En minnerik kveld
"Vi trodde ikke at du dukket opp!"
Smørbukk hadde nettopp kommet inn døra. Salen virket annerledes nå enn tidligere, større og mer fryktinngytende på en måte. Den grå, behagelige stillheten fra dagen før var byttet ut med grelle farger og støy. Han kjente skjorta under den mørkeblå blazeren klistre seg mot ryggtavla.
...I'm beautiful in my way 'cause God makes no mistakes, gneldret Lady Gaga over lydanlegget.
Han bøyde haken ned mot skjortekragen for å skjule et tungt svelg. "Joda. Var usikker om jeg kunne. Mye å gjøre, vettu. Men det ordnet seg. Jeg tekstet Marthe om det i går." Han kjente han ble kvalm bare av å si navnet. "Og hvordan går det med dere? Ikke ligget på latsiden ser jeg," sa han mens blikket vandret gjennom festlokalet. Det var et bydelshus like utenfor bykjernen i Trondheim. 80, kanskje 90 personer, satt ved bordene eller stod rundt omkring og pratet sammen.
Johannes og Roar, begge hadde gått i parallellklassen hans, gliste forventningsfullt. De satt i festkomiteen. Bortsett fra ansiktene deres, så husket han dem ikke særlig godt. De hadde vært en del av fotballgjengen på skolen og levde i sin egen svette boble. Utenom å bli rundspilt av dem i gymtimene, var det en gjeng han aldri hadde hatt nevneverdig kontakt med. De bare var der, i bakgrunnen. Han kjente ingenting inni seg, bortsett fra ørlite stikk av skyld for det som skulle skje, da han smilte tilbake.
"Bra greier, ikke sant? Vi har stæsjet og stått på i hele dag," svarte Roar stolt.
"Godt oppmøte er det også. Tror nesten hele Class of 2013 fra Borstad Ungdomsskole er her i kveld," la Johannes til mens han betraktet ham. "Men fy faen, du har mistet mistet mange kilo siden sist."
"Nja, 10-15 kanskje," sa Smørbukk. Det var mer. Mye mer.
"Minst," sa Roar. "Du har i hvert fall beveget deg i riktig retning. Vi er ikke gamle gjengen, men det er vanvittig hvordan enkelte har forandret seg på bare 10 år. Det er antydninger til både hengepupper og hengemager på en del her inne siden vi gikk ut."
Komplimentet betød ingenting. Det eneste han kjente bak smilet han forfalsket, var grenseløs forakt for alt rundt seg. Hold fokus nå, hold fokus!
Et helvetes mareritt, var det første Smørbukk tenkte da den uunngåelige invitasjonen til skolereunion hadde tikket inn på telefonen hans en ettermiddag drøyt tre måneder tidligere. Deretter gikk han inn på soverommet og la seg under dyna. Der, som i en kokong av klam angst, gjorde han mareritt til mulighet.
Frank-Stank vandret sakte langs den ene veggen inne i festlokalet, så langt unna bordene og folkene på den andre siden av lokalet som mulig. Nå og da stoppet han opp, plukket fram lerka fra innerlomma av dressjakka og dyttet innpå. Spriten brant nedover halsen. Han tørket seg rundt kjeften med ene jakkeermet. Så gikk han videre langs veggen. Alltid i bevegelse.
Johannes og Roar i døra var de eneste han hadde pratet med, i tillegg til...han husket ikke navnet hennes, bare ansiktet. Det var en av de faens fittene som pleide å klype seg for nesen da han møtte dem i korridorene på ungdomsskolen, og som lagde oppkastlyder rett bak ham i det de passerte.
"Hei, hvordan går det?" hadde hun spurt ham et øyeblikk han hadde forvillet seg litt for langt fra veggen sin. Hun så annerledes ut nå enn for 10 år siden.
"Bra," svarte han kort og trakk seg tilbake igjen.
Ynkelig, så jævla ynkelig.
Frank-Stank hadde de kalt ham. Noen ganger Møkka-Frank, eller Frank-Fysj, men det var tilhenget Stank som festet seg.
Han kom til å tenke på klassebildet de tok da de startet i 8.trinn. De andre kom med nyinnkjøpte klær, kun kostbare merker selvsagt. Jentene hadde dollet seg opp, og guttene stilte med ny, skarp sveis av typen 500 kroner pluss. Nederst til høyre stod han med fettete hår og en slitt dongeribukse med altfor korte ben som moren hadde kjøpt brukt på et loppemarked i nabolaget. Øverst på den lysegrønne genseren, sekunda vare den også, var restene av størknet tomatsuppe. Han hadde desperat prøvd å vaske det av før fotografen kom, og han trodde han hadde gjort en god jobb, men på bildet ble den ekle, nesten blodrøde flekken, bare enda mer tydelig.
Musikken over høytalerne i salen skiftet. Det plutselige refrenget til trøndergruppa Tre Små Kinesere stakk ham spottende bakerst i skallen:
...På klassebildet. E' du lykkelig? Koss'n går det med dæ no? På klassebildet, i rekke nummer en. På klassebildet, der e du suveren...
"Det der er faen ikke noen tilfeldighet..." lynte det i hodet hans. Han kikket mot lydanlegget. Hadde de sett ham? Husket de? Luktet de ham?
Frank-Stank dro lerka opp fra innerlomma igjen. Spriten tok noe av brodden, men ikke så mye som han ønsket. Ikke i nærheten en gang.
Hvorfor Smørbukk endte opp ved det ene bordet han hadde bestemt seg for å unngå, var et mysterium. Eller var det egentlig det? Han kunne lett ha vandret fra inngangen til den andre siden av salen med god margin. Likevel stod han der og hvisket fram et stakkarslig "Hei."
Ansiktene rundt bordet snudde seg.
"Smørbukk? Pokker, er det deg?"
Han trengte ikke en gang å se ansiktet. Stemmen var som skåret inn i hjernebarken.
Det var i starten av åttende trinn. En mandag? På slutten av en gymtime (fy faen som han hatet de timene), var han på vei ned trappa til garderoben da de snek seg innpå ham bakfra. En av dem dro en svett genser over hodet hans. Så løftet de ham opp og begynte å bære ham oppover trappa. Mange av detaljene hadde han fortrengt for lenge siden, men han husket at de slet klærne av ham. Han husket det kalde gulvet og lyden av teip som ble revet av rullen. Han husket følelsen av komplett hjelpesløsthet da de etterlot ham naken, feit og klistret fast i gulvet med gaffateip i jentedusjen. Han husket hånlatteren fra guttene og hvinene fra jentene som kom inn etter hvert.
"Skal jeg si fra til en av lærerne?" tenkte han mens han snek seg tilbake til guttegarderoben med genseren rundt midjen. En av jentene hadde revet opp teipen og sluppet ham løs. Ikke av barmhjertighet, selvfølgelig, men fordi de ikke ville ha ham der mens de dusjet. Han satte seg ned på benken i garderoben. De andre hadde gått til neste time allerede. Han ble sittende en stund i stillhet og tenkte på fornedrelsen og skammen som ventet dersom han sladret.
Dersom jeg hadde sagt fra den dagen, hadde livet mitt blitt annerledes da? tenkte Smørbukk mens han smilte tappert mot ansiktene rundt bordet inne i festlokalet. De hadde forandret seg, men ondskapen og hånet som sov bak fasadene var uendret. Han merket at fingrene og tærne var numne. Det var som forventet. Når kjemikaliene forlater kroppen var det et av symptomene. Snart kom skjelvingene. Stemmene hvisket allerede lavt og lokkende helt bakerst i hodet. Ikke at han trengte å bli overbevist av dem nå, men den varme omfavnelsen i kviskringen bekreftet beslutningen. Den var riktig, den var rettferdig.
Frank-Stank husket overraskelsen og den vanvittige frykten i øynene til Oskar da sparket traff den i magen med voldsom kraft. Den lille hårete skapningen lå i hjørnet på kjøkkenet og ynket seg i smerte og redsel. Halen var som limt opp mot den pistrete pelsen på magen. Oskar prøvde å bjeffe, men kraften hadde slått luften ut av den gamle, stakkarslige kroppen. Det neste sparket traff den aldrende foxterrieren rett i hodet. Det virket nesten som om hunden ikke en gang prøvde å unngå det. Kanskje var den lammet av skrekk eller smerte? Etterpå plukket han fram en plastpose fra skapet under utslagsvasken, og dyttet den den livløse kroppen inn i den med foten. Så gikk han til et skogholt noen hundre meter unna og lempet posen ned i et buskas. Ingen kom til å oppdage kjøteren her. Rotter eller annet utyske ville kjapt fjerne alle spor.
Kanskje hadde Oskar bare hatt et lite uhell på soveromsgulvet der klærne hans lå kastet utover, bikkja var tross snart 12 år. Men skaden var allerede gjort. Han hadde ikke merket noe som helst da han dro på seg buksa og hastet ut utgangsdøra tidligere den morgenen. Og han merket heller ingenting da han småløp til skolen gjennom snøen. Ikke så rart, hundepiss lukter veldig lite utendørs i 10 minusgrader. Innendørs, i et godt oppvarmet og tett klasserom derimot, ble den smeltende stanken av ram urin åpenbar og overveldende fryktelig fort.
"Æsj, som det stinker her inne!" Stemmen kom fra en av jentene to rader foran ham.
"Ja, hva er det for noe? Det lukter skikkelig kvalmt, nesten som syre," skjøt en av guttene ved vindusrekka inn.
"Jeg tror jeg må kaste opp," kom det fra noen bakerst.
Nå søkte alle nesene i klasserommet ivrig etter kilden. De fant den fort.
Og slik ble han Frank-Stank. Den gamle kjøteren Oskar fikk som fortjent.
"Slankeoperasjon?" Gliset bak neven som vil hilse på ham var heslig. Smørbukk strakk fram sin egen hånd. Et kort øyeblikk kom de trevlete, misfargede arrene på underarmen hans til syne idet ermet på blazeren trakk seg tilbake. Han dro hånden kjapt til seg.
(Nei, bare talløse timer på knærne foran dasskåla.)
"Neida, trening og sunt kosthold fikser det meste," kontret han bak et tilgjort smil. Lyden av hans egen stemme blandet seg med summingen i bakhodet. Han blir den første.
"Det må jeg si, Smørbukk. Du ser jo nesten normal ut. Men bare nesten."
Flere rundt bordet smålo.
"Slutt da, Petter. Vi er voksne mennesker nå." Det var stemmen til Marthe som satt på den andre siden av bordet. Den samme jævla stemmen som ga ham tilnavnet Smørbukk i en samfunnsfagtime på Borstad ungdomsskole for snart 10 år siden. Han så at hun kikket ned mens hun prøvde å skjule et latterhikst, den helvetes flirefitta. Hun blir nummer to.
Det var akkurat mørkt nok der han stod, rett bak en stabel med stoler og bord. Faktisk helt perfekt. Herfra kunne Frank-Stank, dersom han myste litt, se de fleste på motsatt side av rommet, spesielt de fordømte horene fra ungdomsskolen. Ved høytalerne pratet Kathrine og Mona sammen om noe sikkert fullstendig idiotisk. Like bak satt Thea og Emilie med halvfulle vinglass og altfor mye sminke. Ved siden av danset Ragnhild; de bleike hengepuppene hennes holdt på å falle ut av den latterlig lave utringningen.
Han hadde selvsagt knullet trynene deres flere hundretalls ganger. Det beste med årene på Borstad ungdomskole var nemlig skolekatalogen med bilder av alle jentene. Ofte, når foreldrene hans var på jobb, satt han gutterommet og runket. Like før det gikk før ham, reiste han seg og sendte spruten over ansiktene til jentene i katalogen. Etterpå ble hans stående andpusten å betrakte bildene mens kjønnet krympet. Deretter presset han tommelen ned i det seige, gråhvite hatet på papiret og gned det fram og tilbake til sæden og trykksverten ble til en sørpete masse mens han kjente at pikken strammet seg igjen.
"Stikker og henter en øl. Vi prates senere i kveld." Gråten veltet opp i halsen til Smørbukk idet han snudde seg fra bordet. Bak ham hvisket de lavt og flirende. Ikke grin, din jævel. De svina fortjener det ikke.
Kallenavnet forsvant da han startet på videregående. På den nye skolen var folka mer opptatt av sine egne oppvekstdemoner, men i sitt eget hodet var han fremdeles den samme feite jævelen. Smørbukk.
Da han ble innlagt for første gang, like før russetiden, veide han 46 kilo. Hvor mange liter med halvfordøyd sørpe han hadde sendt i retur på do gjennom årene på videregående, hadde han ikke anelse om. Hundrevis. Minst.
På avdelingen for spiseforstyrrelser var han ensom hann blant plagede jenter og unge kvinner. Det var her han fant ut at barberbladet - med ømme strøk på armer, lår og overkropp - var som befriende årelating. Men noen ganger, når djevlene kauket i skallen og selvforakten ble altoppslukende, krevde det større og dypere blodoffer.
Er det Ibrahim som står der?
Frank-Stank hadde beveget seg mot toalettene for få bedre utsikt mot inngangspartiet til lokalet da han fikk øye på personen.
Det liknet i hvert fall på ham. Den lange kraftige overkroppen og det mørke håret som var kjemmet glatt bakover, virket voldsomt kjent.
Visst faen var det Ibrahim! Den forpulte svartingen stod der sammen med resten av gjengen sin. Han måtte smilte. En uventet bonus.
"Satan som det stinker her," hadde Ibrahim flirt bak ham han var på vei inn i kantina på ungdomsskolen en formiddag i 9.trinn.
"Ja, skikkelig drittlukt," sa en annen.
Han hadde hørt det før, selvsagt, men denne gangen snudde han seg og stirret tilbake på dem.
"Ja, vi snakker om deg Frank-Stank." Snusposen under leppa til Ibrahim glinset i det blasse neonlyset fra taket. De var tre stykker. De var aldri alene.
Han kjente en plutselig, uvøren modighet vokse inni seg: "Kanskje jeg lukter, men jeg er i hvert fall ikke en forpult pakkisjævel som deg."
Blikket til Ibrahim ble tomt, som om han ikke helt forstod den uventede responsen. Latteren til de to sykofantene bak ham stilnet.
"Hva var det du sa, Frank-Stank?"
"Du hørte meg."
"Si det en gang til." Han spyttet ut snusposen.
"At du er en forpult pakkisjævel som knuller griser i ræva."
Han lå sammenkrøket på gulvet. Den første bølgen med spark og slag gjorde ikke vondt, men han skrek til av smerte da et velplassert kne bristet det ene ribbeinet hans. Ydmykelsen å få rundjuling av en gjeng svartinger foran alle elevene som satt inne i kantina, var uansett verst.
Han fiklet fram lerka med sprit igjen mens han betraktet dem på avstand. Ibrahim var fremdeles lederen, og de heslige lakeiene hans lo fremdeles lydig av morsomhetene han gulpet opp. Lite hadde forandret seg.
De siste spritdråpene fra den tomme lerka sved på tunga til Frank-Stank.
...I have cried my tears, you can’t be mad at me...klynket Beyonce over musikkanlegget.
Tiden var snart inne.
Ingen merket noe da Smørbukk snek seg ut bakdøren til festlokalet, og inn i passasjen der nødutgangen befant seg på den ene siden, og døren ned til kjelleren på den andre.
Han dro opp en tube med epoksylim fra den ene lommen og tømte innholdet i håndtaket og låsmekanismen til nødutgangen. Om noen minutter måtte man ha slegge for å få den opp. Han åpnet kjellerdøren - den var ulåst, det hadde han fikset dagen i forveien - og stirret ned i mørket.
Frank-Stank betraktet den blålige røyken som kveilet seg gjennom den milde kveldsluften på parkeringsplassen der han stod. Med unntak av bassrytmene fra lokalet nedenfor var natten nesten perfekt stille. Han gapte opp mot røyken for å suge i seg de siste slørete restene. På bakken ved siden av bilen - en sliten Toyota fra 1998 - hadde jointen akkurat sluknet.
"Alt kunne blitt så annerledes," tenkte han. Eller kunne det egentlig det?
Året etter han var ferdig på Borstad ungdomsskole startet han som malerlærling i firmaet som onkelen hans drev. Det varte bare fire måneder før han ble pælmet ut, og like etter hadde foreldrene fått nok også. De neste to årene før han fylte 18, ble et limbo mellom barnevern, NAV og et utall offentlige etater. Da han ble myndig startet årene med meningsløs arbeidstrening, tiltak og utredninger. Alt gikk til helvete, selvfølgelig.
Et plutselig latterhvin fra festlokalet rev ham tilbake til virkeligheten. Frank-Stank kjente et plutselig sinne vokse i mellomgulvet.
"Visst faen kunne alt blitt annerledes!"
Hadde det ikke vært for de forbanna svina der inne, så kunne han gjort noe med livet sitt. Han var snart 27 år, uten jobb, sosialklient, et utskudd, en byrde, en incel som vellykkede og utdannede kvinner hånlo av. Han var ødelagt.
Selvforakten krøp inn fra bakhodet, men ble kjapt redirigert mot mellomgulvet og det voksende avskyet der inne. Han hadde blitt dyktig til kanalisere sin egen utilstrekkelighet vekk fra seg selv og ut mot omverdenen som hadde gjort ham til en taper av verste sort. Et menneske totalt uten verdi.
Hengslene til den rustne bagasjeromsluken knirket og ynket seg da han løftet den opp. Små flak av metallic hvit drysset ned på jakkeermene hans da han bøyde seg ned og plukket opp løsningen. Den var vakker.
Det dunkle lyset fra en enkel taklampe kastet underlige skygger på gulvet. Lukten var rå, nesten fremmed nede i den kjølige kjelleren der Smørbukk satt på en stabel med gamle gipsplater. Over ham hadde en eller annen idiot kjørt i gang en medley av låter med Justin Bieber
...Your world is my world, and my fight is your fight. My breath is your breath, and your heart is my heart...
Hviskingen i bakhodet hadde snirklet seg fram til tinningene. Han presset øynene sammen og lyttet. Stemmene var velartikulerte nå. Han kunne faktisk ikke huske hvor lenge siden de var så tydelige. Smørbukk åpnet øynene igjen.
Stålrørene til sentralfyringsanlegget på den andre siden av kjellerrommet dirret svakt i takt med den lavfrekvente bassen fra musikken. På baksiden av det anlegget hadde han stappet inn treningsbagen sin dagen før.
Han hadde kjent på tvilen igjen da han gikk ned trappen til kjelleren. Den nagende usikkerheten i samvittigheten som stilte spørsmål han ikke visste svarene på, som han ikke ønsket å vite svarene på. De samme spørsmålene som en liten hær av velmenende behandlere og psykologer hadde stilt da verdenen hans veltet overende for mange år siden. Men nå, her nede i halvmørket, følte han seg sterk på ny.
Han reiste seg og dro fram bagen. Han strøk hånden drømmende over det avgjørende innholdet i den. Det standhaftige metallet i den ene enden, det trygge trevirket i den andre. Og detaljen i midten som lokket til handling. Han hadde allerede matet det sprekkferdig.
Et dumpt, massivt drønn i etasjen over dro ham plutselig tilbake til kjelleren.
Deretter...fullstendig stillhet.
...Party crasher, Call me up if you're a gangsta...hadde Pink oppfordret bare sekundet tidligere.
"Hva i helv...?" Tanken ble avbrutt av et nytt tilsvarende drønn. Var det noen som skrek der oppe? Smørbukk rev til seg innholdet i bagen og bykset opp trappen til første etasje. Den vesle gangen var tom, nødutgangen var fremdeles sementert igjen med epoksylim. Han gikk mot døren som ledet inn i festlokalet mens han klargjorde redskapet. Bortsett fra en enkelt stemme som ropte der inne, var det total taushet. Han grep dørhåndtaket.
Lyden fra den første salven var øredøvende. Den traff lydanlegget med perfekt presisjon. Splintrer av plast, tre og metall sprutet utover gulvet og bordene som stod nærmest. Pausen mellom det plutselig fraværet av musikk og det første halvkvalte skriket, virket nesten uendelig.
...party crasher...
"Kom dere ned på gulvet, for faen!" Frank-Stank ble overrasket over kraften og autoriteten i sin egen stemme - den var mektig, vakker og rungende. Besluttsomheten flommet gjennom hver eneste nerveending i hjernen hans. Med sikkert grep dro han forskjeftet på pumpehagla hardt tilbake, magasinet svarte kjapt med å spytte ut den tomme hylsa.
Han betraktet rommet. Ordren hans hadde blitt etterfulgt, men under et av bordene var det noen som rørte seg igjen. Hysterisk gråt steg til skingrende hyl fra flere steder.
"Og hold kjeft!" Den andre ladningen traff taket. Påminnelsen virket umiddelbart. Nå var kun spredte og lave angstfylte klynk som brøt stillheten. Det drysset maling og støv ned fra det massive såret i treverket.
Frank-Stank rykket plutselig til. Om lag 10 meter unna, på den andre siden av lokalet, åpnet den andre døren seg.
Smørbukk kikket på diskokulene i taket som snurret fremdeles. Uten lyd, latter og musikk virket de nesten latterlige. Rommet var taust. På den andre siden stod en mannsperson med pumpehagle og stirret på han. En Remington? Det var vanskelig å se fra der han stod i døråpningen, men det var et kvalitetsvåpen, flere hakk heftigere enn hagla han selv stod med i nevene.
Nice.
Personen virket kjent, definitivt en som hadde gått i samme årstrinn som ham på Borstad, men hvem? Smørbukk ble stående et knapt sekund mens hjernen grovsorterte intenst. Frank var det han het. Frank-Stank. Han husket ham ikke noe særlig, bortsett fra kallenavnet og at han holdt seg mest for seg selv. Jentene avskydde ham. Var det ikke et opptrinn i kantina der han fikk rundjuling av noen norsk-pakistanske gutter? Underlig egentlig, han kunne ikke erindre at Frank luktet spesielt vondt.
Hva faen drev Smørbukk med? Frank-Stank hadde sett ham kort tidligere på kvelden og undret seg over hvor vanvittig lite det var igjen av ham. Hvor mange kilo hadde fyren mistet siden de gikk ut? Minst 50. Ikke mye Smørbukk å snakke om i dag. Nå stod han i døråpningen på den andre siden av rommet og stirret tilbake mot ham. Han kjente igjen våpenet den tidligere tjukkasen hadde i hendene. Det var en litt mer primitiv versjon av det han selv holdt i, men like fullt et særdeles effektivt redskap.
Nice.
Frank-Stank dro forskjeftet på hagla tilbake igjen. En rykende hylse spratt ut og trillet under et av bordene bortenfor. Så smilte han mot mannen på den andre siden av rommet.
Smørbukk smilte tilbake mot Frank-Stank mens han fjernet sikringen på våpenet sitt.
De forstod hverandre.
Utenfor, på himmelen over bydelshuset i utkanten av Trondheim, tindret stjernene i Karlsvogna gamle og likegyldige.
Innenfor, gjorde Frank-Stank og Smørbukk vilje til handling.
En minnerik kveld
"Vi trodde ikke at du dukket opp!"
Smørbukk hadde nettopp kommet inn døra. Hallen virket annerledes nå enn tidligere, større og mer fryktinngytende på en måte. Den grå, behagelige stillheten fra dagen før var byttet ut med grelle farger og støy. Han kjente skjorta under den mørkeblå blazeren klistre seg mot ryggtavla.
...I'm beautiful in my way 'cause God makes no mistakes, gneldret Lady Gaga over lydanlegget.
Han bøyde haken ned mot skjortekragen for å skjule et tungt svelg. "Joda. Var usikker om jeg kunne. Mye å gjøre, vettu. Men det ordnet seg. Jeg tekstet Marthe om det i går." Han kjente han ble kvalm bare av å si navnet. "Og hvordan går det med dere? Ikke ligget på latsiden ser jeg," sa han mens blikket vandret gjennom festlokalet. Det var et bydelshus like utenfor bykjernen i Trondheim. 80, kanskje 90 personer, satt ved bordene eller stod rundt omkring og pratet sammen.
Johannes og Roar, begge hadde gått i parallellklassen hans, gliste forventningsfullt. De satt i festkomiteen. Bortsett fra ansiktene deres, så husket han dem ikke særlig godt. De hadde vært en del av fotballgjengen på skolen og levde i sin egen svette boble. Utenom å bli rundspilt av dem i gymtimene, var det en gjeng han aldri hadde nevneverdig kontakt med. De bare var der, i bakgrunnen. Han kjente ingenting inni seg, bortsett fra ørlite stikk av skyld for det som skulle skje, da han smilte tilbake.
"Bra greier, ikke sant? Vi har stæsjet og stått på i hele dag," svarte Roar stolt.
"Godt oppmøte er det også. Tror nesten hele Class of 2012 fra Borstad Ungdomsskole er her i kveld," la Johannes til mens han betraktet ham. "Men fy faen, du har mistet mistet mange kilo siden sist."
"Nja, 10-15 kanskje," sa Smørbukk. Det var mer. Mye mer.
"Minst," sa Roar. "Du har i hvert fall beveget deg i riktig retning. Vi er ikke gamle gjengen, men det er vanvittig hvordan enkelte har forandret seg på bare 10 år. Det er antydninger til både hengepupper og hengemager på en del her inne siden vi gikk ut."
Komplimentet betød ingenting. Det eneste han kjente bak smilet han forfalsket, var grenseløs forakt for alt rundt seg. Hold fokus nå, hold fokus!
Et helvetes mareritt, var det første Smørbukk tenkte da den uunngåelige invitasjonen til skolereunion hadde tikket inn på telefonen hans en ettermiddag drøyt tre måneder tidligere. Deretter gikk han inn på soverommet og la seg under dyna. Der, som i en kokong av klam angst, gjorde han mareritt til mulighet.
Frank-Stank vandret sakte langs den ene veggen inne i festlokalet, så langt unna bordene og folkene på den andre siden av lokalet som mulig. Nå og da stoppet han opp, plukket fram lerka fra innerlomma av dressjakka og dyttet innpå. Spriten brant nedover halsen. Han tørket seg rundt kjeften med ene jakkeermet. Så gikk han videre langs veggen. Alltid i bevegelse.
Johannes og Roar i døra var de eneste han hadde pratet med, i tillegg til...han husket ikke navnet hennes, bare ansiktet. Det var en av de faens fittene som pleide å klype seg for nesen da han møtte dem i korridorene på ungdomsskolen, og som lagde oppkastlyder rett bak ham i det de passerte.
"Hei, hvordan går det?" hadde en av dem spurt ham et øyeblikk han hadde forvillet seg litt for langt fra veggen sin. Hun så annerledes ut nå enn for 10 år siden.
"Bra," svarte han kort og trakk seg tilbake igjen.
Ynkelig, så jævla ynkelig.
Frank-Stank hadde de kalt ham. Noen ganger Møkka-Frank, eller Frank-Fysj, men det var tilhenget Stank som festet seg.
Han kom til å tenke på klassebildet de tok da de startet i 8.trinn. De andre kom med nyinnkjøpte klær, kun kostbare merker selvsagt. Jentene hadde dollet seg opp, og guttene stilte med ny, skarp sveis av typen 500 kroner pluss. Nederst til høyre stod han med fettete hår og en slitt dongeribukse med altfor korte ben som moren hadde kjøpt brukt på et loppemarked i nabolaget. Øverst på den lysegrønne genseren, sekunda vare den også, var restene av størknet tomatsuppe. Han hadde desperat prøvd å vaske det av før fotografen kom, og han trodde han hadde gjort en god jobb, men på bildet ble den ekle, nesten blodrøde flekken, bare enda mer tydelig.
Musikken over høytalerne i salen skiftet. Det plutselige refrenget til trøndergruppa Tre Små Kinesere stakk ham spottende bakerst i skallen:
...På klassebildet. E' du lykkelig? Koss'n går det med dæ no? På klassebildet, i rekke nummer en. På klassebildet, der e du suveren...
"Det der er faen ikke noen tilfeldighet..." lynte det i hodet hans. Han kikket mot lydanlegget. Hadde de sett ham? Husket de? Luktet de ham?
Frank-Stank dro lerka opp fra innerlomma igjen. Spriten tok noe av brodden, men ikke så mye som han ønsket. Ikke i nærheten en gang.
Hvorfor Smørbukk endte opp ved det ene bordet han hadde bestemt seg for å unngå, var et mysterium. Eller var det egentlig det? Han kunne lett ha vandret fra inngangen til den andre siden av salen med god margin. Likevel stod han der og hvisket fram et stakkarslig "Hei."
Ansiktene rundt bordet snudde seg.
"Smørbukk? Pokker, er det deg?"
Han trengte ikke en gang å se ansiktet. Stemmen var som skåret inn i hjernebarken.
Det var i starten av åttende trinn. En mandag? På slutten av en gymtime (fy faen som han hatet de timene), var han på vei ned trappa til garderoben da de snek seg innpå ham bakfra. En av dem dro en svett genser over hodet hans. Så løftet de ham opp og begynte å bære ham oppover trappa. Mange av detaljene hadde han fortrengt for lenge siden, men han husket at de slet klærne av ham. Han husket det kalde gulvet og lyden av teip som ble revet av rullen. Han husket følelsen av komplett hjelpesløsthet da de etterlot ham naken, feit og klistret fast i gulvet med gaffateip i jentedusjen. Han husket hånlatteren fra guttene og hvinene fra jentene som kom inn etter hvert.
"Skal jeg si fra til en av lærerne?" tenkte han mens han snek seg tilbake til guttegarderoben med genseren rundt midjen. En av jentene hadde revet opp teipen og sluppet ham løs. Ikke av barmhjertighet, selvfølgelig, men fordi de ikke ville ha ham der mens de dusjet. Han satte seg ned på benken i garderoben. De andre hadde gått til neste time allerede. Han ble sittende en stund i stillhet og tenkte på fornedrelsen og skammen som ventet dersom han sladret.
Dersom jeg hadde sagt fra den dagen, hadde livet mitt blitt annerledes da? tenkte Smørbukk mens han smilte tappert mot ansiktene rundt bordet inne i festlokalet. De hadde forandret seg, men ondskapen og hånet som sov bak fasadene var uendret. Han merket at fingrene og tærne var numne. Det var som forventet. Når kjemikaliene forlater kroppen var det et av symptomene. Snart kom skjelvingene. Stemmene hvisket allerede lavt og lokkende helt bakerst i hodet. Ikke at han trengte å bli overbevist av dem nå, men den varme omfavnelsen i kviskringen bekreftet beslutningen. Den var riktig, den var rettferdig.
Frank-Stank husket overraskelsen og den vanvittige frykten i øynene til Oskar da sparket traff den i magen med voldsom kraft. Den lille hårete skapningen lå i hjørnet på kjøkkenet og ynket seg i smerte og redsel. Halen var som limt opp mot den pistrete pelsen på magen. Oskar prøvde å bjeffe, men kraften hadde slått luften ut av den gamle, stakkarslige kroppen. Det neste sparket traff den aldrende foxterrieren rett i hodet. Det virket nesten som om hunden ikke en gang prøvde å unngå det. Kanskje var den lammet av skrekk eller smerte? Etterpå plukket han fram en plastpose fra skapet under utslagsvasken, og dyttet den den livløse kroppen inn i den med foten. Så gikk han til et skogholt noen hundre meter unna og lempet posen ned i et buskas. Ingen kom til å oppdage kjøteren her. Rotter eller annet utyske ville kjapt fjerne alle spor.
Kanskje hadde Oskar bare hatt et lite uhell på soveromsgulvet der klærne hans lå kastet utover, bikkja var tross snart 12 år. Men skaden var allerede gjort. Han hadde ikke merket noe som helst da han dro på seg buksa og hastet ut utgangsdøra tidligere den morgenen. Og han merket heller ingenting da han småløp til skolen gjennom snøen. Ikke så rart, hundepiss lukter veldig lite utendørs i 10 minusgrader. Innendørs, i et godt oppvarmet og tett klasserom derimot, ble den smeltende stanken av ram urin åpenbar og overveldende fryktelig fort.
"Æsj, som det stinker her inne!" Stemmen kom fra en av jentene to rader foran ham.
"Ja, hva er det for noe? Det lukter skikkelig kvalmt, nesten som syre," skjøt en av guttene ved vindusrekka inn.
"Jeg tror jeg må kaste opp," kom det fra noen bakerst.
Nå søkte alle nesene i klasserommet ivrig etter kilden. De fant den fort.
Og slik ble han Frank-Stank. Den gamle kjøteren Oskar fikk som fortjent.
"Slankeoperasjon?" Gliset bak neven som vil hilse på ham var heslig. Smørbukk strakk fram sin egen hånd. Et kort øyeblikk kom de trevlete, misfargede arrene på underarmen hans til syne idet ermet på blazeren trakk seg tilbake. Han dro hånden kjapt til seg.
(Nei, bare talløse timer på knærne foran dasskåla.)
"Neida, trening og sunt kosthold fikser det meste," kontret han bak et tilgjort smil. Lyden av hans egen stemme blandet seg med summingen i bakhodet. Han blir den første.
"Det må jeg si, Smørbukk. Du ser jo nesten normal ut. Men bare nesten."
Flere rundt bordet smålo.
"Slutt da, Petter. Vi er voksne mennesker nå." Det var stemmen til Marthe som satt på den andre siden av bordet. Den samme jævla stemmen som ga ham tilnavnet Smørbukk i en samfunnsfagtime på Borstad ungdomsskole for snart 10 år siden. Han så at hun kikket ned mens hun prøvde å skjule et latterhikst, den helvetes flirefitta. Hun blir nummer to.
Det var akkurat mørkt nok der han stod, rett bak en stabel med stoler og bord. Faktisk helt perfekt. Herfra kunne Frank-Stank, dersom han myste litt, se de fleste på motsatt side av rommet, spesielt de fordømte horene fra ungdomsskolen. Ved høytalerne pratet Kathrine og Mona sammen om noe sikkert fullstendig idiotisk. Like bak satt Thea og Emilie med halvfulle vinglass og altfor mye sminke. Ved siden av danset Ragnhild; de bleike hengepuppene hennes holdt på å falle ut av den latterlig lave utringningen.
Han hadde selvsagt knullet trynene deres flere hundretalls ganger. Det beste med årene på Borstad ungdomskole var nemlig skolekatalogen med bilder av alle jentene. Ofte, når foreldrene hans var på jobb, satt han gutterommet og runket. Like før det gikk før ham, reiste han seg og sendte spruten over ansiktene til jentene i katalogen. Etterpå ble hans stående andpusten å betrakte bildene mens kjønnet krympet. Deretter presset han tommelen ned i det seige, gråhvite hatet på papiret og gned det fram og tilbake til sæden og trykksverten ble til en sørpete masse mens han kjente at pikken strammet seg igjen.
"Stikker og henter en øl. Vi prates senere i kveld." Gråten veltet opp i halsen til Smørbukk idet han snudde seg fra bordet. Bak ham hvisket de lavt og flirende. Ikke grin, din jævel. De svina fortjener det ikke.
Kallenavnet forsvant da han startet på videregående. På den nye skolen var folka mer opptatt av sine egne oppvekstdemoner, men i sitt eget hodet var han fremdeles den samme feite jævelen. Smørbukk.
Da han ble innlagt for første gang, like før russetiden, veide han 46 kilo. Hvor mange liter med halvfordøyd sørpe han hadde sendt i retur på do gjennom årene på videregående, hadde han ikke anelse om. Hundrevis. Minst.
På avdelingen for spiseforstyrrelser var han ensom hann blant plagede jenter og unge kvinner. Det var her han fant ut at barberbladet - med ømme strøk på armer, lår og overkropp - var som befriende årelating. Men noen ganger, når djevlene kauket i skallen og selvforakten ble altoppslukende, krevde det større og dypere blodoffer.
Er det Ibrahim som står der?
Frank-Stank hadde beveget seg mot toalettene for få bedre utsikt mot inngangspartiet til lokalet da han fikk øye på personen.
Det liknet i hvert fall på ham. Den lange kraftige overkroppen og det mørke håret som var kjemmet glatt bakover, virket voldsomt kjent.
Visst faen var det Ibrahim! Den forpulte svartingen stod der sammen med resten av gjengen sin. Han måtte smilte. En uventet bonus.
"Satan som det stinker her," hadde stemmen bak ham flirt en formiddag han var på vei inn i kantina på ungdomsskolen i 9.trinn.
"Ja, skikkelig drittlukt," sa en annen.
Han hadde hørt det før, selvsagt, men denne gangen snudde han seg og stirret tilbake på dem.
"Ja, vi snakker om deg Frank-Stank." Snusposen under leppa til Ibrahim glinset i det blasse neonlyset fra taket. De var tre stykker. De var aldri alene.
Han kjente en plutselig, uvøren modighet vokse inni seg: "Kanskje jeg lukter, men jeg er i hvert fall ikke en forpult pakkisjævel som deg."
Blikket til Ibrahim ble tomt, som om han ikke helt forstod den uventede responsen. Latteren til de to sykofantene bak ham stilnet.
"Hva var det du sa, Frank-Stank?"
"Du hørte meg."
"Si det en gang til." Han spyttet ut snusposen.
"At du er en forpult pakkisjævel som knuller griser i ræva."
Han lå sammenkrøket på gulvet. Den første bølgen med spark og slag gjorde ikke vondt, men han skrek til av smerte da et velplassert kne bristet det ene ribbeinet hans. Ydmykelsen å få rundjuling av en gjeng svartinger foran alle elevene som satt inne i kantina, var uansett verst.
Han fiklet fram lerka med sprit igjen mens han betraktet dem på avstand. Ibrahim var fremdeles lederen, og de heslige lakeiene hans lo fremdeles lydig av morsomhetene han gulpet opp. Lite hadde forandret seg.
De siste spritdråpene fra den tomme lerka sved på tunga til Frank-Stank.
...I have cried my tears, you can’t be mad at me...klynket Beyonce over musikkanlegget.
Tiden var snart inne.
Ingen merket noe da Smørbukk snek seg ut bakdøren til festlokalet, og inn i passasjen der nødutgangen befant seg på den ene siden, og døren ned til kjelleren på den andre.
Han dro opp en tube med epoksylim fra den ene lommen og tømte innholdet i håndtaket og låsmekanismen til nødutgangen. Om noen minutter måtte man ha slegge for å få den opp. Han åpnet kjellerdøren - den var ulåst, det hadde han fikset dagen i forveien - og stirret ned i mørket.
Frank-Stank betraktet den blålige røyken som kveilet seg gjennom den milde kveldsluften på parkeringsplassen der han stod. Med unntak av bassrytmene fra lokalet nedenfor var natten nesten perfekt stille. Han gapte opp mot røyken for å suge i seg de siste slørete restene. På bakken ved siden av bilen - en sliten Toyota fra 1998 - hadde jointen akkurat sluknet.
"Alt kunne blitt så annerledes," tenkte han. Eller kunne det egentlig det?
Året etter han var ferdig på Borstad ungdomsskole startet han som malerlærling i firmaet som onkelen hans drev. Det varte bare fire måneder før han ble pælmet ut, og like etter hadde foreldrene fått nok også. De neste to årene før han fylte 18, ble et limbo mellom barnevern, NAV og et utall offentlige etater. Da han ble myndig startet årene med meningsløs arbeidstrening, tiltak og utredninger. Alt gikk til helvete, selvfølgelig.
Et plutselig latterhvin fra festlokalet rev ham tilbake til virkeligheten. Frank-Stank kjente et plutselig sinne vokse i mellomgulvet.
"Visst faen kunne alt blitt annerledes!"
Hadde det ikke vært for de forbanna svina der inne, så kunne han gjort noe med livet sitt. Han var snart 27 år, uten jobb, sosialklient, et utskudd, en byrde, en incel som vellykkede og utdannede kvinner hånlo av. Han var ødelagt.
Selvforakten krøp inn fra bakhodet, men ble kjapt redirigert mot mellomgulvet og det voksende avskyet der inne. Han hadde blitt dyktig til kanalisere sin egen utilstrekkelighet vekk fra seg selv og ut mot omverdenen som hadde gjort ham til en taper av verste sort. Et menneske totalt uten verdi.
Hengslene til den rustne bagasjeromsluken knirket og ynket seg da han løftet den opp. Små flak av metallic hvit drysset ned på jakkeermene hans da han bøyde seg ned og plukket opp løsningen. Den var vakker.
Det dunkle lyset fra en enkel taklampe kastet underlige skygger på gulvet. Lukten var rå, nesten fremmed nede i den kjølige kjelleren der Smørbukk satt på en stabel med gamle gipsplater. Over ham hadde en eller annen idiot kjørt i gang en medley av låter med Justin Bieber...Your world is my world, and my fight is your fight. My breath is your breath, and your heart is my heart...
Hviskingen i bakhodet hadde snirklet seg fram til tinningene. Han presset øynene sammen og lyttet. Stemmene var velartikulerte nå. Han kunne faktisk ikke huske hvor lenge siden de var så tydelige. Smørbukk åpnet øynene igjen.
Stålrørene til sentralfyringsanlegget på den andre siden av kjellerrommet dirret svakt i takt med den lavfrekvente bassen fra musikken. På baksiden av det anlegget hadde han stappet inn treningsbagen sin noen dager tidligere.
Han hadde kjent på tvilen igjen da han gikk ned trappen til kjelleren. Den nagende usikkerheten i samvittigheten som stilte spørsmål han ikke visste svarene på, som han ikke ønsket å vite svarene på. De samme spørsmålene som en liten hær av velmenende behandlere og psykologer hadde stilt da verdenen hans veltet overende for mange år siden. Men nå, her nede i halvmørket, følte han seg sterk på ny.
Han reiste seg og dro fram bagen. Han strøk hånden drømmende over det avgjørende innholdet i den. Det standhaftige metallet i den ene enden, det trygge trevirket i den andre. Og detaljen i midten som lokket til handling. Han hadde allerede matet det sprekkferdig.
Et dumpt drønn i etasjen over dro ham plutselig tilbake til kjelleren.
Deretter...komplett stillhet.
Party crasher, Call me up if you a gangsta...hadde Pink oppfordret bare sekundet tidligere.
"Hva i helv...?" Tanken ble avbrutt av et nytt tilsvarende drønn. Var det noen som skrek der oppe? Smørbukk rev til seg innholdet i bagen og bykset opp trappen til første etasje. Den vesle gangen var tom, nødutgangen var fremdeles sementert igjen med epoksylim. Han gikk mot døren som ledet inn i festlokalet mens han klargjorde redskapet. Bortsett fra en enkelt stemme som ropte der inne, var det total taushet. Han grep dørhåndtaket.
Lyden fra den første salven var øredøvende. Den traff lydanlegget med perfekt presisjon. Splintrer av plast, tre og metall sprutet utover gulvet og bordene som stod nærmest. Pausen mellom det plutselig fraværet av musikk og det første halvkvalte skriket, virket nesten uendelig.
...party crasher...
"Kom dere ned på gulvet, for faen!" Frank-Stank ble overrasket over kraften og autoriteten i sin egen stemme - den var mektig, vakker og rungende. Besluttsomheten flommet gjennom hver eneste nerveending i hjernen hans. Med sikkert grep dro han forskjeftet på pumpehagla hardt tilbake, magasinet svarte kjapt med å spytte ut den tomme hylsa.
Han betraktet rommet. Ordren hans hadde blitt etterfulgt, men under et av bordene var det noen som rørte seg igjen. Hysterisk gråt steg til skingrende hyl fra flere steder.
"Og hold kjeft!" Den andre ladningen traff taket. Påminnelsen virket umiddelbart. Nå var kun spredte og lave angstfylte klynk som brøt stillheten. Det drysset maling og støv ned fra det massive såret i treverket.
Frank-Stank rykket plutselig til. Om lag 10 meter unna, på den andre siden av lokalet, åpnet den andre døren seg.
Smørbukk kikket på diskokulene i taket som snurret fremdeles. Uten lyd, latter og musikk virket de nesten latterlige. Rommet var taust. På den andre siden stod en mannsperson med pumpehagle og stirret på han. En Remington? Det var vanskelig å se fra der han stod i døråpningen, men det var et kvalitetsvåpen, flere hakk heftigere enn hagla han selv stod med i nevene.
Nice.
Personen virket kjent, definitivt en som hadde gått i samme årstrinn som ham på Borstad, men hvem? Smørbukk ble stående et knapt sekund mens hjernen grovsorterte intenst. Frank var det han het. Frank-Stank. Han husket ham ikke noe særlig, bortsett fra kallenavnet og at han holdt seg mest for seg selv. Jentene avskydde ham. Var det ikke et opptrinn i kantina der han fikk rundjuling av noen norsk-pakistanske gutter? Underlig egentlig, han kunne ikke erindre at Frank luktet spesielt vondt.
Hva faen drev Smørbukk med? Frank-Stank hadde sett ham kort tidligere på kvelden og undret seg over hvor vanvittig lite det var igjen av ham. Hvor mange kilo hadde fyren mistet siden de gikk ut? Minst 50. Ikke mye Smørbukk å snakke om i dag. Nå stod han i døråpningen på den andre siden av rommet og stirret tilbake mot ham. Han kjente igjen våpenet den tidligere tjukkasen hadde i hendene. Det var en litt mer primitiv versjon av det han selv holdt i, men like fullt et særdeles effektivt redskap.
Nice.
Frank-Stank dro forskjeftet på hagla tilbake igjen. En rykende hylse spratt ut og trillet under et av bordene bortenfor. Så smilte han mot mannen på den andre siden av rommet.
Smørbukk smilte tilbake mot Frank-Stank mens han fjernet sikringen på våpenet sitt.
De forstod hverandre.
Utenfor, på himmelen over bydelshuset i utkanten av Trondheim, tindret stjernene i Karlsvogna gamle og likegyldige.
Innenfor, gjorde Frank-Stank og Smørbukk vilje til handling.