Drontheim

 

 

 

 

Han stod med kaffekoppen ved vinduet og kikket på de andre gjestene inne i stua. Han følte seg utilpass allerede da han kom inn døra. Kanskje burde han ha skjønt at dette var et miljø han slett ikke passet inn i, men det er vanskelig å takke nei når invitasjonen kom fra selve sjefen, mannen som satt på lønningsposen. 

    Han hadde jobbet hos den velrenommerte bilforhandleren i Trondheim i en knapp måned, og kom egentlig ganske godt overens med ham. Det virket som det gikk begge veier, antageligvis mest fordi han jobbet på provisjon og ikke fastlønn - desperate selgere tar ikke et nei for et nei, og det betyr penger i kassa for de på toppen - men også fordi han begynte å bli dyktig i jobben. 

    Alt handlet om å bygge tillit, hadde han kommet fram til, selv om du hadde mest lyst til slå personen du snakket med på kjeften. Å skape en fasade av troverdighet og vennlighet er alt du trenger. Du behøver ikke mene et forbannet ord så lenge illusjonen sitter. Dette er god trening for framtiden, tenkte han, for han skulle faen ikke være en lakei resten av livet.

    Han fisket fram sigarettetuiet fra innerlomma i den gamle dressjakka. Kantene på kragen og endene på ermene begynte å bli slitte. Han hadde prøvd å sy revnen i ryggforet på innsiden av jakka, men det ble med forsøket. Når han bøyde seg framover kunne han kjenne de mislykkede trådknutene og de feilsydde foldene i ryggtavla. Innsiden var kanskje skadet, men utsiden framstod fremdeles tålelig godt. 

    De siste fem siste årene hadde vært beintøffe. Arbeid var nesten umulig å finne, og ved flere tilfeller hadde han gått slukøret til fattigkassa for å trygle om hjelp. Det var ikke bare skammen og  fornedrelsen som rev ham i stykker fra innsiden, han kjente også et blindende hat mot alle de som fikk bekreftet at han ikke kunne noe, at han ikke var verdt noe. At han var en liten noksagt som de kunne flire og gjøre narr av. Sånn hadde det vært i hjembygda helt siden han var guttungen. 

    Han tente sigaretten og kikket ned på de ustelte neglene. Samtalene summet på den andre siden av den pent møblerte stua. De andre var ikke som ham. De var finere, høyere, stasligere. De snakket dannet trondhjemsk, ikke grov bygdedialekt med kløyvd infinitiv som ham. Han kom til å tenke på kona Klara som satt høygravid med deres andre barn hjemme i Levanger. Hver måned sendte han de få kronene han hadde klart å spare opp til henne. 

Igjen kjente han på følelsen av å være en taper som ikke engang klarte å forsørge sin egen familie. En ussel pusling som kavet nederst på rangstigen.

    "Nå Henry, har du fått deg en matbit?" Det var sjefen, Parow, som kom bort til ham. 

    "Jau, har spist to kakskiv..." han stoppet opp "...har spist to smørbrød. Nydelig mat, herr Parow. Og igjen - takk for invitasjonen." 

    "Ingen årsak. Det er mer kaffe inne i stua. Det er bare å forsyne seg," smilte sjefen før han snudde seg og gikk for å prate med de andre, viktigere gjestene.

    Han stirret ned i den tomme koppen. Et tynt lag med kaffegrut dekket porselensbunnen. Han vurderte skjeen som lå på asjetten ved siden av. Var det sølv? Dersom det var edelt metall, så var den verdt en ukes lønn. Minst. Han kunne lett stikke den ned i lomma uten at noen så det, Parow kom sikkert ikke til å savne den likevel. Han tørket litt svette fra panna. Det var nesten midtsommer. 

    Bortsett fra Parow selv og regnskapsføreren i bilfirmaet, så kjente han ingen i selskapet. Lengst inne i stua stod en av dem. Personen var ikke i uniform, men han kjente igjen symbolet på jakkeslaget. Han visste ikke at Parow omgikk den slags folk? Kanskje tok han feil, men når han kikket seg rundt omkring i rommet virket det som personen der inne iakttok ham, vurderte ham. Han var høy, upåklagelig kledd og utstrålte en aura av selvsikker autoritet. Alt han selv ikke var. 

    Den fuktige kaffegruten lagde et kort hiss idet han stumpet sigaretten i koppen. Han tenkte et øyeblikk på skjeen, men lot det være. Han kunne like godt stikke, det var ingen her som kom til å savne ham likevel, tenkte han og  snudde seg mot utgangsdøren.

    "Henry, har du tenkt å gå allerede?" Det var stemmen til Parow.

    "Det begynner å bli litt sent. Tenkte å ta kvelden." Veggklokken rett ved siden av ham viste litt over åtte.

    "Tøys, det er tidlig ennå," smilte sjefen. "Dessuten er det en mann inne i den andre stua som har lyst til å treffe deg," sa han og pekte. Det var den samme personen han hadde observert tidligere.

    "Hvordan er tysken din forresten?" fortsatte sjefen.

    "Tysk?" 

    "Ikke noe problem. Han har med seg tolk."

    Det var det halvmåneformede arret som strakk seg fra det venstre øret, over kinnet og ned mot den ene munnviken, som var det mest iøynefallende på nært hold. 

    Mannen strakk ut hånden. "Gerhard Stübs." 

    Han presenterte seg tilbake. Neven hans virket ynkelig i den kraftige tyskerens grep.

    "Jeg hører du er en av Parows beste selgere?"

    Tolken oversatte til norsk.

    "Nja, det er nok en liten overdrivelse," smilte han skjevt unnskyldende. Samtidig merket han en varm stolthet vokse i brystkassen, en følelse han aldri hadde kjent på før.

    Tolken oversatte tilbake.

    "Hva tenker om det som har skjedd de siste tre månedene?" spurte tyskeren. På jakkeslaget hans svevde en jernørn med et hakekors i klørne - Geheime Staatspolizei Drontheim stod det i gotiske typer under.

    Nå var det viktig at han veide ordene sine med omhu. "Det har vært kaotisk. Men veldig bra for bilsalget i forretningen."

    Stübs kikket på ham noen sekunder før han brøt ut i en fornøyd latter. "Ja, vi har bestilt en hel rekke kjøretøy fra dere." Smilet gjorde arret nedover kinnet hans til en hakkete strek.   

    "Kom Henry, så setter vi oss ned ved bordet der borte og tar en prat sammen. Jeg har et forslag som jeg tror passer deg godt." 

 

Tre dager senere, den 27. juni, stod han på trappen utenfor Hotel Phoenix ved torget i Trondheim der den tyske etterretningstjenesten Sicherheitsdienst hadde etablert hovedkvarter. Selv om han bare var 159 centimeter på sokkelesten, følte han seg minst to meter høy der han stod og smilte skjevt mot de forbipasserende på gata. Han var ikke en stakkarslig pusling lenger, men en betrodd mann med innflytelse og makt.

    De hadde diskutert forslaget til Stübs inne på hotellet. Og det passet ham godt, helt utmerket faktisk. 400 hundre kroner i måneden skulle han få i lønn. 400 kroner! Og arbeidsbeskrivelsen hans var enkel: å hjelpe Gestapo med å avdekke våpen som de norske troppene hadde skjult i Trøndelag siden invasjonen. 

    Jeg er Henry Oliver Rinnan, agent nummer 1. Jeg er Lola, tenkte han selvsikkert mens han vandret nedover gaten. Han bestemte seg for å være flittig i jobben.

 

 

 

 

    "Kanskje er det best at det blir slik." 

Hun hadde sagt setningen til seg selv gang på gang de siste dagene. Likevel var det som om hjertet ble ut revet ut av kroppen hennes når hun tenkte på det som skulle skje veldig snart. Tårene presset seg fram. Hun kløp seg hardt i den ene armen for stagge de vonde tankene. "Ikke gråt! Ikke nå!" ropte hun til seg selv inni hodet.

    "Mamma?" 

    Hun tørket kjapt vekk en tåre som hadde unnsluppet. "Ja, jenta mi?"

    "Må vi være her lenge? Lotte sier det er så kjedelig her. Det synes jeg også."

    Hun smilte tappert, først mot datteren som satt ved siden av henne, deretter mot tøydukken hun hadde i fanget. "Neida. Men vi må snakke med noen mennesker først."

    Rommet der de satt var nakent og hvitt. Fire stoler stod langs langveggen ved inngangen. På den andre siden, en enkelt dør, og bak den igjen - en avslutning.

 

Hun hadde nettopp fylt 18 år da hun oppdaget at hun var gravid. Da var barnefaren, en omreisende arbeider, for lengst dratt videre fra hjemmbygda. Hun fikk tvert beskjed fra foreldrene om at å føde barnet hjemme ikke kom på tale. Hun husket fremdeles forakten i øynene deres: hun hadde gjort dem til besteforeldre til en lausunge. Da hun var halvveis i svangerskapet, og det begynte å bli vrient å skjule skammen, reiste hun inn til Trondheim for å bo hos storesøsteren Mona. Hun arbeidet ved hermetikkfabrikken Trondheim Preserving & Co og hadde rom i en bygård ikke langt unna. 

    Fire måneder senere kom Astrid til verden. Litt senere det året fikk hun en deltidsstilling ved fabrikken der Mona jobbet, samtidig leide hun et eget rom i bygården i etasjen over storesøsteren. Sammen klarte de på et vis å sjonglere hverdagen. Når naboene spurte om hvor mannen hennes var, pleide hun å si at han hadde omkommet i en gruveulykke før Astrid ble født. For alt hun visste kunne det jo være sant.

    "Er det ikke litt rart?" spurte Mona en kveld de satt sammen og hørte på radio. Søsteren satt med Astrid på fanget i sofaen. Hun stoppet sokker.

    "Hva som er rart?" spurte hun tilbake med ulltråd i munnviken.

    "Jenta er snart to år gammel, men hun har ikke sagt ett ord ennå, bare gurgler liksom. Jeg vet at babyer er forskjellige, men jeg har ikke hørt at hun har prøvd å snakke en eneste gang," sa søsteren.

    "Det kommer vel etter hvert," smilte hun og kikket bort på Mona og datteren i sofaen. "Ting tar tid, vettu." Men hun kjente, uten å kunne forklare det helt, at det var noe som ikke stemte.

    Astrid sa sine første bablende ord da hun var drøyt tre år. Da hun fylte fire klarte hun så vidt å gå. Da de jevnaldrende barna i gata begynte på skolen, brukte Astrid fremdeles bleier. 

Alvorlig mental utviklingsforstyrrelse, hadde doktoren sagt. Kroppen vokste som et vanlig barn, men hjernen hang etter. Først som åtteåring klarte hun å holde bestikk og spise selv. En imbesil med en mental alder på linje med en treåring, forklarte de på sykehuset da hun fylte 10. 

    En ettermiddag tre år senere, da hun drev og vasket klær, oppdaget hun blodet i trusa til Astrid. Kroppen hennes hadde blitt moden årevis før hodet. Tyskerne som marsjerte 

nedover gatene året etter, brydde hun seg lite om, hun levde i en boble bestående av henne og Astrid. Helt til brevet kom. Reitgjerdet Sinnsykeasyl stod det øverst i brevhodet.

 

"Mamma, jeg er sulten."

    Hun kikket mot jenta igjen. Skjønt det var ikke en jentunge som satt ved siden av henne, men en 14-åring som hadde vokst henne over hodet. En kropp som var i ferd med å bli en ung kvinne.

    Intet inntak av fast føde 12 timer før inngrepet hadde det stått i brevet. Hun husket bruddstykker fra det som stod på arket: ...Økt kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten...Skal vi gjøre det norske folk sundt og sterkt, må man se alle farer som angriper folkelegemet, og med konsekvent hånd fjerne disse farer...De samfunnsødeleggende egenskaper i sinnet til laverestående individer som bryter ned renheten i det norske folk gjennom reproduksjon...

    Døren på den andre siden av rommet åpnet seg. En mann i hvit legefrakk kom ut. Han smilte mot dem.

    "Først blir du med den mannen. Han kommer til å gjøre sånn at du sovner, og når du våkner etter noen timer, så har du et lite sår under magen din. Men etterpå skal vi spise masse iskrem." 

    Ansiktet til Astrid lyste opp. "Så mye som jeg vil?"

    "Så mye som du vil."

    "Kan du passe på Lotte mens jeg sover?"

 

Nå satt hun alene i rommet sammen med dukken. Hun kikket på sømmen i den ene armen som hun hadde sydd på to dager tidligere. Jenta hadde vært utrøstelig. "Se, nå er Lotte hel igjen. Akkurat som før." Astrid smilte og tørket tårene.

Stillheten i værelset var nesten øredøvende. 

    "Kanskje er det best at det blir slik," gjentok hun igjen og igjen inni hodet sitt.

 

 

 

 

Like før den seige, våte steinmassen fylte lungene hans, tenkte Dragan på  kjæresten Andja som lå i et gyllent hav av hveteaks på engen utenfor landsbyen. Det bølgende brune håret som hvilte over fruktbar jord, de forventningsfulle øynene og de leende leppene som inviterte til begjær og liv. Og da den kalde sørpa lukket den siste åpningen i halsen, tenkte han på familiegården og foreldrene, på broren som sprang mot skogholtet og den tyske geværkula som rev bakhodet hans i filler.

 

"Drontheim!" bjeffet soldaten til dem da den eneste i den elendige flokken som kunne litt tysk, spurte hvor de var. Ingen på båten hadde sett dagslys siden de ble drevet om bord som krøtter i ei havn et eller annet sted i Adriaterhavet to uker tidligere. Eller var det lengre? Han hadde mistet telling på dagene. Det eneste han visste var at det var sent i september og året var 1942. Nå stod han på kaia et sted på jordkloden han aldri hadde sett før. Det 

kunne like gjerne vært en annen planet. 

    Den tyske krigsmaskinen rullet inn i Jugoslavia med brutal og overveldende makt tidlig i april 1941. Etter bare 10 dager med kamper var kapitulasjonen tilnærmet total. Dragan husket støvskyen med kjøretøy som krøp opp veien mot landsbyen i slutten av juni det samme året. Ut av lastebilene hoppet tre lag med tyske soldater og en sersjanten som straks begynte å rope ordre. Språket var fremmed, men alle skjønte hva som var i ferd med å skje. To menn, broren hans og sønnen til smeden, prøvde å flykte, men kom ikke langt.

    Tallet på krigsfanger i den improviserte fangeleiren utenfor Beograd, cirka 10 mil fra landsbyen hans, vokste raskt. De første månedene var de flest serbere, men etter hvert kom det påfyll av både kroater og slovenere. Tilstanden i den stadig mer overfylte leiren ble verre for hver uke og måned som gikk. Sykdom og sult ble en del av hverdagen, henrettelser dagligdags. Spesielt hardt gikk det utover tsjetnikere og partisanere som hadde påført okkupasjonsmakten aktiv motstand og tap. Jøder og romfolk, dersom de overlevde lenge nok, ble satt på tog mot nord etter noen uker.

    Dragan følte en slags befrielse da han og 150 andre krigsfanger ble stuet sammen i lastebiler og kjørt vestover i starten av september 1942. Selv om han ikke visste hvor de skulle, var han sjeleglad for å komme seg ut av det overfylte helvete som leiren hadde blitt. 

    Lukten av rå og frisk sjøluft rev ham deilig i nesen samme øyeblikk som han hoppet ut av lastebilen. De hadde kjørt fem eller seks timer, og det hadde blitt tidlig kveld. Sammen med fangene fra de andre lastebilene ble de oppmarsjert foran skipet som lå og ventet ved kaia. Etter noen minutter kom en skikkelse ned landgangen. Var det kapteinen på skipet? Det virket uansett som en offiser av høy rang. Mannen stilte seg helt ved kaikanten og betraktet dem.

    "Dieser mann! Ihr jetzt!" Han pekte på en av fangene, en ung mann på  knappe 20 år. To soldater sprang til og dyttet ham fram mot offiseren, som tok tak et hardt grep i den ene skulderen hans. Med den andre hånden dro han lynraskt opp en revolver, plasserte den under haken på den unge krigsfangen og fyrte av. Deler av skallen bak det høyre øret ble slynget ut og traff skipsskroget fire meter bak med skarpt dunk. Grepet på skulderen gjorde at  han lett kunne styre hvor den livløse kroppen falt. To sekunder senere møtte den vannflata noen meter under kaia.

     "Hold kjeft og hør her!" ropte mannen mens han plasserte våpenet tilbake i  lærbeholderen på hoften. Han hadde skiftet til serbisk. Den tunge tyske aksenten gjorde tonefallet latterlig gebrokkent.

     "Jeg hater slavere!  Serbere, kroater, slovenerne...jeg gir faen. Dere er noen fordømte svin alle sammen. Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg sendt en kule gjennom hver eneste jævla slaverskalle her. Men dere er heldige, Føreren har åpenbart andre planer for dere. La rotta som ligger i vannet her være en påminnelse om hva som skjer dersom det blir uro på båten."

    Den første mannen døde etter bare tre dager om bord i lastrommet i bunnen av skipet der de var stuvet sammen. Han husket ham fra fangeleiren utenfor Beograd. Det var en liten skrøpelig pusling i begynnelsen av 40-årene med en eller annen lungesykdom. Om natten kunne Dragan høre hvesingen fra brystkassen som kjempet frenetisk etter luft. Da vaktene kom med mat den tredje morgenen, hadde han tapt kampen. To dager senere hentet vaktene opp den neste kroppen...og den neste kroppen. Den andre uka var det merkbart at de hadde forlatt Middelhavet. Nede i lasterommet krøp temperaturene gradvis nedover i takt med skipets ferd mot nord. 

    Dragan bråvåknet av at metallportene over lasterommet ble slått opp på vidt gap. 

    "Aus! Schnell!" ropte de tyske soldatene som stormet ned trappen. 10 minutter senere sto det som var igjen av fangelasten fra Jugoslavia på kaia i Trondheim og frøs mellom vindkastene fra fjorden. 

    "Vet du hvor vi er?" hvisket Dragan til sidemannen som ristet kort på hodet. Noen hundre meter unna så han tre enorme, uferdige betongvegger rage over havna. Ved foten av gigantene var det vrimlende aktivitet. Dora het den enorme konstruksjonen, fikk han vite mens de ble marsjert mot de massive strukturene som skulle bli marinebase for tyske ubåter i Norge.

     "Vi har stelt i stand en liten velkomstgave til dere som kom med båten i dag." Stemmen til den tyske offiseren foran dem kastet merkelige ekko inne i den enorme marinebunkeren.   

    "Liker dere den?" gliste han og kikket opp. 25 meter over dem, fra det uferdige taket, svingte to nakne kropper med tykke kjettinger kveilet rundt halsen. 

    "Disse jævlene hadde ikke gjort noe galt. Ingenting. Men vi er ikke så nøye med det her på Dora. Ha det i bakhodet dersom dere vurderer å rømme herfra eller finne på andre krumspring."

    Dagene ble til uker, ukene til måneder. Hver morgen ble de marsjert fra fangebrakkene og ned til Dora der de arbeidet mellom 12 til 14 timer hver dag med utgraving, betongfylling og armering. Noen ganger ble de kjørt ut til Melhus utenfor Trondheim for å bryte stein som skulle brukes til sementmasse. Han hadde mistet tellingen på hvor mange fra båten som hadde bukket under for sykdom eller utmattelse, men det ble færre og færre kjente ansikter. Hele tiden kom det påfyll med jugoslaver, russere og polakker. Brutaliteten til de tyske soldatene og nordmennene i Hirden, den norske NS-organisasjonen, tiltok etter hvert som tidsfristen for ferdigstillelse fra Berlin krøp stadig nærmere. 

 

Dragan tok av seg den møkkete lua og tørket svetten av pannen mens spede snøfiller traff bakken der han stod, de ble liggende å glinse i noen sekunder, så smeltet de. Han kikket opp. De enorme spuntveggene, som holdt jord og sementmasse unna veggfundamentet de var i ferd med å grave ut, strakk seg nesten fem meter i været. Han kunne høre fangevokterne der oppe prate og flire. Noen ganger på tysk, noen ganger på norsk. Ofte begge samtidig. 

    En plutselig knakende lyd bak den venstre skulderen fikk ham til å rykke til. Samtidig kjente han en svak buldring under føttene. Det var som en eksplosjon da en av de massive trepillarene, som forsterket spuntveggene ga etter i et sprutregn av splinter. 

    "Achtung!" hørte han noen kauke der oppe. Sekunder senere kollapset den første veggen fra det vanvittige presset. Så den neste, så den neste, som dominobrikker. Hundrevis av tonn med våt sement, leire og fyllmasse veltet over ham. 

    Så ble alt stille. Helt stille.

 

I Trondheim i dag, i et lydløst og ubevegelig gravkammer av betong på Dora 1, drømmer Dragan fremdeles om sin Andja og det gyllene havet av hveteaks.

 

 

 

 

Kirkerommet lå stille og tomt. Fra vinduene over døråpningen til sakristiet der han stod, snek de første strålene av blast, uferdig morgenlys seg over altertavlen og de fremste seteradene. Inne i sakristiet viste veggklokken sju. Fire timer igjen. Han følte seg hjemme.

    Han hadde ikke tvilt et sekund da stillingen som kapellan ved kirken i hjemmebyen Trondheim ble ledig. Han hadde reist til Oslo som 20-åring for å studere ved det teologiske fakultetet, og de siste 16 årene hadde han vært hjemme kun ved en håndfull anledninger. Årene etter bestått embetseksamen vikarierte han stort sett i små menigheter på Vestlandet. Drømmen var alltid å vende tilbake og virke i Trondheim, men som ung prest hadde han minimal innflytelse på Bisperådet sine beslutninger når det gjaldt hvor prestegjerningen tok ham. 

    Så kom 9.april. I årene før hadde han forestilt seg at starten på den Nye Tiden skulle komme i en annen form enn den tyske okkupasjonsmakten. Selv om den var uperfekt og grov i sin natur, så var omveltningen en stor velsignelse. For han hadde sett hvordan forfallet gripe tak i menneskesjelen og tvinge den i kne. Hvordan bolsjevistene og den propagandistiske jøden Karl  Marx spredte sin spottende, hedenske avsky for kristendommen og Gud gjennom Europa. Hvordan kontinentet var i ferd med å synke ned i en motbydelig verdslig myr av synd, ulydighet og frafall. Det var en kreftsvulst som måtte utslettes - ikke bare med ord fra prekestolen - men med jern og ild. 

    Den første tiden etter okkupasjonen hadde kirken, med Oslo-biskop Eivind Berggrav i spissen, oppfordret befolkningen til å møte hverdagen med fatning og disiplin. Det tok imidlertid ikke lang tid før det ryggløse bispekollegiet sviktet sin plikt ovenfor Ordet og nedla sine embeter. Det var av hensyn til sin tro og samvittighet stod det i det nedrige hyrdebrevet som ble lest opp fra prekestolen i alle landets kirker i påsken 1942. 

    Like etter meldte han seg inn i Nasjonal Samling. 

    I løpet av sommeren det samme året valgte over 90 prosent av prestene i landet å stille seg på biskopenes side, som lydige rotter. Og det var menigheten til en av disse illojale skadedyrene i Trondheim han overtok i juli 1943, for noen måneder siden.

    Han dro hånden over papirblokken som lå på bordet foran ham inne i sakristiet. Det meste av prekenen var ferdig, men han manglet en innledning, en inspirasjon. Den siste utgaven av Fritt Folk, hovedorganet til NS, lå på skrivebordet. Utmerket lesning, men han trengte sterkere krutt. 

    Oppmøtet hadde gått sakte, men sikkert ned den siste måneden. Han skjønte i og for seg usikkerheten som knyttet seg til å få en ny prest, men hans verdslige overbevisninger burde ikke overskygge forkynnelsen av Herrens ord. 

    Det virket til og med som om hans eget menighetsråd motarbeidet ham. Det var ikke kun gudstjenestene som var glisne, han hadde fått nyss om at flere som soknet til menigheten valgte ham bort i forbindelse med bryllup, begravelser og barnedåp også. 

    "Denne flokken har falt ned i en dyp og obsternasig villfarelse," tenkte han. Kanskje måtte han gå til det skritt å varsle den lokale NS-ledelsen om tingenes tilstand i menigheten. Bolsjevikene, hedningene og jøssingene skjønte bare et  slags språk, og da nyttet det ikke med silkehansker.

 

    Veggklokken viste kvart på elleve. Ute i kirkerommet spilte organisten de lavmælte tonene til salmen 'Hill deg, Frelser og forsoner'. Han stod foran speilet inne i sakristiet og betraktet den liturgiske drakten han hadde på seg  - alba, stola og messehagel. NS-armbåndet med gult kors på rød bakgrunn satt forsterkende på overarmen. 

    I løpet av formiddagen hadde han funnet inspirasjon til åpningen av prekenen gjennom apostelen Paulus og hans brev til romerne. På skrivebordet lå Det nye testamentet oppslått på Romerbrevet 13. Han hadde merket av de tre første avsnittene:

 

1 Vær lojale mot myndighetene som styrer i landet, for de er innsatt av Gud selv. 2 Den som nekter å være lydig mot landets lover, nekter derfor å være lydige mot Gud og kommer til å bli straffet. 3 Myndighetene er ingen trussel mot den som gjør godt, men mot den som gjør ondt. Dersom dere vil slippe å være redd for myndighetene, skal dere gjøre det som er godt. 

 

 

 

 

Pisset hadde frosset i løpet av desembernatten. Nå lå det som en hard gul innsjø nederst i den grå aluminiumsbøtta. Walter Striebe betraktet overflaten da han slapp løs den varme morgenstrålen sin. En søyle av urindamp steg opp og rev ham i nesen idet innholdet smeltet. Om noen timer ville pissjøen i bøtta fryse til igjen. 

    Mens han ristet ut de siste dråpene tenkte han på Scheiße-Jens som han hadde delt kakebua med den første, og heldigvis eneste dagen. Han sverget på at det måtte være noe alvorlig feil med magen og tarmene til mannen da han satte seg ned på bøtta og presset til så det skvulpet opp langs aluminiumsveggene. Latrinene i hovedforlegningen utenfor luktet ikke akkurat timotei og blomstereng, men der kunne man i hvert fall gjøre sitt fornødne og  forsvinne fort ut. Her inne, på knappe 15 kvadratmeter uten vinduer, var han fanget med den vanvittige stanken til Scheiße-Jens. 

    Walter satte seg ned på sengebrisken og tullet to tykke ulltepper rundt seg. Den primitive gassovnen i det lille rommet klarte så vidt å presse temperaturen opp mot fem-seks grader. Utenfor slynget Trondheimsfjorden iskalde vindkast opp mot de gamle borgmurene, brakkene og kanonstillingene på Munkholmen.

    Han hadde vært her i Drontheim et knapt år nå. Overgangen fra landsbygda sør i Frankrike, der han var stasjonert tidligere, kunne knapt ha vært større. Fra sol og milde middelhavsnetter til et forfrossent høl langt pokker oppe i nord. Fordelen var selvsagt at sjansene for å overleve denne krigen var betraktelig større på ei lita øy utenfor en by ingen hadde hørt om sammenlignet med slagmarkene midt i Europa. Informasjonen de fikk fra offiserene om krigen på kontinentet var alltid av det samme slaget: framgang og erobringer over hele linja. Seier var garantert. Men drypp av det motsatte hadde begynt å presse seg inn. De allierte hadde visstnok klart å skaffe seg en hel rekke brohoder på den franske 

nordvestkysten, og i øst hadde krigslykken snudd til fordel russerne. Han tenkte på kompisene fra troppen i Frankrike. Hvor var de nå? Var de fremdeles i live? Her på Munkholmen hadde de fyrt av kanonene én gang siden han kom, og da var det kun for å kalibrere siktene. 

    Walter reiste seg fra brisken og sjekket lommene i den tykke vinterfrakken. Det var en sigarettsneip i en av dem, men hvilken? Utenfor hørte han lydene av vaktskiftet. Han misunte ikke de som måtte ut på vakt på artilleristillingene nå. Det var minst 15 minusgrader utenfor, og kombinert med liten kuling fra fjorden var det nok til å fryse pungen av en stakkars faen. 

    Han fyrte opp den korte sneipen på gassflammen og tok et godt magadrag. Fem dager i kakebua hadde han fått. Men det var verdt det. Egentlig skulle han bare ta et par øl sammen med noen andre soldater på ei kro nederst i Thomas Angells gate i Trondheim. Det ble, som det ofte gjør, mye mer enn bare et par. Han var ikke i nærheten av å rekke båten tilbake til Munkholmen den kvelden. Da han kom tilbake neste dag, var han klar over hva som ventet: Walter Striebe - fangen på Munkholmen. Han var ikke den første. Tårnet i midten av øya, der de oppbevarte forsyninger og ammunisjon nå, hadde visstnok vært fengsel på 1600-1700 tallet. Hva var det han fyren het igjen? Griffenborg...Griffenfeldt? Det var en adelsmann med tyskklingende i hvert fall. Han hadde tilbrakt 18 år nede i de fuktige, kalde fangekjellerne der. Fy faen.  Da skulle han glatt klare fem dager her inne.

    På utsiden av kakebua var vaktskiftet over. Det betydde mat om en times tid. Han plukket fram skjeen fra innerlomma og begynte å skrape den butte enden på en av mursteinene på veggen ved siden av sengebrisken. En liten advarsel til andre øltørste, feststemte medsoldater om hva som ventet dem:

 

"Machts du ein fest mal außer der zeit, so halte dich für 5 tage berei." 

Walter Striebe 30.11 - 5.12. 1944. 

Tar du deg en fest en dag, så vær rede til å sone fem dager.

 Walter Striebe 30.11 - 5.12. 1944. 

 

(Innskrift i murveggen i den gamle tyske kakebua på Munkholmen utenfor Trondheim).

 

 

 

 

Det hadde vært musikk, latter og lys gjennom hele natten i alle bygårdene i Kirkegata like utenfor sentrum av Trondheim. Først i sekstiden om morgenen hadde han gått til sengs. Da kastet sola allerede lave skygger inn mellom husene. Han måtte smile når han tenkte på moren og de andre damene som lagde små bål ute i gata av de forhatte blendingsgardinene, og da den gamle mannen som bodde i øverste etasje kom ned inntullet i lange tråder med små norske juletreflagg. Mange gikk med røde toppluer selv om det var mai og varmt vårvær. Og så sang alle: Ja, vi elsker dette landet, som det stiger fram! om og om igjen helt til stemmene var hese og slitne. 

    Verden så annerledes ut på denne tiden av døgnet, tenkte Gaute under dyna. Og verden kom ikke til å bli den samme etter 8.mai 1945.

    

    Han kjente at det var veldig godt å klemme den kraftige neven til faren akkurat nå. Nesten hele Kirkegata stod ute på fortauene og betraktet det grusomme følget som slepte seg gjennom nabolaget. Lyden av frigjøring og grenseløs glede tre dager tidligere, var fullstendig borte. Tyskerne hadde tatt mange fanger, og nå som krigen var slutt var de frie, hvisket faren til ham.

    "De ser ikke veldig frie ut," hvisket Gaute lavt tilbake.

    Lyden av kjerrehjul, vogner og hestesko på brostein brøt den tandre stillheten i gata. Fra kjerrene stirret grå ansikter med innsunkne øyne mot ham. Noen lå urørlige. Andre satt i møkkete strikjortler og kikket tomt og apatisk ut i luften. Flere av de som gikk bak, de som maktet å gå, hadde ikke sko engang, kun gamle sekkefiller som de hadde surret rundt føttene. Majoriteten kom fra tyske arbeidsleirer utenfor Trondheim, mens andre hadde blitt fraktet inn med tog nordfra. Blant dem var russiske krigsfanger som hadde fått kjenne den tyske brutaliteten grusomt hardt.

    Gaute vendte blikket vekk fra veien og mot en av de mange røykleggingstønnene som fremdeles stod plassert oppover Kirkegata. Kriegsmarine Drontheim stod det stemplet i blasse, skitne bokstaver på dem. Når flyalarmen gikk pleide tyskerne å fyre opp disse for å hindre sikten til fiendtlige fly. Hvis du var utendørs da befant du deg plutselig som i en underlig, stinkende tåkeverden. Han ønsket seg inn i den verdenen akkurat nå, slik at han slapp å se de utmagrede og forpinte kroppene på kjerrene.

 

"Du skal ikke snakke med tyskerne, Gaute. De er kommet for ødelegge Norge," hadde faren formanet strengt en aprildag i 1940. Han var seks år da krigen kom til Trondheim. I begynnelsen skjønte han ikke helt hvorfor. Ofte fikk han og kompisene sukkertøy når de traff på de tyske soldatene. Han kunne én setning på tysk: Hast du wassersucht, Fritz? Har du drops, Fritz? 

    "Ja, ja, kinder," smilte soldatene. De fleste i hvert fall.

    De mekaniske verkstedene ved Elvehavna, bare noen hundre meter fra Kirkegata der han bodde, var strengt forbudte områder for alle ungene i nabolaget. 

    "Det er farlig der. Tyskerne skyter alle som kommer i nærheten," hadde foreldrene hans advart ham. Men han trodde ikke på dem. For en vilter seksåring var det uimotståelig invitasjon til eventyr og utforskning.

    "Se der da! Se der da!" Jonas, kompisen fra nabohuset, smilte mot ham med enorme øyne og åpen kjeft uten fortenner - de ble liggende igjen på fortauet i Kirkegata etter et brutalt møte med asfalten på farens sykkel fjorten dager tidligere. "Det er det tøffeste jeg har sett."

    Han og Jonas nistirret igjennom en sprekk i jernporten til verkstedene. De visste at de ikke hadde lov til være her, men det bare ble slik. På den andre siden av porten hang en massiv båtpropell fra taket omringet av sveisere i et sprutregn av blendende, hvite gnister. 

    "Hva faen gjør dere her?" De skvatt til av den plutselige stemmen bak dem. Gaute kjente igjen uniformen med en gang - den lignet litt på den tyske, men hadde aldri wassersucht. Faren hans hatet de norske Hirdmennene intenst. Alle hatet dem. Mange av de tyske soldatene hadde blitt sendt til Trondheim ikke av fri vilje, men rene tilfeldigheter. Svinpakket i Hirden derimot, hadde gjort et bevisst valg - å falle egne landsmenn i ryggen.

    "Vi skulle bare..." startet Jonas. Geværkolben som traff i magen slo luften ut

 av ham.

    "Stikk av. Hvis ikke banker jeg skiten ut av dere!" bjeffet Hirdmannen.

    Jonas gråt og hikstet etter pusten da de sprang fra Elvehavna, over Innherredsvegen og tilbake til sikkerheten i Kirkegata. Det var fem år siden. 

 

Da 8.mai kom åpnet en helt ny verden seg for dem. De utforsket de forbudte områdene på havna fra topp til bunn - de enorme verkstedhallene, tyskerbrakkene, utstyrslagrene og marinebunkerne - alle stedene som hadde vært utenfor rekkevidde. En kveld klatret han og Jonas opp den bratte skogdekte skråningen mot Kuhaugen der tyskerne hadde anlagt tungt luftvernartilleri. Han gliste bredt da han kløv opp og satte seg på skrevs over løpet til den største kanonen. Nedenfor strakte lysene fra Kirkegata seg ut mot Munkholmen og Trondheimsfjorden. 

    "Gaute, det kommer tyske fly mot oss. Vi må skyte dem ned!" Jonas, som satt på løpet til kanonstillingen ved siden av, hadde allerede fyrt av flere salvoer utover fjorden før han rakk å reagere.

    "Ba-boom, ba-boom," kauket Jonas.

    "Ba-ba-ba-boom, ba-boom," gjengjeldte Gaute enda høyere.

    "Traff du noen?" spurte Jonas andpustent etter en liten stund. Lungene hans var tomme for ammunisjon.

    "Tre stykker. Kanskje fire," pustet Gaute tungt tilbake.

    "Jeg traff fem," smilte Jonas, nå med nyladet åndedrett.

    Da de klatret ned fra Kuhaugen en liten time senere, var Trondheimsfjorden full av Messerschmitt, Focke-Wulf, Junkers og Stuka.

 

"Gaute?" 

    Han hørte en svak knakking på vinduet til soverommet sitt. "Gaute. Er du der?"

    Han reiste seg fra senga og gløttet ut mellom gardinene. Utenfor stod Jonas og småtrippet. Ville han opp på Kuhaugen og plaffe ned fly igjen? De hadde vært der oppe tre ganger denne uka allerede, og selv om han delte kompisens kanonglade entusiasme, så var det grenser for hvor mange imaginære granater han klarte å mane fram kveld etter kveld.

    Gaute åpnet vinduet. Gatelysene utenfor var slått på. "Jada. Hva er det som skjer? Klokka er snart 10, " hvisket han gjennom sprekken.

    "De har fått tak i to til," forklarte Jonas. "Bruttern sier at de skal ta dem med til et hus på Møllenberg, like nedenfor festningen. Jeg vet hvor det er. Blir du med?"

    De hadde pratet om det tidligere. Tyskerhorer kalte Olav, storebroren til Jonas, dem. Han husket at faren hadde brukt ordet noen ganger før også, men da hysjet moren hans på ham. "Guttungen trenger da ikke å høre alt heller," advarte hun. Tyskerhorer var visstnok unge damer som hang rundt de tyske soldatene. Fikk gaver og sånt. Og Gaute visste hva en hore var, i hvert fall sånn halvveis. Han kjente nysgjerrigheten kile i ryggmargen.

     "Blir du med heller? Ingen merker det hvis du klyver ut vinduet. Huset er ikke langt unna. Tar maks 10 minutter å gå." Jonas utenfor var utålmodig nå.

     "Hysj, vent litt da. Skal bare hente skoene mine i gangen," hvisket han tilbake.

     Skogkrattet rundt dem var tett og fuktig etter regnet tidligere på dagen. Gaute kikket ned på føttene som var dekket av leire. Fra der de stod kunne de se lyset fra stuevinduet 7-8 meter unna. Inne i huset pratet utydelige stemmer.

    Jonas hadde imidlertid utelatt en liten detalj: at storebroren Olav på 20 år kom til å gi dem begge saftig juling hvis han oppdaget dem.

    "Du kunne sagt det med en gang." Gaute kikket irritert mot Jonas som stod og myste mot huset.

    "Jo, men de kommer ikke til å oppdage oss, gjør de vel?" kontret Jonas. "Vi sniker oss langs trærne her og opp mot husveggen. Vinduet inn til stua står på gløtt. Hvis vi stiller oss på tær, så tror jeg vi kan se inn."

    Gaute var ikke helt sikker, men den ene av de to  unge kvinnene som satt på kjøkkenstoler midt inne i stua, lignet veldig på ei som jobbet hos en fiskehandler noen gater fra der han bodde. Var det henne tro? De var i hvert fall utrolig like med det samme lange blonde håret. Hun stirret tomt og stille ut i rommet. Kvinnen ved siden av henne satt med hodet bøyd framover, nå og da rykket den vevre kroppen hennes til å små gråtende hikst. 

    I en lærsofa ved den ene veggen satt Olav, storebroren til Jonas, og en eldre mann de ikke hadde sett før. De pratet lavt sammen, akkurat for lavt til at de kunne oppfatte hva de sa gjennom den vesle vindusåpningen.

    "Hva snakker de om der inne?" hvisket Jonas idet døren på motsatt side av stua gikk opp. Storebroren hans reiste seg fra sofaen.  

    "Det var på tide, Bernt. Har du redskapene heller?" spurte han. 

    Nå kunne de høre stemmene godt.

    Mannen i døra smilte bredt. "Selvsagt har jeg det, Olav. Måtte bare en tur ned i kjelleren og hente denne finingen her." I den venstre hånden hadde han en kjøkkensaks, en slik som moren hans hadde hjemme. I den høyre, den fra kjelleren, en diger, rusten hagesaks. 

    "Ok, det får duge," gliste Olav tilbake. 

    Bernt satte seg på huk foran den ene kvinnen, hun som Gaute mente kanskje stod bak fiskehandlerdisken. "Jeg tar denne hora. Du kan ta grinefitta der," sa han mens han klikket de sløve bladene til hagesaksen fram og tilbake under ansiktet hennes. Den rustne skruen i midten ga fra seg knusktørre, korte hvin.

    "Så du liker å knulle tyskere?" Leppene til den unge kvinnen på kjøkkenstolen dirret, men hun sa ingenting. "Dere trodde kanskje at vi ikke så dere når dere drev og smisket og jålet dere til for tyskerne, men vi gjorde det vettu. Vi så alt."

    "De sugde sikkert tyskerkuk," kom det tilbakelent fra mannen i sofaen. Han blåste en sky av blå sigarettrøyk ut i lufta. "Tok den sikkert i ræva også hvis noen spurte pent," flirte han før det neste magadraget.

    "Du Bernt, jeg kan ikke huske at hu her var så feit." Storebroren til Jonas stirret på kvinnen foran seg, som nå hikstet ukontrollerbart. "Kanskje hu har en liten nazijævel innabords?"

    "Jeg tviler ikke et sekund," flirte Bernt og kikket opp mot veggklokka som viste halv elleve.    "Men la oss komme i gang for faen, vi har ikke hele natta heller."

    Så gikk saksene til verks. 

 

Gaute satt i stua sammen med faren. Utflukten kvelden før hadde selvsagt blitt oppdaget. Til å begynne med var faren sint, men lyttet interessert til ham når han fortalte om damene i huset. Om saksene som grådig skar tjafser av hodene deres til kun ujevne stubber av hår stod igjen. Om blodet fra kuttet i øret der den grove hagesaksen hadde gjort et feilskjær. 

    "Hvorfor tror du storebroren til Jonas og de andre i huset gjorde det?" spurte faren etter en stund.

    Han tenkte seg om. "De fortjente det fordi de var venner med tyskerne?"

    Faren stappet pipen med tobakk. "Husker du da vi stod på fortauet og så på de russiske fangene?" 

    "Ja," svarte Gaute, selv om han helst ikke ville huske.

    "Ville du ha vært venner med noen som hadde gjort noe sånt mot et annet menneske?"

    "Nei."

    "Når du blir litt eldre kommer du til å skjønne at de tøsene ikke var så uskyldige som du tror nå."

    Bak dem lukket moren døren inn til kjøkkenet.

Han ble sittende og fundere på det faren hadde sagt i noen minutter. Han lurte på hva Jonas mente. "Jeg stikker ut en tur."

    "Vær tilbake klokken ni, og ikke et sekund senere," sa faren strengt.

    Da Gaute gikk forbi kjøkkenet hørte han moren gråte lavt bak døren.

 

 

 

 

Han veide rifla forsiktig med begge hendene mens han prøvde å beregne tyngden og balansen til våpenet. Var det et ørlite avvik? Noe som ikke stemte? Han visste selvfølgelig at det var umulig avgjøre om tilfeldighetene hadde valgt nettopp ham, men han klarte ikke å la være.  

    Han gløttet opp på de andre mennene som satt i rommet og så at flere av dem gjorde akkurat det samme som ham - vurderte, balanserte, veide. Alle ti riflene de hadde fått utlevert, kraftige tsjekkiske mausere av nyere dato, var helt identiske. Nesten. Ni av dem var ladet med ett enkelt dødelig 7.92 millimeter kaliber skudd. Den siste, derimot, var ladet med en harmløs løspatron. Samvittighetsskudd ble det kalt. 

    Klokka som hang over døren ut mot festningsplassen viste kvart på fire. Februarnatten utenfor var hustrig og mørk. Ikke lenge til nå. Han studerte rifla igjen. "For guds skyld, ikke la det være meg. La det være noen andre," tenkte han.

    Han hadde ikke tvilt et sekund da han ble spurt om være del av eksekusjonspelotongen oppe på Kristiansten festning. De andre karene i rommet var heller ikke tunge å be. De sjeledrepende detaljene som hadde kommet for dagen i forbindelse med rettssakene de siste årene, var nesten umulige å ta innover seg. Nå skulle endelig prisen for det utilgivelige sviket, den unevnelige torturen og de nådeløse forfølgelsene endelig betales.

    Han klemte rundt kolben på mauseren og ba igjen om å slippe være den ene, den samvittighetsfulle.

    "Nå karer, er dere klare?" Odd Sørli, den tidligere Milorg-lederen, kom inn i rommet. Han skulle lede seansen. Det summet i rekkene. Noen bekreftet lavt, andre nikket. Ingen tvilte.

    Rasshølet så ynkelig ut der han ble drevet mot stolpen som var reist ved festningsveggen. Borte var det selvgode, skjeve smilet og de frastøtende gestikulasjonene fra tiltalebenken i rettssalen. En av soldatene bandt armene hans bak treverket mens en annen, antageligvis legen, festet en hvitt pappskive over hjertet og et svart tøystykke over øynene. Han kjente at nevene var svette, og ivrige, rundt rifla. 

    En tredje person, fengselspresten, pratet lavt med den tause mannen på stolpen før han hevet stemmen for siste gang: "I Jesu ord, sannelig sier jeg deg - i dag skal du være med meg til paradis." Så gikk han vekk.

     "Presenter våpen!" ropte Sørli. "Sikt!"

     Like før den siste avgjørende kommandoen kom, ba han en kort bønn om at det neste han følte var en kraftig og ekte rekyl fra den tsjekkiske mauseren. Og at i bølgen av kuler, så var det hans egen som nådde fram først og sendte svinet Henry Oliver Rinnan rett til helvete.