En elektrisk julefortelling

 

 

 

 

...Når gårdbruker Roar Hansen på Kvestad skal pynte til jul, så tenker han stort. Mens de fleste av oss nøyer oss med et lite tre med lys og norske flagg inne i stua, har Hansen tatt det hele et steg videre.

- Jeg tenkte at grana bak huset her kunne bli et fint utendørs juletre, smiler gårdbrukeren når vi treffer ham ute på tunet på gården.

- Hvor høy er den?

- Den er vel nærmere seks meter, antar jeg.

- Og hvor mange lyspærer har du hengt opp i treet totalt?

- Til sammen er det 51, hver pære er på 60 watt, forteller han.

Hansen fikk ideen forrige jul. Egentlig pleier han å skru på lysene på julaften, men han har gjort et lite unntak for oss i noen minutter, fire dager før selve dagen.

- Det lyser godt opp i vintermørket. Koster noen kroner i strøm dette?

- Det er ikke billig, men det er jo jul bare en gang i året, avslutter Hansen, stolt innehaver av Malviks mest imponerende juletre...

    

    (Utdrag fra artikkelen "Juletre utenom det vanlige" i Malvik-Bladet, 20. desember, 2019.)

 

 

 

    "Om jeg så at det brant? Visst faen så jeg at det brant! Jeg stod foran stuevinduet her på julaften og så at begge gårdene brant ned til grunnen. Tok ikke lang tid heller. Startet like før Sølvguttene begynte på NRK, og da gaulinga var over på TVen var det bare stumper og svidd potetåker igjen der nede. Det gikk jævla fort. Fy faen, som det brant. Låven på gården til Hansen var det eneste brannvesenet klarte å berge sånn noenlunde, men den må sikkert rives den også etter hvert. Gården til Solheim var fullstendig nedbrent; hovedhuset, låven, ja til og med det gamle stabburet ute på jordet var borte. Bare forkullede rester igjen. Ja, du skulle vært her og sett på julaften!"

    Julie Moe bannet stille inne i hodet. Vanligvis brukte hun mobilen til ta lydopptak med når hun gjorde intervjuer, men denne gangen hadde hun selvsagt glemt den igjen på jobben. Det verket i hånda av ordfossen til fyren. Før han var ferdig lurte hun på om det var nok blekk igjen i penna. Hun gruet seg allerede til å prøve å dechiffrere kaoset på notatblokka. Det var fire sider allerede, og hun hadde her vært i knappe 10 minutter. 

    "Fattern sa det mange ganger før han gikk i grava i 2004: de to familiene der nede kommer til å ta livet av hverandre før eller siden. Det har vært jævla vondt blod mellom dem så lenge jeg kan huske. Og han fikk litt rett, fattern. Det var bare gamlingen påden ene gården, Isak Hansen, som gikk i vei, og han daua jo ikke av skadene, men av hjerteinfarktet han fikk første juledag etter brannene. Roar, sønnen hans, fikk noen forbrenninger på armene, men det var alt. Folka på Solheim-gården kom seg helskinnet ut. Det var flaks. Eller kanskje er det feil å kalle det flaks - det er bare ruiner igjen der nede nå - men det gikk i hvert fall ikke liv i noen av brannene. Bortsett fra gamle Isak da, stakkars faen, men han hadde hatt en fota i grava i mange år."

    

Brannene på julaften på Kvestad i Malvik kommune, like utenfor Trondheim, hadde vært store nyheter i regionen. Til og med et par av riksmediene rykket inn med ressurser, men de forsvant ganske fort - det var tross alt tjukkeste juletida, og redaksjonene var tynt bemannet over hele linja. Dessuten var det ingen forkullede lik å melde om, og da er det begrenset hvor spennende branner på trønderske gårdsbruk er for lesere og seere sør for fylkesgrensa.

    "Hvilken avis var det du kom fra igjen?"

    "Jeg jobber i Adressa," sa Julie. Leddet under pekefingeren hennes var stivt og vondt av pennen. "Hvordan staver du etternavnet ditt?" spurte hun.

    "Storvoll, med to ll'er, Reidar Storvoll."

    "Kjente du familiene som bodde på de to gårdene?"

    "Om jeg kjente dem? Selvsagt kjente jeg dem. Fattern bygde huset her i 1965. Jeg ble født i 1967. Har bodd på Kvestad hele livet. Nå er det bare meg og muttern. Hun har lagt seg nedpå litt på soverommet. Begynner å bli gammel sjøla nå."

    "Antar du hadde god utsikt til det som skjedde herfra?" spurte Julie.

    "Skikkelig panoramautsikt! Bli med bort til stuevinduet." 

    Fra vinduet kunne hun se den såpeglatte oppkjørselen snirkle seg stupbratt fra huset og ned mot veien der hun hadde parkert bilen. Tar pokker ikke sjansen på den dødsfella der, hadde Julie Moe tenkt da hun kom.

     På den andre siden av veien åpnet landskapet seg mot snødekt flatmark. Potetjordene så stusselige ut nå i slutten av desember. Klokka nærmet seg tre, og det tidlige romjulsmørket hadde så vidt begynt å senke seg. 

    I nordenden, cirka 200 meter fra stuevinduet,  stod restene av gården til familien Hansen. Hun myste mot stedet. På avstand så gårdsruinene nesten ut som et kollapset isslott. Brannmannskapene hadde pumpet tusenvis av liter med vann over bygningene på julaften fem dager tidligere; vann som hadde frosset og transformert restene av forkullet treverk til glinsende, blanke stalagmitter som stakk opp av bakken. Noen hadde gjort et ynkelig forsøk på legge en presenning over det gapende hullet i låveveggen, det eneste bygget som stod igjen, men vinden hadde fått tak og revet den i filler.

    I den andre enden av landskapet, drøyt 300 meter lenger sør, lå ødelagt isslott nummer to: det lille som var igjen av gårdsbruket til familien Solheim. 

    "Kan du gi meg litt informasjon om de to familiene? Litt historie og sånt. Du sa at du kjente dem?" spurte hun. Det var tross alt derfor hun var her. Selve brannene hadde blitt behørig dekket av en kollega med intervjuer av innsatsleder fra politiet og talsmann fra brannvesenet. 

"Vi må ha mer kjøtt på beinet," hadde nyhetsredaktøren hennes i  Adressa fastslått på redaksjonsmøtet på morgenen tredje juledag. De var fire i tallet, redaktøren inkludert, på jobb. "Julie, du er fra området der det brant, ikke sant?"

    "Eh...vel, jeg ble født i Malvik kommune, men vi flyttet inn til Trondheim da jeg var fem år gammel."

   "Godt nok. Dra en tur ut til Kvestad og snakk med noen av de innfødte. Finn ut mer om hva som skjedde," avsluttet redaktøren. Og sånn ble det.

    

Døren åpnet seg bak der de to satt. En eldre kvinne i tjukkgenser, stilongs og raggsokker kikket undrende mot dem.

    "Å, du er våken mamma. Dette er..." begynte han, "...hva var det du het igjen?"

    "Julie Moe. Jeg er journalist i Adresseavisen," sa hun og hilste mot kvinnen i døra.

    "Hun er journalist, mamma. Er her for å prate om brannene."

    "Jaså ja. Ja, ja, det må vel skrives om det også," sa hun og lukket soveromsdøren bak seg. "Og jeg antar at du ikke har hatt vett til å by den unge damen på kaffe?"

    Reidar Storvoll, en voksen mann på 57 år, kikket beskjemmet mot moren.

    "Det ante meg. Jeg skal sette over kjelen," sa hun og labbet inn på kjøkkenet.

    "Beklager, det er muttern som fikser sånne ting her i huset. Jeg er bare en bortskjemt ungkar."

    "Ingen årsak," smilte Julie og kikket mot vinduet. Utenfor hadde ettermiddagssola allerede gått ned, og hun hadde ikke særlig lyst til å kjøre rundt i tussmørket på de trange, isete veiene her. "Du sa at du kjente familiene fra langt tilbake. Kan du fortelle litt om historiene bak de to?"

   "Vel, den første gården ble bygd av Gammel-Hansen. Han var faren til Isak Hansen som daua av infarkt dagen etter brannen, og farfaren til Roar Hansen som driver gården nå, eller rettere sagt: som drev gården. Litt usikker på når den stod ferdig, fattern kunne dette mye bedre enn meg, men det var helt på starten av 1930-tallet, tror jeg. Skal jeg høre med muttern?"

    "Nei, det går bra. Trenger ikke eksakt årstall," forsikret Julie. "Og den andre gården som brant?"

    "Den var ferdigbygd i 1934. Det var Gammel-Solheim som eide den.  Han var faren til Alfred Solheim som igjen er faren til Steinar Solheim som drev gården fram til den brant ned nå på julaften." Han stoppet opp og kikket på henne: "Håper du ikke blir forvirret av alle navnene? Du er jo tross alt ikke fra herfra."

    "Det går fint," sa hun. Leddet i pekefingeren verket fremdeles  litt. "Tre generasjoner med drift på hver gård, altså?"

    "Jepp, og nå er det nok kroken på døra for begge familiene. Kan vanskelig se for meg at de kommer seg på fote etter dette. Ikke at noen av dem kommer til å lide noen økonomisk nød, å neida, boligutviklere med djupe lommer har vært og snuset på tomtene i flere år. Ypperlig areal for boligbygging med flatmark, etablert vei og bare 15 minutter inn til sentrum i Malvik. Spørsmålet er om lokalpolitikerne går med på å omregulere området fra potetdyrking til boligbygging," forklarte Reidar Storvoll og plukket fram en tobakkspung med Petterøes Blå 2 fra skjortelomma. "Men det var kanskje ikke arealutvikling i Malvik kommune du kom for å prate om," smilte han mens fingrene dreide sigarettpapiret rundt den grove tobakken til en perfekt rullings.

    "Ikke denne gangen," smilte Julie Moe tilbake. "Du nevnte tidligere at..." hun bladde bakover i notatblokka "...at det var mye vondt blod mellom familiene? Ikke det beste naboskapet, med andre ord?"

    Reidar Storvoll sendte av gårde tre voldsomme hostekuler midtveis i et magadrag. "Nei......de kunne...ikke.....utstå hverandre,"  harket han fram mens han kartet asken av rullingsen i askebegeret på bordet. "Dette går helt tilbake til 1930-tallet, skjønner du. Det var da det begynte. Gammel-Hansen var en ihuga kommunist, for å si det veldig mildt. En kar som ikke nøyde seg med bare det norske flagget på 1.mai. Å neida. Han heiste like godt det sovjetiske flagget også han. Hammer og sigd i skjønn forening med rødt, hvitt og blått. Hele pakka. Også kunne han samtlige vers av Internasjonalen, ikke bare det første verset og refrenget som vanlige sosialister pleier å synge når de går i tog 1.mai, men hele sulamitten. Og han stemte gjerne i med alle versene i fuktige lag, uansett hva kalenderen sa. Opp, alle jordens bundne treller med karskkoppen i neven. Ha-ha. Han likte en dram gamlingen. Fattern fortalte at han var medlem i Malvik Arbeiderparti, men at han ble kastet ut på midten av 30-tallet. I overkant ideologisk ekstrem, ble det visstnok sagt. Ikke verst bare det. Joda, Karl Marx og Gammel-Hansen var bestekompiser de." Reidar stumpet den siste centimeteren med sneip i askebegeret før han fortsatte:

    "Dersom jeg forteller at Gammel-Solheim på den andre gården var nyfrelst medlem av Nasjonal Samling, så skjønner du kanskje hvor dette bærer hen?"

    Julie smilte kort. "Jeg har en mistanke."

    "De to karene kunne knapt ha vært mer forskjellige. Gammel-Solheim var en gudfryktig nasjonalist og avholdsmann med hang til tradisjoner og autoritære figurer. Gammel-Hansen på sin side var en gudlaus internasjonalist med heimbrentapparat i kjelleren og som gjerne messet om kampen for det klasseløse samfunnet i timesvis. De karene var som natt og dag. I tillegg tror jeg de ganske enkelt ikke tålte trynene til hverandre, gliste Reidar.

    "30-tallet var jo en urolig tid," prøvde Julie seg.

    "Ja, og da krigen kom i 1940, så ble jo ikke ting akkurat bedre. Og slett ikke for blodkommunisten Hansen. Han hadde sine overbevisninger, men han var aldri en agitator, aldri en som oppildnet folk. Han holdt fornuftig nok hodet lavt da tyskerne marsjerte inn i Trondheim og Trøndelag. Og han hadde sannsynligvis klart å gå under radaren til invasjonsmakten hadde det ikke vært for en viss nabo."

    Julie hadde gitt opp pennen og notatblokka. Ikke at det var noe problem, dette kom hun til å huske uansett. "Dette var interessant."

    Reidar smilte fornøyd i stolen. "Ikke sant? En ettermiddag våren 1941 kom tyskerne på døra og tok Hansen med seg.  Det neste drøye året, fram til høsten 1942, satt han på Falstad fangeleir utenfor Levanger."

    "Det var naboen Solheim som stod bak?"

    "Ingen som vet, og Solheim nektet selvsagt, men dersom du legger to og to sammen, er det slett ikke usannsynlig at han hadde en finger med i  spillet, " sa Reidar og klødde seg på magen. "Det var imidlertid Hansen som fikk siste stikk."

    "Hvordan da?"

    "Da krigen var slutt og landssvikoppgjøret startet, så Gammel-Hansen sitt snitt til å hevne seg på naboen. Gammel-Solheim var medlem i Nasjonal Samling, men samarbeidet aldri aktivt med nazistene. Det sies at Hansen, og jeg vet ikke om dette er sant, fortalte myndighetene at naboen hadde hjulpet tyskerne med å luke ut motstandsfolk i Malvik."

    "Gjorde han det?"

    "Umulig å si. Kanskje. Men som medlem av Nasjonal Samling satt ikke Solheim med de beste kortene på hånden. Han fikk uansett 14 måneder år bak lås og slå i Trondheim kretsfengsl etter krigen."

    "Og dette var to gårdbrukere som skulle leve vegg-i-vegg med hverandre etter tyskerne hadde kapitulert?" spurte Julie.

    "Jepp. Ikke akkurat det beste utgangspunktet for godt naboskapet etter freden i 1945," svarte Reidar og plukket opp pakken med Petterøes Blå 2 igjen. 

    "Hadde de to familier?"

    "Jau, Gammel-Hansen hadde ei kone. Marie, tror jeg hun het. Hun døde i barselseng da hun fødte den eneste sønnen deres, Isak. Når var det da, mon tro? 1946 var det."

    "Og Gammel-Solheim?" spurte Julie.

    "Han hadde en sønn, Alfred. Født i 1946 han også. Hvem mora var er det ingen som vet, i hvert fall ikke jeg. Det sies at hun fødte gutten, og så stakk hun av. Kan vel ha noe med at mannen satt inne og sonet for landssvik. Jeg har spurt litt rundt gjennom årene, men det er ingen som har noe svar. Til og med muttern, og hun kjenner det meste som rører seg her på Kvestad, vet noe, bare gamle rykter," sa Reidar og la tobakken i et Rizla-papir.

    "Så Isak Hansen tok over gården etter Gammel-Hansen, og Alfred Solheim tok over gården etter Gammel-Solheim. Når skjedde det?" spurte Julie. Tidslinja her er viktig å få med, tenkte hun mens hun  plukket fram penn og notatblokk igjen. 

    "Det stemmer. Isak tok over driften i 1965, og Alfred to år senere, i 1967. De samme årene som gamlingene døde. Du har fulgt med når jeg prater," smilte Reidar med en ny perfekt rullings mellom fingrene.    

    "Det er jobben min det," sa hun.

    "Og det er nå vi kommer til det neste miserable kapitelet i historien om familiene Hansen og Solheim," svarte han og fyrte opp rullingsen.

    "Da den andre generasjonen med potetbønder tok over gårdene, Isak og Alfred altså, fant begge kjapt ut at potet som eneste næringsvei ikke var tilstrekkelig. Før krigen og i årene etter var det en liv laga levevei, men da 60-tallet rullet inn, var ikke potetsesongen mellom mai og september nok til å betale regningene lenger. Begge familiene eide imidlertid relativt store områder med skog i tilknytning til potetåkrene, og her var det penger å tjene på tømmerdrift i vinterhalvåret."

    "I motsetning til fedrene deres, kom Isak og Alfred godt overens?" spurte Julie.

    "Det er vel å ta litt hardt i. Jeg vil heller si at de tolererte hverandre. I begynnelsen."

    "I begynnelsen? Det surnet mellom de to også?"

    "Sånn inni helvete. Du skjønner da eiendomsgrensene ble tegnet opp her på starten av 30-tallet, ble det gjort uten særlig presis planlegging. Man var vel  ikke så voldsomt nøye med helt eksakte målinger på den tiden. Hvordan Isak Hansen oppdaget at arealgrensene mellom de to gårdene var feiloppmålt, er det ingen som vet. Uansett så gjorde han krav på nesten to mål av skogen til familien Solheim på slutten av 60-tallet."

    "Oi."

    "Ja. Og dermed startet et voldsomt leven med kommunen, advokater og rettsaker. Hele dritten. For å gjøre en veldig lang historie kort: Hansen vant, og Solheim måtte gi slipp på to mål med førsteklasses skogsareal. Etter det, sa fattern, utvekslet de ikke et kløyva ord med hverandre." Reidar tok seg til magen med en grimase mens han svelget unna et surt oppstøt.

    "Alt i orden?"

    "Jada. Det all den feite julematen, vettu," forsikret han og reiste seg. "Spiser jo så det tytter ut ørene. Men nå må jeg en tur på rampa før det begynner å tyte ut andre plasser også," gliste han anstrengt med retning mot toalettet. "Bare slå på TVen dersom du har lyst. Dette kan ta en stund," sa han og forsvant ned trappa mot førsteetasjen med korte, sammenpressede steg.

    

Julie Moe ble sittende å sortere notatene hun hadde i fanget. Vanvittige historier. Kanskje kunne dette bli en større featureartikkel? Det er muligheter her. Men hvordan henger alt dette sammen med brannene? funderte hun idet kjøkkendøren bak åpnet seg.

    "Bruker du melk i kaffen? Vi har litt fløte igjen, men jeg tror den siste skvetten er på grensa til å bli sur."

    Julie snudde seg. "Det går fint. Jeg tar den svart, fru Storvoll."

    "Fru Storvoll? Hørt sånn tull. Kall meg Else," smilte den eldre kvinnen og plasserte en kaffekanne, tre kopper og et fat med to krumkaker på stuebordet. "Har dessverre ikke så mye igjen av julebaksten. Guttungen sluker jo i seg alt han finner på kjøkkenet," sa hun og satte seg.

    "Ikke noe problem," smilte Julie. Guttungen. Det blir vel gjerne sånn når en godt voksen ungkar bor alene sammen med moren, tenkte hun. "Jeg har spist litt for mye selv i jula," la hun til.

    "70 krumkaker bakte jeg på lillejulaften. 70. Nå er det to igjen. Jeg har spist fire, kanskje fem. Ikke noe mysterium hvor resten har tatt veien. Fryseren begynner å bli slunken også. Vet du hvor mange ribbestykker han klarte å dytte i seg på julaften? Bare gjett."

    Julie tenkte på hvor mange hun selv hadde fortært, og la til to. "Vanskelig å gjette...tre kanskje?"

    "Tre? Prøv heller med åtte digre stykker. Ribbefettet rant nedover kjakene på ham. Det er kjekt å se folk med god appetitt, men det får da være grenser," smilte Else og helte i koppene. "Hvor har det blitt av ham nå da?"

    "Han skulle en tur på do."

    "Tviler ikke," smilte hun igjen. "Nå får du oppdatere meg på hva guttungen har fortalt deg."

    Julie rekapitulerte den siste halvtimen så godt hun kunne mens den eldre kvinnen vekslet mellom å slurpe av kaffekoppen og suge på sukkerbiter som hun dyppet i den.

    "Jau, det stemmer godt med virkeligheten dette," sa hun og satte fra seg koppen. "Guttungen pleier å male på litt ekstra når han bli varm i trøya, men han er innafor denne gangen."

    "Kjenner du de to familiene godt?" spurte Julie.

    "Tja, kjenner og kjenner - vi har jo bodd her siden 1965, så jeg har jo fått med meg et og annet gjennom årene," smilte hun.

    "Hadde Isak Hansen familie?"

    "Ja, han giftet seg på i 1966, eller var det 67?. Marit het kona. Tror hun kom fra Orkanger. Ei omgjengelig dame, og et arbeidsjern uten like. Jeg var ofte ned på gården og drakk kaffe og pratet med henne. Hun døde i 1975 av brystkreft, bare 35 år gammel. Forbannet tragisk. De fikk ett barn, Roar, som ble født i 1969."

    "Og Alfred Solheim?"

    "Giftet seg på midten 60-tallet han også, med et kvinnfolk fra Sunnmøre. Mette-Irene. Hyggelig dame, men ekstremt sky og privat. Jeg tror jeg kan telle antallet ganger jeg har pratet med henne de siste 50 årene på én hånd. De fikk to unger sammen, Steinar ble født i 1969, og Johnny i 1971."

    Nå er vi altså kommet til den tredje generasjonen, tenkte Julie mens hun noterte. Lurer på om fiendskapet bare forsetter? Det hadde jo vært bra for dramaturgien i historien. Hun ble ikke skuffet.

    "Jeg vet at gutter gjerne barker sammen i slåsskamp fra tid til annen, det er en del av å vokse opp det, men forholdet mellom Roar Hansen og Steinar Solheim var direkte hatefullt. De slåss til blodet sprutet, og det er ingen overdrivelse. Det var noe med brutaliteten i basketakene som jeg aldri har sett før eller siden. Det var faktisk skremmende å se på," forklarte Else.

    "Så de fulgte i samme spor som farfedrene og fedrene sine, med andre ord?"

    "Ja, på en måte gjorde de det."

    Wow! Tre generasjoner med trass og vond vilje, tenkte Julie.

    "Snakker dere om Roar og Steinar?" Guttungen på 57 år kom opp trappa, pannebrasken var rød og svett. Toalettbesøket hadde åpenbart tatt på.

    "Ja. Du gikk på ungdomsskolen sammen med dem, gjorde du ikke?" spurte Else.

    "Jepp. De var to klasser under meg."

    "Jeg driver og forteller Julie her om alt bråket mellom dem."

    Reidar satte seg ned i stolen og plukket opp tobakkspungen igjen. "Ja, de to var som ild og vann. I starten gikk de i samme klasse, men skoleledelsen måtte dele dem opp i forskjellige klasser etter bare tre-fire uker. I en periode var det faktisk utplassert en ekstra lærer i skolegården  for å hindre at de to banket dritten ut av hverandre. Høres utrolig ut, men det er helt sant." 

    Reidar plukket de siste to krumkakene fra tallerkenen og gomlet de i seg. 

   "Det toppet seg i et friminutt en tirsdag før vinterferien. Roar og Steinar var i tottene på hverandre igjen. Jeg vet ikke hva som utløste det, men de to karene trengte aldri noen grunn til å denge løs på hverandre. Da en av lærerne - jeg mener det var gamle herr Syvertsen som underviste i norsk - skulle skille dem, fikk han seg en neve midt i planeten. Stakkars Syvertsen gikk rett i bakken, husker jeg. Det ble aldri klart om det var Roar eller Steinar som slo ham ned, og antageligvis var det et rent uhell i basketaket, men skolen hadde åpenbart fått mer enn nok. I timen etter friminuttet rullet en politibil inn på skolegården og hentet begge to," fortalte Reidar.

    "Ja, den episoden husker jeg også. Det ble en helsikes oppvask med både politiet og skolen i etterkant. Det ble truet med både barnevern og ungdomsfengsel dersom foreldrene ikke fikk skikk på de to krapylene," sa Else.

    "Ungdomsfengsel er vel å ta litt hardt i, men det ble i hvert fall rolig etter den hendelsen. De fikk sikkert beskjed av fedrene sine om å avsky hverandre på avstand," gliste Reidar.

    "Nja, jeg mener å huske det var snakk om ungdomsfengsel også."

    Reidar kikket mot moren. "Mulig det, mamma, mulig det. Men hvem bryr seg om det i dag, det er over 40 år siden. Er det flere krumkaker igjen, forresten?"

    Julie stirret ned i notatblokka for kvele et flir.

    "Hva tror du?" spurte moren, lett vantro.

    "Er det tomt allerede? Det var da som satan. Neste jul må du bake dobbel porsjon. Minst."

    "Jeg skal prøve å huske det."

    

Det neste kvarteret fortalte de to om da Roar Hansen tok over gårdsdriften etter at faren Isak pensjonerte seg i 2010. Om Steinar Solheim som reiste for å begynne på landbrukshøyskole, strøk på alle eksamenene sin i det første semesteret og endte opp som fisker på Helgelandskysten. Om lillebroren til Steinar, Johnny, som tok over gården Solheim da faren Alfred var utslitt i 2012. 

    Og de fortalte om ulykken i 2020, som skulle utløse den siste skjebnesvangre akten i tragedien.

    "Var det i oktober eller november det skjedde?" Else kikket mot sønnen.

    "Slutten av november. En fredag. Jeg husker det godt. Du hadde dratt inn til Trondheim om morgenen for å besøke søstra di på sykehuset," sa Reidar. 

    "Å ja, det stemmer det."

    "Jeg stod foran stuevinduet og hørte på formiddagsnyhetene på P1, da jeg tilfeldigvis oppdaget en person som kom løpende ut av skogholtet bak Solheim-gården..." 

    "Tilfeldigvis meg midt i ryggen. Du stod der med kikkerten din," smilte moren lurt og bøyde seg mot Julie. "Guttungen er fryktelig nysgjerrig, skjønner du," sa og hun lo kort. 

    Julie hadde lagt merke til den massive kikkerten på en hylle ved vinduet. 

Celestron SkyMaster Professional stod på det siden av kikketøyet.

    "Uansett..." begynte Reidar, stemmen var litt småirritert, "...så jeg at det var en av de to karene som Johnny Solheim pleide å hyre inn til trehogst om vinteren. Like bak ham stavret nestemann gjennom snøen med en livløs kropp hengende over skuldrene. Jeg skjønte tvert at noe var jævlig galt fatt."

    "Stakkars Johnny," sa Else. Smilet var borte nå. "Han var ordentlig god gutt."

    "Absolutt. En skikkelig bra fyr," la Reidar til.

    "En ulykke?" spurte Julie.

    "Ja. De to skogsarbeiderne fant Johnny med ei diger furu liggende over seg. Motorsaga lå ved siden av. De så ikke at det skjedde, men antageligvis hadde han feilberegnet retningen til  furua da den falt, og ikke klart å komme seg unna i djupsnøen. Han var fremdeles i live da ambulansen kom, men døde dagen etter av hodeskadene han hadde pådratt seg." 

    

Begravelsen til Johnny Solheim i Malvik kirke uka etterpå var godt besøkt av folk fra hele Kvestad. Men unntak av den nærmeste naboen, familien Hansen, selvsagt.

    "Kjente du igjen broren Steinar i begravelsen," spurte Reidar moren.

    "Nei. Det var først da jeg kondolerte at jeg oppdaget at det var ham."

    "Samme her. Ikke så underlig egentlig. Vi hadde jo ikke sett ham på nesten femten år," sa Reidar. "Vi inviterte Solheim-familien til middag den romjula i 2020, men det var bare Steinar som kom. Jeg tror foreldrene aldri  kom seg helt etter at Johnny døde."

    "Nei, de gjorde ikke det," sa Else.

    "Steinar fortalte at han planla å flytte hjem og ta over driften av gården etter broren Johnny så fort som mulig. Mens vi stod og pratet her i stua, la jeg merke til at han til stadighet stirret på julegrana nede på gården til Hansen," sa Reidar.

    "Julegrana? Nå henger jeg ikke helt med." Julie var forvirret.

    "Å ja, jeg glemte å fortelle om det. Jula før hadde Roar Hansen begynt å dekorere ei enorm gran som stod bak huset med lyspærer. Et kjempestort utendørs juletre. Malvik-bladet skrev en sak om det. NRK Midtnytt hadde et lite innslag om det også. 

'Han er stolt av det treet. Jeg tror han liker all oppmerksomheten,' sa jeg til Steinar mens vi stod foran stuevinduet. 

'Jaså, han gjør det, ja,' svarte han og smilte skjevt. 

Det var imidlertid et eller annet med stemmen hans som var...underlig, som om han pønsket på noe. Og det gjorde han, det ble klart et knapt år senere," forklarte Reidar.

 

Grana som stod bak stabburet på Solheim-gården, var nesten like høy som det imponerende juletreet på gården til Roar Hansen. Men dette var bare ei helt alminnelig gran, og derfor var det ingen, hverken naboer eller forbipasserende, som tenkte noe spesielt over det da Steinar Solheim dekket den med en gedigen presenning et par dager før julaften året etter. En krumkakespisende kar i 50-årene med panoramautsikt og kikkert til 11.000 kroner, observerte imidlertid hvordan Steinar Solheim forsvant ut og inn av en luke i presenningen i dagene før julekvelden. Noen ganger hadde han med seg kasser og stiger, andre ganger verktøy og kveiler med ledninger. Klokka tre den 24. desember i 2021, kom han ut av luka i presenningen for siste gang, smilte skjevt, og gikk tilbake til huset.

    "Det hadde faktisk dukket opp en håndfull skuelystne for å se Roar Hansen tenne lysene på treet. Ikke mange, kanskje 10-12 stykker, og på slaget fem slo han på bryteren. Øyeblikket etter ble tunet og de nedsnødde potetåkrene rundt badet i et skarpt, hvitt lyst fra grana. Jeg kikket bare fra vinduet her, men så at folk klappet og hoiet ved innkjørselen til gården. Jeg skulle akkurat til å sette fra meg kikkerten da det plutselig blinket til i den høyre linsa. Det kom fra gården til Solheim drøyt 300 meter unna. Presenningen var fjernet, og nå stod grana der og blinket blendende i grønt, rødt og lilla lys. Jeg vet ikke hvor mange lyspærer det var på treet til Roar Hansen, men grana til Steinar Solheim hadde det dobbelte. Minst. Og ikke i ensfarget hvitt som naboen, men mer som et lysorgel med farger som slo seg av og på, dannet mønstre og  pulserte i vinternatta. Tilskuerne som hadde kommet for å se på treet til Hansen var allerede på vei mot den nye, langt mer spektakulære attraksjonen. Det var litt av et syn kan jeg love deg," forklarte Reidar. "Det var det første året."       

    Julie prøvde å huske om Adressa hadde skrevet noe om dette tidligere. Mulig de hadde sakset noe fra NRK, men det var i så fall ikke store saken. "Jeg antar Roar Hansen ikke satte særlig pris på at Steinar Solheim hadde kopiert ham?"

    Reidar brøt ut i en kort latter. "Nei, han gjorde ikke det. Han gjorde virkelig ikke det. Jeg stakk ned en liten tur ned til ham på ettermiddagen 1. juledag.

'Den helvetes kuklæsten!' var ordene han brukte om naboen. Ja, han hadde flere og saftigere gloser også, men du skjønner sikkert tegninga. Etterpå dro jeg innom Steinar, og jeg har aldri jeg sett et mer selvtilfreds glis på en mann noensinne. Han hadde planlagt stuntet i lang tid i forveien."

    "Du kommer godt overens med begge de to?" spurte Julie.

    "Ja, jeg har ikke noe usnakket med noen av dem."

    "Du har vært en slags budbringer mellom de to," skjøt Else inn.

    "Tja, kanskje har jeg vært det," smilte han.

 

2022 var preget av etterdønningene av Covid-pandemien, uten at den påvirket hverdagen på Kvestad nevneverdig. Mens mediene spydde ut de siste artiklene om tørste bargjester som ikke fikk drikke øl etter klokka 11, var potetbøndene her mer opptatt av såing, et lite utbrudd av potetsykdommen skurv på sensommeren og travel innhøsting i slutten av september.  

    "Det var Roar Hansen som startet først i 2022. Men Steinar Solheim var i gang bare to dager etter. Det var den andre uka i desember," forklarte Reidar mens han pattet fornøyd på en fersk rullings. "Hansen hadde dekket hele det nordre taket på låven sin med flere digre presenninger. I midten hadde han reist stokker, slik at det hele så ut som et svært telt som stod på skakke på låvetaket. Og der inne drev han på, ofte i timesvis, hver dag. Solheim var selvsagt ikke snauere - på taket på huset han hadde rigget til et svært stillas, over tre meter høyt, som selvfølgelig også var dekket av presenninger," forklarte Reidar.

    "Jeg trodde det hadde klikket for dem," sa Else.

    "Nei, galskapen kom året etter," smilte Reidar.

    "Og ingen så hva de holdt på med?" spurte Julie.

    "Nei, de gjorde seg skikkelig flid med å skjule aktivitetene sine, det skal være visst. De neste ukene ble det hamret og spikret, heist kasser opp på takene, lagt ledninger og koblet kabler. Fyttirakkern, som de stod på," forklarte Reidar.

 

Antallet skuelystne hadde doblet seg fra året før, nå stod nesten 20 personer og ventet spent, jevnt spredt mellom de to gårdene. Det var Hansen som innledet begivenhetene 30 sekunder etter klokka fem på julaften 2022. Da presenningene falt, åpenbarte tre enorme reinsdyr seg på låvetaket. De var utformet av hundrevis av blinkende lyspærer og meter på meter med lysledninger. Hele følget pulserte i bølger av rødt og grønt. Fra veien klappet og applauderte de oppmøte høylydt med medbrakt, oppspritet julegløgg. 

    Bare sekunder senere avdekket Solheim sitt eget takarbeid: en tre meter høy julenisse. Den var utformet av et utall lyspærer og lysledninger, ikke ulikt naboens. Føttene til den blinkende figuren var plantet på hver sin side av mønet, som støttet opp den voldsomme magen. Den venstre hånden dekket munnen til nissen, som om den prøvde å skjule et hånlig flir. Den høyre hånden pekte direkte nordover -  mot gården til naboen Hansen. På veien mellom gårdene steg applausen og beruselsen til nye høyder.

    "Det var da strømmen gikk," sa Else.

    "Strømmen forsvant ikke helt," korrigerte sønnen. "Men lyset flakket kraftig både her i huset og nede på gårdene i 10-12 sekunder før det lokale kraftnettet stabiliserte seg igjen. Du må huske at alt kom på toppen av de to  julegranene som allerede stod og sugde strøm," forklarte han.

    "Spektakulære juletrær det første året, og digre reinsdyr- og julenisseinstallasjoner det andre. Voldsomme greier, må jeg si. Det hadde gått konkurranse i det hele?" spurte Julie.

    "Ha! Dette var langt mer enn bare konkurranse for de to. Dette var Roar Hansen og Steinar Solheim som hadde banket gørra ut av hverandre i skolegården som guttunger, men på et helt nytt  plan," svarte Reidar sikkert.

    

At jula begynner tidligere og tidligere for hvert år, er det mange som huffer seg over. Julebrusen kommer i butikkene allerede midtveis i oktober, og juleølet følger gjerne like etter. Omtrent samtidig innleder matkjedene priskrig på marsipan, surkål og pepperkaker. Og dersom du ikke orker å vente til julemiddagen, kan du kjøpe både julepølse og medisterkaker med siste forbruksdag i november.

    Roar Hansen og Steinar Solheim innledet juleforberedelsene i 2023 dagen etter den første søndagen i advent. 

    "Jeg vet ikke om de fikk den samme ideen uavhengig av hverandre, eller om den ene kopierte den andre, men den mandagen var begge to ute på hver sin snødekte potetåker og drev og målte opp og beregnet. Hansen-gården ligger nærmest huset her, så det var Roar som lettest å følge med på. Han startet øverst i åkeren, dyttet et eller annet ned i jorda, før han gikk noen skritt videre og gjentok det hele.  Noen ganger, som om han hadde gjort en feilberegning, gikk han bakover og endret noe ved punktet samtidig som han studerte et digert ark han bar på. Slik holdt han på til det ble mørkt. Steinar på den andre gården, latet til å gjøre noe tilsvarende, men ved hjelp av pinner og tauverk i snøen. Det hele var jævla forunderlig," sa Reidar.

    "Det hadde ikke med poteter å gjøre?" spurte Julie.

    "Nei, nei. Den siste innhøstinga var i starten av oktober,  to måneder tidligere. Dette var noe helt annet," understreket han.

    "Jeg og guttungen fattet ikke hva de drev med," sa Else. "Ikke før på julaften, i hvert fall," la hun til.

    "Mamma, må du kalle meg guttungen når det er fremmed folk på besøk? Jeg er tross alt 57 år."

    "Du blir aldri for gammel til å være guttungen min du, vettu," sa hun lurt fra lenestolen sin på den andre siden av stuebordet.

    "Uansett," smilte Reidar, "så fortsatte begge to gjennom hele uka; målte og gikk opp snirklete mønster på hver sin potetåker. Det var ikke småtteri av areal de drev og romsterte rundt på heller. Vi snakker 200-250 kvadratmeter eller deromkring, kanskje mer. Uka etter begynte Hansen å legge ledninger i potetåkeren. Ledninger som knyttet sammen hundrevis av små punkter med en knapp meters avstand. Det var mer vrient å se hva som skjedde på den andre gården, den ligger lenger unna, men det virket som om Solheim drev med noe av det samme. Det var da jeg bestemte meg for å avlegge begge to en liten visitt."

    "Han er fryktelig nysgjerrig, skjønner du," skjøt Else inn.

    "Nåja, du stod med kikkerten og glante mange ganger du også," kontret guttungen.

    Men Reidar Storvoll var nysgjerrig, og han ble litt overrasket da en hemmelighetsfull Roar Hansen inviterte ham inn på kaffe.

    "Jeg prøvde å grave litt, men han ville ikke forklare hva han drev med.

'Du får se på julaften,' var det eneste han ville si. 

Det var på vei ut at jeg oppdaget dieseleaggregatet som stod i gangen ved trappa ned til kjelleren.

'Jeg kommer til å trenge mer...kraft,' sa han."

    Det Reidar Storvoll imidlertid ikke oppdaget var de tallrike, hjemmesnekrede løsningene som Roar Hansen hadde koblet opp mot hovedstrømnettet på Kvestad.

    "Og nede på Solheim-gården var det samme visa:

'Du får vente til julaften,' sa Steinar til meg. 

'Men jeg kan gi deg en liten forsmak på nyttårsaften. Bli med her,' smilte han og gikk inn på rommet ved siden av. Jeg vet ikke hvor mange kilo det var, men  50 er et konservativt anslag. Vi snakker rakettbatterier, luftbomber og ildkuler; fyrverkeri til tusenvis av kroner.

'På nyttårsaften skal jeg i hvert fall stoppe kjeften på den helvetes nabojævelen,' gliste fyren. Det var faktisk litt skremmende," sa Reidar.

    

Nærmere 40 personer, mer enn det dobbelte av året før, hadde møtt opp for å se hvilke krumspring de to naboene hadde planlagt på julaften i 2023.

    Stemningen var god da Hansen kom ut på tunet. Like etter slo han på julelysene på grana. 

    Applaus.

    Grana på Solheim-gården våknet til live like etter.

    Applaus igjen.

    Reinsdyrene på låvetaket til Hansen åpenbarte seg blinkende og pulserende.

    Applaus og spredte tilrop.

    Julenissen på hustaket til Solheim lyste desembermørket ytterligere opp.

    Applaus og behersket hoing.

    Forventningene til årets åpenbaring - Akt tre - var til å ta å føle på.

    Sekunder senere strålte potetåkeren til Hansen opp i enorme, blendende bokstaver:

 

                                                 NABOEN MIN ER EN HÆSTKUK

 

    Først enorm applaus. Deretter lav, forvirret summing.

    Potetåkeren til Solheim fulgte opp med tilsvarende voldsom, lysende bravur bare noen øyeblikk senere:

 

                                                     GOD JUL, DITT RASSHØL

 

    Crescendo!

    Deretter - helt plutselig - ble det bekmørkt på de to gårdene på Kvestad.

    "Jeg og muttern stod og så på det hele fra starten. Det var som om noen hadde slått av en gigantisk bryter der nede. Ikke sant, mamma?" 

    "Jeg skjønte ingenting," sa hun.

    "Jeg hadde kikkerten, jeg var en av de første som oppdaget det," sa Reidar. Stemmen hans var nesten litt stolt. "Opp fra kjellervinduene på huset til Hansen strømmet det plutselig tjukk, svart røyk blandet med tynne, hissige flammer. Jeg er ikke elektriker, men jeg jobbet innen bygg og anleggsbransjen i mange år før ryggen kapitulerte, og jeg kjenner igjen en elektrisk brann når jeg ser den. Og når sånne branner får skikkelig tak, ja da går det til helvete jævla fort. Det gikk bare et minutt eller to før hele sørveggen på huset stod i full fyr."

    "Men det var jeg som så da det startet på gården til Solheim," sa Else.

    "Det stemmer det. Muttern har et skarpt blikk når hun bare vil," smilte Reidar. "Det var den samme røyk og ildutviklingen der, men i mindre omfang til å begynne med."

    "Har dere noen formening om hvordan brannene startet," spurte Julie.

    "Det er det brannteknikerne skal få bryne seg på framover. Men som legmann har jeg en teori, og alle de andre jeg har pratet med er av samme oppfatning, nemlig en slags katastrofal kollaps mellom gårdene og hovedstrømnettet. Det er åpenbart at både Roar og Steinar hadde gjort en rekke grove overtramp for å få nok strøm til galskapen sin. Og da mener jeg helt vanvittige, hjemmesnekrede Reodor Felgen-løsninger. Det var dømt til å gå til helvete. Når det er sagt så tror jeg skadeomfanget på gårdene kanskje kunne vært begrenset hadde det ikke vært for to ting."

    "Hva da?" spurte Julie.

    "Husker du det jeg fortalte tidligere om det digre dieselaggregatet som Roar Hansen hadde anskaffet seg for produsere enda mer strøm?"

    "Ja."

    "Det eksploderte jo selvsagt etter noen minutter av den intense elektriske brannen. Og da var det sjakk matt for gården hans."

    "Og den andre?"

    "Arsenalet med fyrverkeri som Steinar Solem hadde kjøpt inn. Den tullingen hadde lagret det i det samme kjellerrommet der hovedstrømledningen var koblet til huset. Det ble tidlig nyttårsaften nedi kjelleren der, for å si det sånn."

    "Ble det gjort slukkingsforsøk på noen av gårdene?"

    "Helt i starten, men det var selvsagt helt nytteløst. Da brannvesenet kom etter drøye 20 minutter, var det kun for å sikre kontrollert nedbrenning."

    Julie Moe kikket ned på notatblokken sin. 19 tettskrevne sider. Det kom til å bli en slitsom oppgave, men samtidig gledet hun seg til å ta fatt på artikkelen. Dette var særdeles lesbart stoff. Hun gløttet opp på veggklokken over kjøkkendøra. Kvart over fem. Hun hadde vært her i snart to timer. 

    "Da har jeg alt det jeg trenger," smilte hun og reiste seg.

    "Du skal ikke ha en kopp kaffe til da før du drar," spurte Else.

    "Nei, takk, jeg er forsynt."

    "Håper praten har vært interessant nok til på fortjene en liten artikkel da," sa Reidar.

    "Det har den," sa Julie. "Det har den."

    

På Kvestad i Malvik, noen mil utenfor Trondheim, begynte det å snø. Små hvite filler drysset ned over de nedbrente slektsgårdene.

    Hadde Roar Hansen og Steinar Solheim noen barn selv? tenkte Julie mens hun stod utenfor bilen og rotet etter bilnøklene i jakkelomma. Hverken Reidar eller moren Else hadde nevnt noe om avkom. 

     Kanskje er det best sånn, tenkte hun mens romjulskvelden senket seg rolig over Kvestad.