "Det er klart jeg gjør." Han tenkte med en gang på julaften et drøyt halvår tidligere da faren kom på besøk fra Danmark med en Nintendo spillkonsol i gave. Den nyeste versjonen med de aller beste spillene. 
    "Husker du en gang da du var veldig trist og lei deg?"
    Og det gjorde han. Da han fikk vite at bestekompisen hans Arne ikke skulle begynne på samme skole som ham etter sommeren. De bodde bare tre gater fra hverandre på Stovner og var sammen hver eneste dag, men sognet til forskjellige skolekretser. Han kjente et stikk av vondt i seg når han tenkte på det.
    Bestemoren lyttet til ham mens han fortalte om de gode og de slemme tankene. 
    "Tror du at det går an å gå fra trist til glad, og glad til trist uten at det er egentlig er noen grunn til det?" spurte hun.
    "Bare sånn uten videre?"
    "Ja."
    Han drakk litt av solbærsaften undrende. På en måte skjønte han.
    "Er det sånn tante Åse er? Glad og trist, trist og glad?"
    Nesten tredve år senere kunne ikke Lars huske hva bestemoren svarte, men ved kjøkkenbordet til besteforeldrene skjønte han i sitt unge sinn at livet aldri leker for alle hele tiden. Og slett ikke for tante Åse.
 
    Det var det korte skingrende skriket fra stua under soverommet som rev ham ut av drømmer om asfalt og vill sjø. Han reiste seg kjapt opp i senga. Søvnen sved plutselig i øynene. Utenfor lå solen lav og fersk. Hva var klokka? Han myste trøtt på armbåndsuret. Kvart på sju. Besteforeldrene hans pleide å stå opp fryktelig tidlig, men dette var tidlig selv for dem. Det kom noen svake lyder fra etasjen under. Noen som snakket? Nei. Han kløv opp av senga og stod på det kalde gulvet i underbuksa og lyttet mens han gned seg i øyehulene med knokene. De svake lydene under føttene hans var stotrende og uregelmessige. Han åpnet soveromsdøra og gikk forsiktig ned trappen. Døren inn til stua stod på gløtt som den alltid gjorde. Noen gråt der inne. Hikstende og intenst.
    Sola på Rotvoll i Trondheim ble plutselig kaldere. Minnet ble voldsomt levende. Som voksen forestilte Lars seg noen ganger at han stod bak sitt eget 7-årige jeg: guttungen som stirret inn i stua til besteforeldrene der mormoren hans satt stille foroverbøyd i sofaen, mens morfaren klemte rundt mamma som hikstet trøstesløst ved siden av. Han ville så vanvittig sette seg på huk og berolige gutten - seg selv - om at alt ville bli bra. Alt har en årsak.
    På gulvet mellom de voksne lå tante Åse. Livløs. Hun var naken, våt og kald. Huden så rar, så altfor blek. Det lange mørke håret hvilte i tunge klaser over ansiktet, nakken og ryggen. Er det slik død ser ut? Han hadde et vagt begrep om hva det vil si å ikke leve. Et knapt år tidligere hadde naboen deres i oppgangen over død helt plutselig. Han hadde fått så vondt i hjertet sitt at det sluttet å virke, fortalte moren. Hjerteinfarkt het det. Det skjer noen ganger med gamle mennesker, sa hun. Men tante Åse var ikke gammel. Hun var yngre enn mamma. Han kjente en ising bevege seg fra de bare føttene og opp mot knærne.
    Inne i stua reiste mormoren seg sakte fra sofaen. Hun gikk mot kroppen på gulvet og bøyde seg ned. Han kunne se ansiktet til den aldrende kvinnen gjennom glippen i døra. Det var trist og rolig på samme tid. Nesten aksepterende. Med rolig hånd strøk hun datteren over det salte, gjennomvåte håret. Tjafset som dekket ansiktet gled sakte til side.
    Og han husket at han skrek. Skrek så det brant. Som om noen kjørte en rødglødende spiker ned i halsen og inn i lungene hans. 
    Det høyre øyet til tante Åse var lukket og oppsvulmet. Det venstre var vidåpent, pupillen som en knappenål. Det stirret intenst på ham bak et grått, slimete slør av meningsløs intethet.
 
    Lyden av den skingrende påminnelsen på mobiltelefonen rev ham vekk fra Helgelandskysten og ut av hodet til guttungen han en gang var. Han kikket på displayet. Kvart over tolv. Han hadde en pasient om 15 minutter.
 
    ...Ida Olsen. 19 år. På bakgrunn av de to samtalene vi har hatt, forteller hun at hun føler seg trist og oppgitt. Hun droppet ut av videregående skole i tredje klasse like før jul. Pasienten forteller er det ingen historikk med psykiske lidelser i familien, men at mor og stefar drikker i overkant mye. Pasienten virker unnvikende rundt dette og videre spørsmål angående forhold i hjemmet og bosituasjonen. Hun forteller at hun har røyket marihuana noen ganger i tillegg til at hun har prøvd amfetamin. Rudimentære undersøkelser på legekontoret viser at hun er i relativt god form rent fysisk. Har fått tilbud om legemidler innen SSRI-klassen til behandling av depresjon og angstlidelser, men avslo dette. Henvises til psykiatrisk poliklinikk på Rotvoll...
    Epikrisene fra fastlegene som henviste var som vanlig triviell lesning. Lars misunte dem slett ikke jobben. Pasientmengden til mange var enorm. Magetrøbbel og rennende neser, vonde rygger og fotvorter. Trivielle plager. De ikke-somatiske tilfellene ble kjapt henvist til det psykiatriske helsevesenet. Han leste den korte epikrisen en gang til. 
    "Er det her jeg skal?" 
    Den plutselige stemmen rykket konsentrasjonen hans vekk fra PC-skjermen. 
Rett bak ham, ved døren inn til kontoret, stod ei jente og kikket inn. Hun var slank, nesten utydelig. En lyseblå regnjakke hang løst ned mot et svart fotsidt skjørt. Deler av det tynne blonde håret hennes hvilte over det venstre øret, mens resten hang fritt. 
    "Ida Olsen?" spurte han litt forfjamset. "Jeg hørte ikke at du kom."  Han var sikker på at han hadde lukket døren.
    "Ja," svarte den vevre skikkelsen, fremdeles utenfor.
    "Bare kom inn og sett deg," sa han og viste mot den lille sittegruppen der han pratet med pasientene. Jenta i døra tok noen forsiktige skritt mot sofaen og satte seg ned. Hun beveget seg nesten svevende.
    Han begynte med den samme innledningen som han pleide. Formalitetene. Personalia. Jenta svarte bekreftende.
    "Javel, Ida. Hvorfor er du her i dag da?"
    Den unge kvinnen foran ham så plutselig litt forvirret ut. Håret over det høyre øret falt ned i ansiktet. Hun strøk det kjapt tilbake med den ene hånden. Neglelakken på fingrene var slitt og flassete. "Jeg...jeg vet ikke helt. Jeg tror det er fordi legen min sa at jeg skulle komme hit i dag."
    Det var en uvant åpning.
    "Ja, jeg har fått noen stikkord fra fastlegen din som forteller litt om hvordan du har det, og om ting som er tungt i livet ditt. Kan du si litt til å begynne med om hva som er vanskelig, og kanskje hva du håper at jeg kan hjelpe deg med?"
    Jenta kikket seg rundt omkring i rommet. "Jeg tror jeg har hjulpet meg selv på en måte."
    Ok. Et underlig svar.
    "Jeg mener hvorfor er du her i dag? Jeg vet litt om deg fra doktor Buaas, fastlegen din. Det var han som refererte deg til meg."
    "Det gjorde så vondt." Blikket til jenta i sofaen var festet på et sted over den ene skulderen hans. Fraværende. Det var først nå at Lars så hvor gamle øynene hennes virket. 19 år sto det i journalen. 
Hun snakker i fortid, ikke presens. Hvorfor? Kognitiv dissonans? 
    "Fortell meg litt om hva som er vondt."
    Og der kom de. Klisjeene han hadde hørt fra et utall pasienter før: jeg passer ikke inn, alt er trist, kjipt hjemme, ingen forstår meg. Bu-hu. Ansiktet hans lyttet, men hjernen gjespet.
    "Men nå snakker jeg med folk som forstår meg. De fatter hvordan jeg hadde det," kom det fra jenta.
    Heisann. Det kom ut fra intet. Hva mener hun?
    Lars rettet seg opp i stolen. "Tenker du på folk som meg?"
    Jenta kikket plutselig undrende mot ham. Blikket ble til et svakt, nesten lurt smil. Hun åpnet munnen som om hun ville fortelle noe, før ansiktet hennes vendte seg mot døren til kontoret der de satt.
    "Jeg må..." begynte hun. "Jeg må dra nå."
    Han kikket på klokken. Det var fremdeles 15 minutter igjen av timen. Mange ganger hadde han ikke noe imot at pasienter avsluttet tidlig. Nå følte han seg skuffet. Jenta reiste seg fra sofaen og ordnet på skjerfet hun hadde rundt halsen.
    Faen. Nå som det endelig begynte å bli interessant.
    "Vi har fremdeles litt tid igjen," prøvde han seg.
    "Jeg må gå nå. Jeg må være et annet sted ganske snart."
    "Ok, men la oss sette opp en ny time i neste uke da, Ida." Han rullet stolen sin mot skrivebordet og sjekket kjapt kalenderen på PCen. "I dag er det tirsdag 20. juni. Hva med samme dag og tid i neste uke?"
    Ingen respons.
    "Passer det?" Han snudde seg. Sofaen var tom. Døren fremdeles stengt.   
    "Hva i...?" Han reiste seg, åpnet døren kjapt og gløttet nedover korridoren. Den var helt tom. Ikke en kjeft å se. Umulig. Jenta var jo her for et øyeblikk siden. Han småløp ned mot mottaket der pasientene pleide å vente. En eldre kvinne gløttet forsiktig opp mot ham over et utdatert ukeblad.
    "Unnskyld. Så du en ung jente gå forbi her akkurat nå?"
    Kvinnen i sofaen ristet kort på hodet og stirret ned i bladet igjen. Hvor i helvete kunne det blitt av henne? tenkte han forvirret. 
    Han hørte at døren bak ble åpnet. Det var Reidar Pettersen, seksjonslederen ved klinikken.
    "Hei, Lars. Jeg skulle akkurat til å stikke innom deg. Jævlig triste greier dette. Det er din første, er det ikke det? Dessverre skjer det nok med oss alle på et eller annet tidspunkt. Hvis du vil prate om det, så er døren min alltid åpen. Vi er bare mennesker vi også tross alt."
    "Nå henger jeg ikke helt med her."
    "Jeg sendte rapporten på mail til deg. Se over den når du får tid," sa Pettersen som hadde siktet seg inn på kantina på den andre siden av venterommet.
    Lars vandret tilbake til kontoret og satte seg foran datamaskinen. Han følte seg med ett litt sint. Var det ikke jævlig typisk. Når det endelig kom en pasient han kunne bryne seg på, som hadde en historie som pirret hjernen hans, så var det hele over like fort som det hadde begynt. 
    Han bøyde seg fram og åpnet epost-leseren på maskinen. Ikonet øverst fortalte at han hadde fått ny melding med vedlegg fra Pettersen bare noen minutter tidligere. Han klikket på det.
    Kontoret forsvant og ble erstattet med det kalde gulvet utenfor stua til besteforeldrene. Den bleke, nakne kroppen på teppet innenfor. Stemmen til mormoren: 
    "Tror du at det går an å gå fra trist til glad, og glad til trist uten at det er egentlig er noen grunn til det, Lars?"  
    
    Øyet. Stirrende igjen.
 
Trondheim 17. juni.
Fra: Trøndelag Politikammer, St. Olavs Hospital Trondheim.
Kopi: Psykiatrisk poliklinikk Rotvoll , Trøndelag fylkeskommune, fastlege 
Melding om dødsfall: Ida Olsen, Trondheim, 19 år.
Årsak: Antatt overdose, heroin.