Forside > Skjønnlitterært > - Gravskrift

Gravskrift

Han satt og stirret på tekstdokumentet på PCen foran seg. Det ville seg liksom ikke. Han hadde prøvd seg med noen overskrifter allerede, men alle ble slettet fortløpende.

Tekst & foto: Einar Nygård, 28 juli. 2023, stod det enslig helt øverst. Han hadde i hvert fall klart å produsere en byline i løpet av det siste kvarteret. Han rettet seg opp i kontorstolen og masserte nakken. Kaffekoppen, som var varm da han satte seg ned, stod halvfull og lunken ved tastaturet. Avisa Innherred - Vi er tett på Trøndelag, lovte den i utvaskede røde bokstaver mellom svarte koffeinstriper.

Redaksjonslokalene var nesten tomme bortsett fra en kollega som satt og skrev sammendrag av lokaloppgjøret mellom Verdal og Strindheim kvelden før: 2-2 med utligning av hjemmelaget fire minutter på overtid. En skikkelig neglebiter av en fotballkamp i 3. divisjon, avdeling 5 for menn der altså. Han tenkte på sportsoverskrifter et øyeblikk før den nakne skjermen på skrivebordet trakk ham tilbake.

Gravskjending på kirkegården i Levanger. Oppsummerende, men litt kjedelig.

Vandaler på ferde i Levanger. Alltid kjekt å starte med subjekt, men det ble for upresist.

Hvem står bak dette? Perfekt for nettutgaven sammen med bildet han hadde tatt. Men hva med på papir?

man hadde startet å skrive på teksten, så var det som en trakt - den ble smalere og smalere. Overskriften forpliktet, ingressen innsnevret det man ville formidle ytterligere, og når man kom til brødteksten var man helt nederst i dentynne delen av trakten, bundet på hender og føtter av det man hadde skrevet over.

Ukjente kjeltringer på kirkegården. Meh. Artige alliterasjoner, men det oppsummerte ikke hendelsen. Dessuten la overskriften for tunge føringer på fortsettelsen. Han slettet den igjen.

"Einar, hvordan går det med den saken du var ute på tidligere? Rekker du å få den ferdig i løpet av dagen? Jeg har lyst til å kjøre den i papirutgaven i morgen." Redaktøren i Avisa Innherred hadde kommet ut fra kontoret sitt bak ham, en røslig kar fra ei lita bygd utenfor Levanger som pratet breial nordtrøndersk og brukte i overkant mye aftershave. I dag lå det en tjukk eim av Old Spice rundt kjakene.

"Joda, er godt i gang..." prøvde han seg før han oppdaget at sjefen stod og kikket rett på det tomme tekstdokumentet.

"Navnet ditt er i hvert fall på plass," gliste redaktøren. "Det er en grei start det."

"Har det skjedd noe i kirka?" stod det i tekstmeldingen som hadde tikket inn idet han satte seg i bilen på vei til jobb tidligere den samme dagen. Han kjente igjen navnet på displayet, Hildegunn Sivertsen, en av kommunestyrerepresentantene til Arbeiderpartiet i Levanger. Han hadde intervjuet henne et par ganger. (...ivrig broiler, ambisjoner om rikspolitikk,

spisse albuer, sterk på helse og skole, svak på økonomi...) var stikkordene han hadde notert i parentes i feltet under navnet hennes på telefonen.

"Nei, ikke som jeg vet," tastet Einar tilbake. Radioen i bilen startet på Don't you forget about me av Simple Minds.

"Jeg så nettopp en politibil kjørte inn porten der," kom det kjapt tilbake på skjermen.

"Lenge siden?"

"Nei, 10 minutter cirka."

Klokken var litt over åtte om morgenen. Hvorfor hadde politiet rykket ut der så tidlig, nå midt i fellesferien? tenkte han.

"Jeg kan svinge innom på vei til jobb."

"Meld på om det har skjedd noe da," svarte broileren.

"Den er god," skrev han tilbake. Men han hadde slett ingen intensjoner om å holde løftet.

Kirka i Levanger lå om lag 10 minutter unna. Jeg kan lett stikke innom og samtidig komme meg på jobb i tide dersom det ikke er noen story å hente, tenkte han mens han svingte ned Kirkegata. Med unntak av noen arbeidere fra Levanger bydrift, et par biler og en enslig rutebuss på vei nordover, var hovedgata i byen døsig og forlatt. Kanskje ikke så rart, det var tross alt tidlig midtsommer og ferietid.

Mens han ventet på at et unødvendig rødlys skulle skifte farge, slo det ham hvor mye hjembyen hadde forandret seg siden han flyttet til Trondheim for å studere for snart 20 år siden. Store deler av trebebyggelsen var borte. De allerfleste lokaleide butikkene hadde blitt overtatt av kjeder. Nå fortonet hovedgata seg som en hvilken som helst gate i en hvilken som helst en norsk by på en tilsvarende størrelse. Han kjente et stikk av nostalgi da han så de grønne Kiwi-bokstavene på hjørnet av en sidegate. Det hadde vært en pub der en gang i tiden (det irriterte ham at han ikke husket navnet), og i smuget bak hadde han spydd

opp sine første lovlig kjøpte halvlitere samme kvelden han fylte atten år.

Høsten etter videregående vendte han snuten mot trønderhovedstaden og NTNU for å begynne på grunnfag i statsvitenskap. Studievalget betydde egentlig mindre, det viktigste var å komme seg vekk fra tilværelsen i Levanger. De tre første semestrene endte med helt ok ståkarakterer, men det var først dahan fikk innpass i studentavisa som holdt til på Studentersamfundet i Trondheim, at han oppdaget retningen i livet. Året etter kapret han en sommerjobb i Adresseavisa i Trondheim, og da høsten kom og han egentlig skulle tilbake til studiene på NTNU Dragvoll, ble han tilbudt et vikariat i sammeavis. Valget var lett, bachelorgraden ble satt på vent (noe den fremdeles var). Etter tre år i Adressa søkte han på en stilling i Dagbladet, og på tross av knallhard konkurranse landet han jobben i hovedstaden.

I lyskrysset i hovedgata i Levanger, skiftet det fra rødt til grønt.

Avisa slått seg sammen og etablert avisa Innherred. En kompis fra studietiden som jobbet i Polaris Media, konsernet som eide avisa, hadde tipset ham om at de var på utkikk etter erfarne folk til nysatsingen. Det var en liten avis sammenlignet med Dagbladet - totalt var det snakk om rundt 12 ansatte - men en spennende satsing like fullt. Dagen etter at han ryddet skrivbordet sitt i Dagbladet, tok han en telefon. To uker senere kjørte han flyttelass nordover til hjembyen Levanger.

Politibilen stod fremdeles utenfor porten til kirka da han svingte inn på parkeringsplassen. Han hentet fram ryggsekken med notatblokk og kamera fra baksetet og spaserte mot inngangen. Når var han her sist? Det må ha vært i begravelsen til mormor for 10-11 år siden, tenkte han da han kom til den åpne plassen foran kirkedøra. Han speidet mellom trær, plener og hekker. Om lag 150 meter bortenfor, på et av de nyeste gravfeltene, stod to personer og pratet sammen.

Han tenkte på døden mens han gikk nedover den gruslagte gangstien mellom gravstøtter og duggvått gress. På en varm og levende morgen i juli virket tanken fjern og fremmed, en realitet som utelukkende angikk de som lå under torva her. Han tenkte på Reidar, nabogutten som omkom i en trafikkulykke i sjette klasse (han hadde glemt hvor gutten lå), og han tenkte på bestemoren som sakte forlot livet etter seig kamp mot brystkreft (et knapt

steinkast unna). Begge ble gravlagt på iskalde ettermiddager i januar; på den tiden av året når den frosne telen i bakken kun motvillig tar imot de som har sluttet å leve.

Politimannen som stod ved gravsteinen virket kjent, men han klarte ikke helt å plassere ham. Bak ham stod en ung gutt, kanskje 15-16 år, i kommunal arbeidsvest, en utvasket t-skjorte med bandnavnet Mayhem i nesten uleselige bokstaver, og svarte dongeribukser.

"Einar?" spurte mannen i uniform idet han nærmet seg.

"Ja," svarte han usikkert tilbake. Hva faen var navnet på fyren? Og hvordan visste han hva han het?

Det virket som politimannen så forvirringen. "Det er Joakim. Fra ungdomsskolen. Eller Jokke, som dere pleide å kalle meg."

Selvsagt. Jokke fra parallellklassen som fryktløst nasket godteri fra den lokale kiosken. Jokke som ble utvist i to uker etter å ha satt fyr på dasspapiret på guttedoen. Jokke som alltid kunne skaffe heimbrent på kort varsel.

Nå, snart 20 år etter at de gikk ut ungdomsskolen, stod krapylet i politiuniform på kirkegården i Levanger.

"Overrasket?" smilte Joakim - Jokke - og strakk ut neven for å hilse.

"En smule," gliste han og hilste tilbake. Selv om det var falmet kjente han igjen det tjukke avlange arret som strakk seg fra håndleddet, over håndbaken og ned mot tommelroten til politimannen. Sommeren før det siste året på skolen hadde Jokke og storebroren tjuvkoblet og stjålet en motorsykkel fra et grendahus utenfor byen. Begge kunne lett håndtere en moped med 2,5 hestekrefter, men med 35 råsterke villstyringer under tanken endte turen brutalt i et busskur etter bare 500 meter. I skolegården 14 dager senere fortalte han (med en massiv gips rundt den høyre hånden) om tommelen som nesten hadde blitt revet av i

sammenstøtet, blodet som sprutet og om storebroren som spyttet tenner. Det siste var en liten overdrivelse, broren hadde kommet best ut av det med en knekt fortann og noen skrubbsår.

"Det har jo gått noen år," la Einar til.

Jokke gliste igjen. "Det kan du trygt si. Så navnet ditt i avisa forresten. Lenge siden du kom tilbake til bygda?"

"Nja, det er vel snart seks måneder siden jeg stakk av fra hovedstaden."

"Kan jeg fortsette? Jeg må klippe to plener til," kom det fra unggutten bak dem. Han dro hånden gjennom den tjafsete, svarte luggen.

"Vent et par minutter, mulig journalisten her vil ha noen ord med deg først," svarte Jokke og kikket advarende på gutten som stirret fraværende ut i luften.

"Hva er det som har skjedd her?" spurte Einar.

Jokke nikket mot den svarte gravsteinen ved siden av der de stod.

Jarle Isak Pettersen

2. november 1959 - 7. juni 2018

Nedenfor datoene, der det vanligvis er inngravert kjente fraser som Elsket og savnet eller Kjært er ditt minne, hadde noen limt fast en stor treskive over minnordet. Det så ut som kraftig epoksylim av typen som var nesten umulig å fjerne. Noen hadde gjort seg flid. På skiven var det skrevet i nesten barnslige bokstaver:

3. Mosebok 18:6

på treskiven på gravsteinen var akkurat sånn: uvøren og ustødig. Han lurte på om tresløyd fremdeles var et fag. Antageligvis ikke, i hvert ikke i samme form som før. Han husket da det glødende skriveredskapet skled ned i håndflaten hans mens han stod og funderte på lurte på hvordan man stavet pannekaker riktig. Underlig nok oppfattet han lukten og lyden av fresende hud først, deretter kom den brennende, intense smerten.

"Skal du spørre ham om noe?" Stemmen til Jokke rev ham vekk fra tresløyden på Levanger barneskole.

"Hva skjedde?" spurte han unggutten.

Detaljene var ganske enkle: han hadde kommet på kirkegården for å klippe plenene på gravfeltet litt etter klokka åtte. Da han oppdaget steinen sprang han opp til kontoret til kirketjeneren for å varsle.

"Og deretter?"

"Jeg og Halseth, han kirketjeneren altså, gikk ned hit. Og så viste jeg ham steinen med treskiva."

"Du så ingen da du kom inn på kirkegården?" spurte Einar

"Nei," svarte gutten og pekte mot et redskapsskjul bortenfor. "Jeg skulle hente gressklipperen der da jeg oppdaget det."

"Ok. Jeg har ikke mer å spørre om. Du kan jobbe videre hvis ikke Jokke..." han stoppet opp, "...hvis ikke politimannen her har flere spørsmål?"

Den gamle skolekompisen ristet på hodet.

"Hva tror du?" spurte han Jokke samtidig som lyden av en hostende gressklipper startet opp inne i skjulet bak dem.

"Vanskelig å si, Einar. Alminnelig hærverk kanskje?"

"Mye gravskjending i Levanger i det siste?"

"Nei," gliste Jokke. "Veldig lenge siden sist. Men du husker kanskje at det var noen episoder for sånn drøyt 25 år siden?"

Det var på begynnelsen av 90-tallet og black metal var den store nye greia i Norge. Norwegian Black Metal. Det var faktisk et begrep, en egen undersjanger som levde i beste velgående på verdensbasis til og med i dag. Det som startet som et slags musikalsk opprør, ble etter hvert til noe mye mørkere. Noen tullinger nede på Østlandet begynte å sette fyr på kirker. Han husket rettsaken mot en av dem - hva var det han het igjen? Fyrsten? Greven? - som hadde tattlivet av en annen musiker i miljøet. Visstnok var en fyr fra Trondheim

innblandet også.

"Var det ikke en gjeng som drev og veltet graver her på den tiden også? Jeg husker ikke helt, vi var vel bare 10-12 år den gangen." spurte Einar.

"Det stemmer," svarte Jokke. " Og noen hadde malt et stort oppnedkors på kirkedøra. I blod gikk det selvsagt rykter om først, men det viste seg å være dekkbeis av typen du bruker på hytta eller husveggen. Antar de ikke hadde mage til å anvende ekte vare."

"Ble noen tatt?"

"Tror ikke det. Antageligvis noen lokale utskudd som skulle etterligne de barske gutta i hovedstaden. Så du forresten t-skjorta til han gutten nå?" spurte jokke og kikket i retning mot gressklipperen som duret på plenen bortenfor. Mayhem - en av pionerene innen sjangeren - prydet forsiden. De Mysteriis Dom Sathanas (utgivelsen som gjorde bandet til internasjonal salgsvare), stod det på ryggtavla til gutten.

"Han? Tuller du?" spurte Einar. Det hevet kanskje noen øyenbryn på starten av 90-tallet, men i dag var budskapet temmelig trivielt. Einar kom til å tenke på bildet av en eller annen rosablogger som stod på trykk i Dagbladet noen måneder tidligere i forbindelse med utdeling av prisen Årets influencer. Dimmu Borgir - Puritanical Euphoric Misanthropia - stod det på t-skjorta til den unge kvinnen som smilte skjevt mot fotografene med rosa, botoxfylt trutmunn. Motivet på skjorta var av en oppkuttet kvinnekropp inntyllet i piggtråd. Bekledningen var ikke en gang nevnt i bildeteksten under.

"Nei, du har sikkert rett," svarte Jokke.

"Kjenner du forresten til navnet på gravsteinen?" spurte Einar.

"Det ringer ingen bjeller."

"Kanskje du har vært borti det i forbindelse med politioppdrag eller noe sånt"

"Hmm, nei. Ikke som jeg kan huske."

"Du kan ikke si noe som helst om motivet med andre ord?"

"Vi kommer til å følge opp saken, Einar, men det er for tidlig å spekulere. Det er i hvert fall åpenbart at det er noen ikke liker denne Jarle Isak Pettersen."

"Det er ikke en tilfeldig valgt grav, med andre ord?"

"Igjen, så har jeg ikke lyst til å spekulere på nåværende tidspunkt," svarte Jokke.

"Den er grei. Det kan jo være helt tilfeldig hærverk," sa Einar. "Kristendomskunnskap var ikke mitt sterkeste fag på ungdomsskolen, men er ikke Mosebøkene en del av det gamle

testamentet?" Han nikket mot gravstøtten.

Jokke smilte igjen. "Jeg hadde ingen sterke fag på skolen, men jeg tror du har rett. Har ikke peiling på hva som står i..." - han myste ned mot teksten på treskiven - "... hva som står i 3. Mosebok 18:6..."

"Kanskje jeg kan hjelpe?" Einar skvatt til av den plutselig stemmen bak dem.

"Ah, her er kirketjeneren. Det var han som meldte inn hendelsen til politiet," forklarte jokke.

"Kurt Halseth," presenterte mannen seg og strakk ut hånden. Han var en stutt figur, ulastelig antrukket med stivet skjortekrage og nålestripete dress. Fingrene hans var korte, glinsende og glatte som skinnet på en grillpølse når du trekker den ut av plastforpakningen. Ansiktshuden framstod identisk, nesten som polert kjøttfarse.

"Einar Nygård, journalist i avisa Innherred." Håndtrykket til Halseth var klamt og slapt. Mannen rykket neven raskt til seg og kikket forskremt opp mot Jokke.

"Er han journalist? Var det nødvendig å varsle avisa? Dette er da ikke nyheter!" Svetteperler piplet fram fra kjøttfoldene i nakken til kirketjeneren.

"Jeg har ikke varslet noen som helst!" sa Jokke irritert. "Vi er i Levanger, ting sprer seg fort."

"Jeg fikk et tips om at det var politibiler på kirkegården, og det er jo noe jeg

må følge opp. Men jeg tror ikke dette er førstesidestoff," forsikret Einar

Halseth virket beroliget, men det var noe med mannen som Einar ikke likte, noe som ikke stemte helt. Det virket som om gravskjendingen kun var en fotnote for ham, det verste var at det hele hadde blitt oppdaget. Eller kanskje mer presist - blitt oppdaget for tidlig.

Kirketjeneren bekreftet hendelsesforløpet. Like etter klokka åtte hadde guttungen kommet inn på kontoret hans. Etter å ha sett gravsteinen selv, ringte han sognepresten og deretter politiet.

"Er presten på vei hit nå?"

"Nei. Han er på sommerferie. Kommer tilbake om en drøy uke."

"Ok. En ting til, det bibelstedet som står på treskiva - hva handler det om?"

Kirketjeneren rensket stemmen litt beskjemmet. "Det er fra et kapittel i Mosebøkene som beskriver hvilke...kjønnslige relasjoner...som er tillatt."

"Såpass," gliste Jokke.

Tilbake inne i bilen var varmen nådeløs selv om klokka bare var litt etter ti. Einar ergret han seg over at han ikke hadde rullet ned vinduet på gløtt mens han vurderte notatene i skriveblokka. Før han startet motoren tastet han bibelen.no inn i nettleseren på telefonen og navigerte seg kjapt fram til avsnittet på gravsteinen:

3. Mosebok 18:6 Ingen av dere skal røre ved noen kvinne av sin nære slekt

for å avdekke hennes nakenhet. Jeg er Herren.

(Hendene hans skalv kraftig nå. Dypt inne i skallen vokste dødsdommen seg feit og grotesk. Legene var enige - mellom 5 til 10 måneder, sa de. Er det alt? spurte han. Dessverre, beklaget de hvite frakkene. Det var bare et spørsmål om tid nå. Kroppen var i ferd med å svikte, og om ikke lenge ville hodet følge etter. Men kraften i overbevisningen var sterk og rettferdig.)

sentrum, intervjuet en gruppe tyske turister på gjennomreise, pratet med en lokal stjerne som nesten hadde gått videre i Idol og levert en håndfull notiser basert på klipp fra NTB (stort sett veitrafikkmeldinger). Provinsielt? Muligens. Men det handlet i det minste om virkelige mennesker her. Han slapp det meningsløse klikkhoreriet som hovedstadspressen omfavnet i takt med nedbemanninger og budsjettkutt.

Han savnet imidlertid aviskollegene i Oslo som hadde tatt sluttpakke samtidig som ham. Robert hadde meldt overgang til Fædrelandsvennen bare noen uker etter at han selv ryddet skrivebordet. Jenny og Elise skiftet beite til kommunikasjonsbransjen, og Johannes skulle begynne å skrive på den romanen han alltid snakket om.

"Hainn kjøre E6, strakaste vei'n!" tordnet plutselig bak ham.

"Sorry, folkens. Volumknappen på radioen stod på maks," kom det beklagende fra redaktøren inne på kjøkkenet. "...hainn må itj bli for sein," jamret DDE lavt videre i bakgrunnen.

Kanskje jeg burde gjøre et skjønnlitterært forsøk selv? tenkte han. Et skikkelig fokusert forsøk denne gangen, ikke de korte inspirerte øyeblikkene som stort sett havarerte etter sju, åtte sider, men virkelig gjennomføre det. Han hadde lekt med tanken om en krim med utgangspunkt i miljøet rundt RBK og brakka på Lerkendal: Klubben starter sesongen med fem strake tap. Krisen er total. Dagen etter å ha blitt ydmyket 0-4 på hjemmebane av Molde, blir treneren funnet inne på kontoret sitt med skallen slått inn. Han hadde

plottet til romanen løst oppsummert i hodet - det skulle bli en skikkelig whodunit. Problemet var å faktisk skrive den.

Ved siden av tastaturet lyste displayet på telefonen opp, etterfulgt av lydløs vibrering. Han kikket på skjermen, det var ikke et nummer han kjente igjen.

"Hei. Det er Einar."

"Ja, hei. Prater jeg med Einar Nygård i avisa Innherred?"

"Det er meg."

"Da har jeg kommet riktig. Navnet mitt Jørn Kaspersen, jeg jobber som journalist i avisa Arbeidets Rett på Røros. Forstyrrer jeg?"

"Neida, det går fint." Han var glad for avbrytelsen. Da slapp han å tenke på de impotente skjønnlitterære ambisjonene sine.

"Så bra. Grunnen til at jeg ringer er en artikkel som stod i Innherred for en knapp uke siden. Tittelen var 'Grav ble skjendet i Levanger'.

"Ja, det var jeg som skrev den." Han merket han ble litt irritert. Desken hadde (selvsagt) endret overskriften hans, i tillegg hadde redaktøren valgt å pikselere nesten hele bildet av gravsteinen. Heldigvis var beskrivelsen i brødteksten nesten urørt sånn at leserne fikk

noenlunde innsikt i det som hadde skjedd.

"Greia er at vi hadde en lignende sak her på Røros for åtte dager siden," sa Kaspersen på den andre siden av røret.

Einar rettet seg kjapt opp i stolen. "Sier du det?" Summingen av radioen i bakgrunnen forsvant.

"Ja, jeg skrev en sak om det for Arbeidets Rett, men den ble aldri publisert av personvernhensyn og alt det der. Men ut fra det jeg leser om hva som skjedde i Levanger, så virker hendelsene nesten identiske."

..nesten identiske noterte Einar ned på skriveblokka. "Hvordan da?"

"Du forteller i artikkelen din at noen hadde limt en treskive over minneordet på steinen," begynte han, "akkurat det samme skjedde med en grav her på kirkegården i Røros for kort tid siden."

"Det med treskiva?" spurte Einar.

"Ja."

"Og den var inngravert med et sitat fra bibelen?"

"Det stemmer," bekreftet Kaspersen. "Tror du det er noen sammenheng her?" spurte han.

"Umulig å si, men det høres jo ikke ut som tilfeldigheter."

"Nei, det gjør ikke det. Jeg tok et et bilde av gravsteinen her på Røros. Kanskje vi kan utveksle bildene på mail dersom du har en upikselert versjon av det som stod på trykk i avisa Innherred?"

Fem minutter senere satt Einar og stirret på skjermen. Gravstøtten fra Røros var større og eldre. I likhet med i Levanger virket det som om den aldri hadde blitt stelt med.

Iver Saksvik

11. januar 1918 - 25. februar 1989

Trevirket som var limt over minneordet under var litt mindre og grovere, men ellers identisk. Skriften var den samme, utført med svipenn av klossete hender.

1. Mosebok 4:8

Denne gangen fylte nettleseren automatisk ut adressen til bibelen.no. Noen korte klikk tok ham til kilden:

1. Mosebok 4:8 Da sa Kain til sin bror Abel: La oss gå ut på marken! Og mens de var ute på marken, gikk Kain løs på sin bror Abel og drepte ham.

(Blikket ble slørete og utydelig av tårevæske idet røyken fra det svidde trevirket stakk ham i øynene. Hånden rystet nesten ukontrollerbart nå. Han kikket fortvilt ned på den uleselige treskiva, kastet den på gulvet, og startet på nytt.)

"Dette var jævla merkelig!" Jokke studerte utskriften av bilde av gravsteinenpå Røros.

"Ja, ikke sant?" svarte Einar mens han kakket brunsukkeret fra den lille papirhylsen ned i kaffekoppen.

"Det er over 30 mil fra Levanger til Røros. Skjønner liksom ikke bare sammenhengen," la Jokke til og gned seg i skjeggstubbene.

Einar kikket seg rundt. I rulletrappen bortenfor kafébordet der de satt, strevet en person med krykker med å holde seg stående. I etasjen under, utenfor Nille, stod to middelaldrende kvinner og følte på fleece-tepper til 59 kroner stykket. Dette pleide å være en gammel bygård fra starten av 1900-tallet, nå var det det et generisk kjøpesenter på tre etasjer midt i sentrum av Levanger. Han klarte ikke helt å bestemme seg for om han likte transformasjonen.

"Kanskje det ikke er noen sammenheng." Einar rørte i kaffen for løse opp sukkeret.

Jokke la fra seg bildet. "Jeg har faktisk tenkt en del på det som skjedde. Gjorde en del søk i arkivene våre på stasjonen tidligere denne uka."

"Jaså?"

"Ja, for å finne ut noe mer om denne Jarle Isak Pettersen som ligger under torva her i Levanger."

Einar la fra seg skjeen og stirret forventningsfullt på mannen på den andre siden av bordet.

Jokke gliste. "Er ikke så veldig mye å fortelle om fyren egentlig, " sa han og plukket fram en tynn plastmappe med noen ark fra innerlommen. "Født og oppvokst her i Levanger. Begge foreldrene er døde. Hadde en søster, men hun er død også. Han giftet seg med en Karoline Svendsen fra Steinkjer i 1985. De fikk en datter - Maja - det samme året. Han og kona ble skilt 20 år senere. Han døde hjemme i omsorgsboligen sin i 2018 av lymfekreft."

"Det var ikke rare greiene..."

"Ikke fra arkivene i hvert fall, men jeg har forhørt meg litt rundt omkring. Bare sånn uformelt, altså. Du glemmer at jeg har bodd her hele tiden mens du herjet som bladsmører i hovedstaden," smilte han. "Denne Jarle Isak jobbet visstnok i Norske Skog utenfor Skogn. Omgjengelig type, ifølge de fleste. Andre mente at han var en underlig skrue. Likte å ta seg en dram og fortelle grisehistorier, litt for grisete mente en del av de gamle arbeidskompisene. Det mest interessante er datteren hans Maja. Jævla tragisk historie. En måned etter at hun flyttet inn til Trondheim for å starte på helsefagarbeiderutdannelse i 2004, trakk politiet kroppen hennes opp av vannet nedenfor en av bryggerekkene ved

Nidelva. Ulykke ble det konkludert med."

"Konkludert med? Så politiet var ikke helt sikre?" spurte Einar.

"Nei. Dødsårsaken var drukning, men begivenhetene forut for hendelsen var uklare, slik jeg forstår det." Jokke puttet arkene tilbake i plastmappa. "Husker du forresten Trine, søstra mi?"

Einar husket Trine, han husket henne veldig godt. Hun var fire år yngre enn ham og Jokke. Hun var jentungen som alltid hang i hælene på broren, ham og kompisene. Selv om det var langt over 20 år siden erindret han fremdeles den innpåslitne, keitete jenta med uryddige musefletter og skrubbsår på knærne.En ettermiddag i august da han fylte 18 og startet det siste året på videregående skole, kom Trine syklende forbi bensinstasjonen de pleide å

henge ved i helgene. Brystene struttet bak en trang rosa topp. Forvandlingen

var total iløpet av en lang sommerferie.

"Tørk av deg gliset!" kom det fra motsatt side av bordet. Jokke smilte, men det var en advarende morskhet i blikket hans som Einar ikke hadde sett på mange år. På en husfest i tenårene hadde en bedugget klassekompis høylytt slått fast at han hadde 'jævlig lyst til pule Trine mellom brøstene.' To minutter senere satt han hulkende på badet med sprukken leppe og t-skjorta gjennomvåt av neseblod.

Einar tok hintet. Selv om han ikke var i fare for å få seg en på kjeften her ved kafebordet, var det åpenbart at den beskyttende storebroren fremdeles eksisterte inne i bakhodet til Jokke. "Joda, husker henne, så vidt. Hva har alt det med søstra di Trine å gjøre?"

"Det var et eller annet ved navnet Maja som virket kjent på en måte, så jeg pratet med henne for et par dager siden. Hun fortalte at Maja gikk i parallellklassen hennes på skolen. Ei snodig jente, sa Trine. Hun var alltid for seg selv, snakket sjelden med andre. Ganske skarp på skolen, men trakk seg alltid unna og var aldri med på noe."

"Ikke så veldig uvanlig det?"

"Nei, det er sant," sa Jokke, og fortsatte: "Etterpå tok jeg en telefon til en politikollega. Han pensjonerte seg for noen år tilbake, men han husket at politikammeret i Levanger hadde mottatt en bekymringsmelding fra skolen angående Maja."

"Bekymringsmelding?"

"Ja, det stod visstnok ikke så bra til hjemme. Det ble gjort noen undersøkelser og samtaler, men det hele ble skrinlagt ganske fort," forklarte Jokke og kikket på klokken.

"Et annet spørsmål er selvsagt hvem som står bak alt dette. Dersom vi antar at det er samme person, altså," la han til og plasserte håndflaten på plastmappen

Einar ristet på hodet. "For mange løse tråder her. Vrient å fatte helt hvordan alt dette henger sammen," Han kom til å tenke på søsteren til Jokke igjen. "Hvordan går det med Trine, forresten?"

"Helt utmerket. Hun bor på et lite småbruk sammen med mann og fem barn, et par mil utenfor Levanger," svarte Jokke og plukket stolt fram et bilde av søsteren på mobiltelefonen.

Einar holdt på å sette de siste restene av kaffen i halsen, men klarte å holde maska. På skjermen stod Trine smilende utenfor et fjøs sammen med ei diger, drektig ungkvige. Likheten var slående.

(Hånden som holdt koppen rystet. Den varme svarte væsken skvulpet over håndbaken og tommelroten før han fikk satt den ned på arbeidsbenken. Hvorfor var det ikke større interesse fra lokale mediene, tenkte han. Han angret på tanken umiddelbart - dette handlet ikke om oppmerksomhet, det handlet om å gjøre det som var moralsk nødvendig.)

En møteulykke mellom to personbiler på E6 mellom Levanger og Skogn opptok det meste av tiden hans den neste dagen. En Audi med skilter fra Rogaland hadde fått skrens i en sving og kollidert med en lokalregistrert bil som fraktet skiferstein til Trondheim. Da han kom til åstedet var redningsmannskapene allerede iferd med å rydde opp. To lettere personskader,

kunne innsatslederen fra politiet melde.

"Da var det hell i uhellet da," smilte Einar tilbake til mannen. Men i bakhodet, selv om han ikke ville innrømme det, ønsket Einar seg litt blodsøl iveibanen.

Han var halvveis i artikkelen om den skuffende trafikkulykken da vinduet øverst i det venstre hjørnet på skjermen varslet ham om ny epost. Fra Jørn Kaspersen, stod det i avsenderlinja. Hvem var det nå igjen? Angående gravskjendingen, stod det i emnefeltet under. Å ja, det var han journalisten fra avisa Arbeidets Rett i Røros. Han klikket på vinduet.

"Hei, Einar. Takk for praten for knappe to uker siden. Har undersøkt litt mer om det vi snakket om. Har ikke funnet noen sammenheng mellom din mann i Levanger, Jarle Isak Pettersen, og min i Røros, Iver Saksvik, men har scannet et avisutklipp fra Arbeidets Rett fra 1958, som kanskje er interessant. Det er vedlagt."

Det var noe med valget av fonter i gamle aviser som fikk ham til å glise. Hva var det de tenkte på den gangen? Hvorfor lapskausen av vanlige, fete og halvfete typer (gjerne i vidt forskjellige fontstørrelser) i både titler, ingresser og brødtekster?

"Mann (43) omkom i ulykke med traktor" stod det i tittelen.

"Det var Asgeir Saksvik som omkom i forbindelse med pløying av mark på Saksvik gård forrige mandag. Det var hans bror, Iver Saksvik, som fant den avdøde og meldte fra om ulykken til politiet. Ambulanse fra Røros kom til stedet etter kort tid, men livet stod ikke til å berge."

Artikkelen fortalte videre (etter en mellomtittel som komisk nok var større enn selve overskriften) at den avdøde sannsynligvis hadde omkommet etter et fall fra førersetet på traktoren, og at videre undersøkelser ikke ble funnet nødvendig. På slutten av artikkelen hadde journalisten skrevet en unødvendig faktaboks om historien til gårdsbruket Saksvik i en skrifttype som ikke ga noensom helst mening i forhold til hovedteksten.

Einar ble sittende å fundere på sammenhenger, motiver og gjerningspersoner

en liten stund før oppmerksomheten vendte tilbake til skjermen og trafikkulykken på E6.

På innerlomma i jakka som hang over stolryggen, lyste displayet på telefonen hans lydløst opp i et drøyt minutt før det gikk i svart igjen. Noen sekunder senere tikket en tekstmelding inn: "Jokke her. Kom deg til kirkegården tvert. Det har skjedd igjen!"

Lyset fra taklampa i kjelleren sved i øynene selv om den bare produserte 40 blodfattige watt. Han stirret ned på de ristende nevene sine før blikket vendte opp mot arbeidsbenken og de 15 treskivene som lå klare der. Glødespissen til svipennen ved siden av var kald og sotsvart nå.

forklart. Parkinson Pluss, forenklet kollegaen hans videre. Uansett hvilken sykdom du har, tenkte han, så er pluss bak navnet et forbannet dårlig tegn. Legene var tydelige på hva som ventet ham framover: lammelser og talesvikt, apati og demens. Omtrent i den rekkefølgen. Sluttresultatet var gitt.

Dette var finalen - de siste meningsfylte handlingene hans før kroppen og hodet frarøvet ham det siste han hadde igjen av vilje og evne, tenkte han.

treklynge når han hørte lyder fra stien nedenfor. Der ble han sittende i flere minutter mens hjertet dundret helt opp i halsroten. Men det kom selvsagt ingen for å avsløre ham i gjerningen. Etter noen minutter var treplanken festet på steinen.

Han husket godt den siste, og eneste, samtalen han hadde hatt med mannen som lå seks fot under bakken der på kirkegården i Røros. En sen onsdagskveld i februar 1989 hadde han blitt tilkalt til pleie- og omsorgshjemmet i byen. Gamle Iver Saksvik ligger på det siste, fikk han vite av en hjelpepleier mens har dro den tjukke skinnlua av hodet. Utenfor gnistret

snøskavlene i 32 minusgrader.

"Han vil snakke med presten," sa pleieren og pekte mot et romnummer i enden av gangen.

"Jeg finner fram selv," smilte han tilbake. Han hadde vært her før og kjente

bygget godt.

"Det er noe jeg må fortelle." Stemmen til mannen i senga hveste sakte og strevende, nesten kleberlig.

"Jeg er her for lytte til deg, Iver," sa han og tok forsiktig den gamle hånden i

sin egen.

Da han ga slipp på den et drøyt kvarter senere, følte han kun avsky for mannen som hadde falt i søvn foran ham. Detaljene i tilståelsen var brutale. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt mot sitt eget kjøtt og blod, sin egen bror, og deretter skjule forbrytelsen? Hvordan gikk det an å leve et helt liv med vissheten om å ha utført en slik grusom udåd? Han ble sittende en stund å tenke på Kain og Abel mens han lyttet til den hule, svikefulle pusten fra senga.

Det knitret i lyset fra taklampa. Minnet fra Røros for over 30 år siden skled vekk og han befant seg igjen i kjelleren sammen med de siste 15 treskivene på arbeidsbenken.

I 1990 forlot han Røros til fordel for Byåsen menighet i Trondheim, og de neste 25 årene virket han ved flere menigheter og kirker i trønderhovedstaden,før han i 2015 kom hit til Levanger. Kanskje var det en flukt? Men kan man egentlig flykte fra menneskets ulidelige ondskap? Selvsagt ikke.

Noen år etter at han hadde kommet til Levanger, ble han oppringt av en person i hjemmehjelpen i kommunen. Kunne han komme til en adresse i utkanten av byen? spurte stemmen. Det haster.

Den avmagrede mannen som lå i senga i den lille omsorgsboligen lignet mer på et lik enn et levende menneske.

"Han heter Jarle Isak Pettersen. Lymfekreft i siste stadium," forklarte hjemmehjelperen før hun forlot soverommet.

Den neste halvtimen ba den usle skikkelsen om tilgivelse for det utilgivelige; om nåde og miskunn for de unevnelige overgrepene og de motbydelige handlingene. Kom han til å

møte datteren sin Maja i himmelen? spurte han mellom innsunkne kinn. Eller var han dømt til fortapelse for det avskyelige han hadde gjort mot dattern?

Igjen var det lyset fra taklampen som rev ham tilbake til kjelleren. Lyspæren glimtet og hakket før den sluknet helt. Han reiste seg og kakket på den et par ganger. Etter noen sekunder kom det sløve lyset tilbake.

En prest har taushetsplikt når det gjelder fortrolige samtaler hadde kullet hans på teologisk fakultet blitt innprentet tidlig i studietiden. Sjelesorgen var hellig og uomtvistelig.

Han hadde slitt voldsomt med sin egen samvittighet. Bryter jeg med plikten min nå? hadde han tenkt da han satt på knær foran gravsteinen på Røros og limt treskiven med bibelsitat på marmoroverflaten for en drøy måned siden. Iver Saksvik, som lå under bakken der, hadde vært død i godt over 30 år. Han hadde ikke noe ansvar ovenfor mannen lenger, tvert om så var det hans fordømte plikt å fortelle om ugjerningen mens han fremdeles hadde evne. Det var kanskje en symbolsk akt, men like fullt viktig, følte han.

Samvittigheten stakk mindre vondt da han gjentok det hele på grava til Jarle Isak Pettersen på kirkegården til menigheten sin her i Levanger noen uker senere.

Selv om han ikke helt ville innrømme det for seg selv, så irriterte det ham litt at det ikke hadde blitt mer blæst om "gravskjendingen". I Røros hadde det ikke engang blitt nevnt i den lokale pressen. I avisa Innherred her i Levanger var det kun en kort artikkel og et bilde som var tildekket og pikselert.

Han reiste seg og gikk fram til arbeidsbenken. Han studerte treskivene som lå klare der.

Matteus 5: 21-26

Femte Mosebok 22: 25-27

Matteus 26: 52

Jakob 2: 8-9

Drap og voldtekt, overgrep og mishandling - alle hadde de betrodd seg til ham før de gikk i grava. Selv om gjerningsmennene (og kvinnene) hadde kastet av seg sine jordiske skall, så måtte sannheten komme for dagen. Her var det ikke snakk om anonyme industriarbeidere og bønder fra Levanger og Røros, men politikere, kulturprofiler og finansledere.

I morgen skulle han ta ettermiddagstoget ned til Trondheim - byen der han hadde vært prest og sjelesørger i størstedelen av livet sitt - og fullføre oppgaven.

Han satt og stirret på tekstdokumentet på PCen foran seg. Det ville seg liksom ikke. Han hadde prøvd seg med noen overskrifter allerede, men alle ble slettet fortløpende.

Tekst & foto: Einar Nygård, 28 juli. 2023, stod det enslig helt øverst. Han hadde i hvert fall klart å produsere en byline i løpet av det siste kvarteret. Han rettet seg opp i kontorstolen og masserte nakken. Kaffekoppen, som var varm da han satte seg ned, stod halvfull og lunken ved tastaturet. Avisa Innherred - Vi er tett på Trøndelag, lovte den i utvaskede røde bokstaver mellom svarte koffeinstriper.

Gravskjending på kirkegården i Levanger. Oppsummerende, men litt kjedelig.

Vandaler på ferde i Levanger. Alltid kjekt å starte med subjekt, men det ble for upresist.

Hvem står bak dette? Perfekt for nettutgaven sammen med bildet han hadde tatt. Men hva med på papir?

Pokker at det skulle være så vanskelig å få til en grei overskrift på saken, tenkte han. Den var jo tross alt ganske ukomplisert og rett fram. Da han jobbet i Dagbladet hadde en kollega, etter noen lønningspils en sen fredag, formulert en teori om hvorfor den tomme skjermen var både fryktinngytende og inviterende: Det blanke tekstdokumentet på skjermen var (til å begynne med) en vidåpen verden av muligheter. Alt var mulig, alt kunne skje. Men når man hadde startet å skrive på teksten, så var det som en trakt - den ble smalere og smalere. Overskriften forpliktet, ingressen innsnevret det man ville formidle ytterligere, og når man kom til brødteksten var man helt nederst i den tynne delen av trakten, bundet på hender og føtter av det man hadde skrevet over.

Ukjente kjeltringer på kirkegården. Meh. Artige alliterasjoner, men det oppsummerte ikke hendelsen. Dessuten la overskriften for tunge føringer på fortsettelsen. Han slettet den igjen.

"Joda, er godt i gang..." prøvde han seg før han oppdaget at sjefen stod og kikket rett på det tomme tekstdokumentet.

"Navnet ditt er i hvert fall på plass," gliste redaktøren. "Det er en grei start det."

"Har det skjedd noe i kirka?" stod det i tekstmeldingen som hadde tikket inn idet han satte seg i bilen på vei til jobb tidligere den samme dagen. Han kjente igjen navnet på displayet - Hildegunn Sivertsen - en av kommunestyrerepresentantene til Arbeiderpartiet i Levanger. Han hadde intervjuet henne et par ganger. (...ivrig broiler, ambisjoner om rikspolitikk, spisse albuer, sterk på helse og skole, svak på økonomi...) var stikkordene han hadde notert i parentes i feltet under navnet hennes på telefonen.

"Nei, ikke som jeg vet," tastet Einar tilbake. Radioen i bilen startet på Don't you forget about me av Simple Minds.

"Jeg så nettopp en politibil kjørte inn porten der," kom det kjapt tilbake på skjermen.

"Lenge siden?"

"Nei, 10 minutter cirka."

Klokken var litt over åtte om morgenen. Hvorfor hadde politiet rykket ut der så tidlig, nå midt i fellesferien? tenkte han.

"Jeg kan svinge innom på vei til jobb."

"Meld på om det har skjedd noe da," svarte broileren.

"Den er god," skrev han tilbake. Men han hadde slett ingen intensjoner om å holde løftet.

Mens han ventet på at et unødvendig rødlys skulle skifte farge, slo det ham hvor mye hjembyen hadde forandret seg siden han flyttet til Trondheim for å studere for snart 20 år siden. Store deler av trebebyggelsen var borte. De aller fleste lokaleide butikkene hadde blitt overtatt av kjeder. Nå fortonet hovedgata seg som en hvilken som helst gate i en hvilken som helst norsk by på en tilsvarende størrelse. Han kjente et stikk av nostalgi da han så de grønne Kiwi-bokstavene på hjørnet av en sidegate. Det hadde vært en pub der en gang i tiden (det irriterte ham at han ikke husket navnet), og i smuget bak hadde han spydd opp sine første lovlig kjøpte halvlitere samme kvelden han fylte atten år.

Høsten etter videregående vendte han snuten mot trønderhovedstaden og NTNU for å begynne på grunnfag i statsvitenskap. Studievalget betydde egentlig mindre, det viktigste var å komme seg vekk fra tilværelsen i Levanger. De tre første semestrene endte med helt ok ståkarakterer, men det var først da han fikk innpass i studentavisa som holdt til på Studentersamfundet i Trondheim, at han oppdaget retningen i livet. Året etter kapret han en sommerjobb i Adresseavisa i Trondheim, og da høsten kom og han egentlig skulle tilbake til studiene på NTNU Dragvoll, ble han tilbudt et vikariat i samme avis. Valget var lett, bachelorgraden ble satt på vent (noe den fremdeles var). Etter tre år i Adressa søkte han på en stilling i Dagbladet, og på tross av knallhard konkurranse landet han jobben i hovedstaden.

I lyskrysset i hovedgata i Levanger skiftet det fra rødt til grønt.

Nedbemanningskniven hadde kuttet dypt i avisredaksjonene i hovedstaden de siste årene. Først skar den inn i de ferskeste rekkene av ansatte, men etter hvert følte også de med ansiennitet den kostnadsbesparende eggen på strupen. Da han skrev under på sluttpakken var det nesten som en befrielse - han ble ikke dyttet, men hoppet av egen fri vilje. Det var en slags obsternasig verdighet i det. Dessuten var han klar for et miljøskifte etter 10 år i hovedstaden. Noen år tidligere hadde Innherreds Folkeblad, Verdalingen og Levanger Avisa slått seg sammen og etablert avisa Innherred. En kompis fra studietiden som jobbet i Polaris Media, konsernet som eide avisa, hadde tipset ham om at de var på utkikk etter erfarne folk til nysatsingen. Det var en liten avis sammenlignet med Dagbladet - totalt var det snakk om rundt 12 ansatte - men en spennende satsing like fullt. Dagen etter at han ryddet skrivbordet sitt i Dagbladet, tok han en telefon. To uker senere kjørte han flyttelass nordover til hjembyen Levanger.

Han tenkte på døden mens han gikk nedover den gruslagte gangstien mellom gravstøtter og duggvåt gress. På en varm og levende morgen i juli virket tanken fjern og fremmed, en realitet som utelukkende angikk de som lå under torva her. Han tenkte på Reidar, nabogutten som omkom i en trafikkulykke i sjette klasse (han hadde glemt hvor gutten lå), og han tenkte på bestemoren som sakte forlot livet etter seig kamp mot brystkreft (et knapt steinkast unna). Begge ble gravlagt på iskalde ettermiddager i januar; på den tiden av året når den frosne telen i bakken kun motvillig tar imot de som har sluttet å leve.

"Einar?" spurte mannen i uniform idet han nærmet seg.

"Ja," svarte han usikkert tilbake. Hva faen var navnet på fyren? Og hvordan visste han hva han het?

Det virket som politimannen så forvirringen. "Det er Joakim. Fra ungdomsskolen. Eller Jokke, som dere pleide å kalle meg."

Nå, snart 20 år etter at de gikk ut ungdomsskolen, stod krapylet i politiuniform på kirkegården i Levanger.

"Overrasket?" smilte Joakim - Jokke - og strakk ut neven for å hilse.

"Det har jo gått noen år," la Einar til.

Jokke gliste igjen. "Det kan du trygt si. Så navnet ditt i avisa forresten. Lenge siden du kom tilbake til bygda?"

"Nja, det er vel snart seks måneder siden jeg stakk av fra hovedstaden."

"Kan jeg fortsette? Jeg må klippe to plener til," kom det fra unggutten bak dem. Han dro hånden gjennom den tjafsete, svarte luggen.

"Vent et par minutter, mulig journalisten her vil ha noen ord med deg først," svarte Jokke og kikket advarende på gutten som stirret fraværende ut i luften.

"Hva er det som har skjedd her?" spurte Einar.

Jokke nikket mot den svarte gravsteinen ved siden av der de stod.

Jarle Isak Pettersen

2. november 1959 - 7. juni 2018

Nedenfor datoene, der det vanligvis er inngravert kjente fraser som Elsket og savnet eller Kjært er ditt minne, hadde noen limt fast en stor treskive over minneordet. Det så ut som kraftig epoksylim av typen som var nesten umulig å fjerne. Noen hadde gjort seg flid. På skiven var det skrevet i nesten barnslige bokstaver:

3. Mosebok 18:6

Einar kjente igjen redskapet som hadde brent inn bibelstedet på treskiven. I fjerde klasse hadde han (med god hjelp av en velmenende sløydlærer) laget et gryteunderlag av furu. "Mamma lager gode panekakker" hadde han skrevet inn med svipenn. Han erindret lukten av brent av trevirke, den var stram til å begynne med, deretter litt søtlig. Grammatikken var vrien for en ukoordinert fjerdeklassing, og det gjorde ikke rettskrivingen enklere å møysommelig brenne inn bokstaver på en treplate med en rødglødende metalltråd. Skriften på treskiven på gravsteinen var akkurat sånn: uvøren og ustødig. Han lurte på om tresløyd fremdeles var et fag. Antageligvis ikke, i hvert fall ikke i samme form som før. Han husket da det glødende skriveredskapet skled ned i håndflaten hans mens han stod og funderte på lurte på hvordan man stavet pannekaker riktig. Underlig nok oppfattet han lukten og lyden av fresende hud først, deretter kom den brennende, intense smerten.

"Skal du spørre ham om noe?" Stemmen til Jokke rev ham vekk fra tresløyden på Levanger barneskole.

"Hva skjedde?" spurte han unggutten.

"Og deretter?"

"Jeg og Halseth, han kirketjeneren altså, gikk ned hit. Og så viste jeg ham steinen med treskiva."

"Du så ingen da du kom inn på kirkegården?" spurte Einar

"Nei," svarte gutten og pekte mot et redskapsskjul bortenfor. "Jeg skulle hente gressklipperen der da jeg oppdaget det."

"Ok. Jeg har ikke mer å spørre om. Du kan jobbe videre hvis ikke Jokke..." han stoppet opp, "...hvis ikke politimannen her har flere spørsmål?"

Den gamle skolekompisen ristet på hodet.

"Hva tror du?" spurte han Jokke samtidig som lyden av en hostende gressklipper startet opp inne i skjulet bak dem.

"Vanskelig å si, Einar. Alminnelig hærverk kanskje?"

"Mye gravskjending i Levanger i det siste?"

"Nei," gliste Jokke. "Veldig lenge siden sist. Men du husker kanskje at det var noen episoder for sånn drøyt 25 år siden?"

Det var på begynnelsen av 90-tallet og black metal var den store nye greia i Norge. Norwegian Black Metal. Det var faktisk et begrep, en egen undersjanger som levde i beste velgående på verdensbasis til og med i dag. Det som startet som et slags musikalsk opprør, ble etter hvert til noe mye mørkere. Noen tullinger nede på Østlandet begynte å sette fyr på kirker. Han husket rettssaken mot en av dem - hva var det han het igjen? Fyrsten? Greven? - som hadde tatt livet av en annen musiker i miljøet. Visstnok var en fyr fra Trondheim innblandet også.

"Var det ikke en gjeng som drev og veltet graver her på den tiden også? Jeg husker ikke helt, vi var vel bare 10-12 år den gangen." spurte Einar.

"Ble noen tatt?"

"Tror ikke det. Antageligvis noen lokale utskudd som skulle etterligne de barske gutta i hovedstaden. Så du forresten t-skjorta til han gutten nå?" spurte Jokke og kikket i retning mot gressklipperen som duret på plenen bortenfor. Mayhem - en av pionerene innen sjangeren - prydet forsiden. De Mysteriis Dom Sathanas (utgivelsen som gjorde bandet til internasjonal salgsvare), stod det på ryggtavla til gutten.

"Han? Tuller du?" spurte Einar. Det hevet kanskje noen øyenbryn på starten av 90-tallet, men i dag var budskapet temmelig trivielt. Einar kom til å tenke på bildet av en eller annen rosablogger som stod på trykk i Dagbladet noen måneder tidligere i forbindelse med utdeling av prisen Årets influencer. Dimmu Borgir - Puritanical Euphoric Misanthropia - stod det på t-skjorta til den unge kvinnen som smilte skjevt mot fotografene med rosa, botoxfylt trutmunn. Motivet på skjorta var av en oppkuttet kvinnekropp inntyllet i piggtråd. Bekledningen var ikke en gang nevnt i bildeteksten under.

"Nei, du har sikkert rett," svarte Jokke.

"Kjenner du forresten til navnet på gravsteinen?" spurte Einar.

"Det ringer ingen bjeller."

"Kanskje du har vært borti det i forbindelse med politioppdrag eller noe sånt"

"Hmm, nei. Ikke som jeg kan huske."

"Du kan ikke si noe som helst om motivet med andre ord?"

"Vi kommer til å følge opp saken, Einar, men det er for tidlig å spekulere. Det er i hvert fall åpenbart at det er noen ikke liker denne Jarle Isak Pettersen."

"Det er ikke en tilfeldig valgt grav, med andre ord?"

"Igjen, så har jeg ikke lyst til å spekulere på nåværende tidspunkt," svarte Jokke.

"Den er grei. Det kan jo være helt tilfeldig hærverk," sa Einar. "Kristendomskunnskap var ikke mitt sterkeste fag på ungdomsskolen, men er ikke Mosebøkene en del av det gamle testamentet?" Han nikket mot gravstøtten.

Jokke smilte igjen. "Jeg hadde ingen sterke fag på skolen, men jeg tror du har rett. Har ikke peiling på hva som står i..." - han myste ned mot teksten på treskiven - "... hva som står i 3. Mosebok 18:6..."

"Kanskje jeg kan hjelpe?" Einar skvatt til av den plutselig stemmen bak dem.

"Ah, her er kirketjeneren. Det var han som meldte inn hendelsen til politiet," forklarte jokke.

"Einar Nygård, journalist i avisa Innherred." Håndtrykket til Halseth var klamt og slapt. Mannen rykket neven raskt til seg og kikket forskremt opp mot Jokke.

"Er han journalist? Var det nødvendig å varsle avisa? Dette er da ikke nyheter!" Svetteperler piplet fram fra kjøttfoldene i nakken til kirketjeneren.

"Jeg har ikke varslet noen som helst!" sa Jokke irritert. "Vi er i Levanger, ting sprer seg fort."

"Jeg fikk et tips om at det var politibiler på kirkegården, og det er jo noe jeg må følge opp. Men jeg tror ikke dette er førstesidestoff," forsikret Einar

Kirketjeneren bekreftet hendelsesforløpet. Like etter klokka åtte hadde guttungen kommet inn på kontoret hans. Etter å ha sett gravsteinen selv, ringte han sognepresten og deretter politiet.

"Er presten på vei hit nå?"

"Nei. Han er på sommerferie. Kommer tilbake om en drøy uke."

"Ok. En ting til. Det bibelstedet som står på treskiva, hva handler det om?"

Kirketjeneren rensket stemmen litt beskjemmet. "Det er fra et kapittel i Mosebøkene som beskriver hvilke...kjønnslige relasjoner...som er tillatt."

"Såpass," gliste Jokke.

Tilbake inne i bilen var varmen nådeløs selv om klokka bare var litt etter ti. Einar ergret seg over at han ikke hadde rullet ned vinduet på gløtt mens han vurderte notatene i skriveblokka. Før han startet motoren tastet han bibelen.no inn i nettleseren på telefonen og navigerte seg kjapt fram til avsnittet på gravsteinen:

3. Mosebok 18:6 Ingen av dere skal røre ved noen kvinne av sin nære slekt for å avdekke hennes nakenhet. Jeg er Herren.

(Hendene hans skalv kraftig nå. Dypt inne i skallen vokste dødsdommen seg feit og grotesk. Legene var enige. Mellom 5 til 10 måneder, sa de. Er det alt? spurte han. Dessverre, beklaget de hvite frakkene. Det var bare et spørsmål om tid nå. Kroppen var i ferd med å svikte, og om ikke lenge ville hodet følge etter. Men kraften i overbevisningen var sterk og rettferdig.)

Da Einar jobbet i Dagbladet skrev han stort sett nyhetssaker om det som skjedde i hovedstaden. Det meste var mindre krimsaker som slagsmål, innbrudd, samt (dersom han hadde flaks), et og annet drapsforsøk. Og det passet ham helt utmerket, han hadde funnet sin nisje i redaksjonen. Her i Levanger var det annerledes, her var han en potet. Bare de siste fire dagene hadde han dekket to håndballkamper, skrevet om åpningen av en ny kafe i sentrum, intervjuet en gruppe tyske turister på gjennomreise, pratet med en lokal stjerne som nesten hadde gått videre i Idol og levert en håndfull notiser basert på klipp fra NTB (stort sett veitrafikkmeldinger). Provinsielt? Muligens. Men det handlet i det minste om virkelige mennesker her. Han slapp det meningsløse klikkhoreriet som hovedstadspressen omfavnet i takt med nedbemanninger og budsjettkutt.

Han savnet imidlertid aviskollegene i Oslo som hadde tatt sluttpakke samtidig som han. Robert hadde meldt overgang til Fædrelandsvennen bare noen uker etter at han selv ryddet skrivebordet. Jenny og Elise skiftet beite til kommunikasjonsbransjen, og Johannes skulle begynne å skrive på den romanen han alltid snakket om.

"Hainn kjøre E6, strakaste vei'n!" tordnet plutselig bak ham.

"Sorry, folkens. Volumknappen på radioen stod på maks," kom det beklagende fra redaktøren inne på kjøkkenet. "...hainn må itj bli for sein," jamret DDE lavt videre i bakgrunnen.

Kanskje jeg burde gjøre et skjønnlitterært forsøk selv? tenkte han. Et skikkelig fokusert forsøk denne gangen, ikke de korte, inspirerte øyeblikkene som stort sett havarerte etter sju, åtte sider, men virkelig gjennomføre det. Han hadde lekt med tanken om en krim med utgangspunkt i miljøet rundt RBK og brakka på Lerkendal: Klubben starter sesongen med fem strake tap. Krisen er total. Dagen etter å ha blitt ydmyket 0-4 på hjemmebane av Molde, blir treneren funnet inne på kontoret sitt med skallen slått inn. Han hadde plottet til romanen løst oppsummert i hodet - det skulle bli en skikkelig whodunit. Problemet var å faktisk skrive den.

Ved siden av tastaturet lyste displayet på telefonen opp, etterfulgt av lydløs vibrering. Han kikket på skjermen, det var ikke et nummer han kjente igjen.

"Hei. Det er Einar."

"Ja, hei. Prater jeg med Einar Nygård i avisa Innherred?"

"Det er meg."

"Da har jeg kommet riktig. Navnet mitt Jørn Kaspersen, jeg jobber som journalist i avisa Arbeidets Rett på Røros. Forstyrrer jeg?"

"Neida, det går fint." Han var glad for avbrytelsen. Da slapp han å tenke på de impotente skjønnlitterære ambisjonene sine.

"Så bra. Grunnen til at jeg ringer er en artikkel som stod i Innherred for en knapp uke siden. Tittelen var 'Grav ble skjendet i Levanger'.

noenlunde innsikt i det som hadde skjedd.

"Greia er at vi hadde en lignende sak her på Røros for åtte dager siden," sa Kaspersen på den andre siden av røret.

Einar rettet seg kjapt opp i stolen. "Sier du det?" Summingen av radioen i bakgrunnen forsvant.

...nesten identiske noterte Einar ned på skriveblokka. "Hvordan da?"

"Du forteller i artikkelen din at noen hadde limt en treskive over minneordet på steinen," begynte han, "akkurat det samme skjedde med en grav her på kirkegården i Røros for kort tid siden."

"Det med treskiva?" spurte Einar.

"Ja."

"Og den var inngravert med et sitat fra bibelen?"

"Det stemmer," bekreftet Kaspersen. "Tror du det er noen sammenheng her?" spurte han.

"Umulig å si, men det høres jo ikke ut som tilfeldigheter."

"Nei, det gjør ikke det. Jeg tok et et bilde av gravsteinen her på Røros. Kanskje vi kan utveksle bildene på mail dersom du har en upikselert versjon av det som stod på trykk i avisa Innherred?"

Fem minutter senere satt Einar og stirret på skjermen. Gravstøtten fra Røros var større og eldre. I likhet med i Levanger virket det som om den aldri hadde blitt stelt med.

Iver Saksvik

11. januar 1918 - 25. februar 1989

Trevirket som var limt over minneordet under var litt mindre og grovere, men ellers identisk. Skriften var den samme, utført med svipenn av klossete hender.

1. Mosebok 4:8

Denne gangen fylte nettleseren automatisk ut adressen til bibelen.no. Noen korte klikk tok ham til kilden:

1. Mosebok 4:8 Da sa Kain til sin bror Abel: La oss gå ut på marken! Og mens de var ute på marken, gikk Kain løs på sin bror Abel og drepte ham.

"Dette var jævla merkelig!" Jokke studerte utskriften av bilde av gravsteinen på Røros.

"Ja, ikke sant?" svarte Einar mens han kakket brunsukkeret fra den lille papirhylsen ned i kaffekoppen.

"Det er over 30 mil fra Levanger til Røros. Skjønner liksom ikke bare sammenhengen," la Jokke til og gned seg i skjeggstubbene.

Einar kikket seg rundt. I rulletrappen bortenfor kafébordet der de satt, strevde en person med krykker med å holde seg stående. I etasjen under, utenfor Nille, stod to middelaldrende kvinner og følte på fleece-tepper til 59 kroner stykket. Dette pleide å være en gammel bygård fra starten av 1900-tallet, nå var det et generisk kjøpesenter på tre etasjer midt i sentrum av Levanger. Han klarte ikke helt å bestemme seg for om han likte transformasjonen.

"Kanskje det ikke er noen sammenheng." Einar rørte i kaffen for løse opp sukkeret.

Jokke la fra seg bildet. "Jeg har faktisk tenkt en del på det som skjedde. Gjorde en del søk i arkivene våre på stasjonen tidligere denne uka."

"Jaså?"

"Ja, for å finne ut noe mer om denne Jarle Isak Pettersen som ligger under torva her i Levanger."

Einar la fra seg skjeen og stirret forventningsfullt på mannen på den andre siden av bordet.

Jokke gliste. "Er ikke så veldig mye å fortelle om fyren egentlig, " sa han og plukket fram en tynn plastmappe med noen ark fra innerlommen. "Født og oppvokst her i Levanger. Begge foreldrene er døde. Hadde en søster, men hun er også død. Han giftet seg med en Karoline Svendsen fra Steinkjer i 1985. De fikk en datter - Maja - det samme året. Han og kona ble skilt 20 år senere. Han døde hjemme i omsorgsboligen sin i 2018 av lymfekreft."

"Det var ikke rare greiene..."

"Konkludert med? Så politiet var ikke helt sikre?" spurte Einar.

"Nei. Dødsårsaken var drukning, men begivenhetene forut for hendelsen var uklare, slik jeg forstår det." Jokke puttet arkene tilbake i plastmappa. "Husker du forresten Trine, søstra mi?"

Einar tok hintet. Selv om han ikke var i fare for å få seg en på kjeften her ved kafebordet, var det åpenbart at den beskyttende storebroren fremdeles eksisterte inne i bakhodet til Jokke. "Joda, jeg husker henne så vidt. Hva har alt det med søstra di Trine å gjøre?"

"Det var et eller annet ved navnet Maja som virket kjent på en måte, så jeg pratet med Trine for et par dager siden. Hun fortalte at Maja gikk i parallellklassen hennes på skolen. Ei snodig jente, sa Trine. Hun var alltid for seg selv, snakket sjelden med andre. Ganske skarp på skolen, men trakk seg alltid unna og var aldri med på noe."

"Ikke så veldig uvanlig det?"

"Bekymringsmelding?"

"Ja, det stod visstnok ikke så bra til hjemme. Det ble gjort noen undersøkelser og samtaler, men det hele ble skrinlagt ganske fort," forklarte Jokke og kikket på klokken.

"Et annet spørsmål er selvsagt hvem som står bak alt dette. Dersom vi antar at det er samme person, altså," la han til og plasserte håndflaten på plastmappen

"Helt utmerket. Hun bor på et lite småbruk sammen med mann og fem barn, et par mil utenfor Levanger," svarte Jokke og plukket stolt fram et bilde av søsteren på mobiltelefonen.

"Da var det hell i uhellet da," smilte Einar tilbake til mannen. Men i bakhodet, selv om han ikke ville innrømme det, ønsket Einar seg litt blodsøl i veibanen.

"Mann (43) omkom i ulykke med traktor" stod det i tittelen.

Einar ble sittende å fundere på sammenhenger, motiver og gjerningspersoner en liten stund før oppmerksomheten vendte tilbake til skjermen og trafikkulykken på E6.

På innerlomma i jakka som hang over stolryggen, lyste displayet på telefonen hans lydløst opp i et drøyt minutt før det gikk i svart igjen. Noen sekunder senere tikket en tekstmelding inn: "Jokke her. Kom deg til kirkegården tvert. Det har skjedd igjen!"

Han hadde merket de første symptomene for knappe tre år siden: litt ustødig gange, muskelstivhet og skjelvinger. Han hadde avfeid det med alderen i starten, men etter hvert begynte de rundt ham å merke det også. Progressiv supranukleær parese. Han smattet tørt på ordene. Atypisk parkinsonisme på godt norsk, hadde nevrologen på St.Olavs i Trondheim forklart. Parkinson Pluss, forenklet kollegaen hans videre. Uansett hvilken sykdom du har, tenkte han, så er pluss bak navnet et forbannet dårlig tegn. Legene var tydelige på hva som ventet ham framover: lammelser og talesvikt, apati og demens. Omtrent i den rekkefølgen. Sluttresultatet var gitt.

Dette var finalen - de siste meningsfylte handlingene hans før kroppen og hodet frarøvet ham det siste han hadde igjen av vilje og evne, tenkte han.

Han hadde startet i Røros og Iver Saksvik. Det virket passende. Det var i den gamle bergstaden han begynte på prestegjerningen sin i 1982, bare noen måneder etter at han mottok diplomet fra teologisk fakultet i Oslo. Det var rart å tenke på at det hadde gått nesten en måned siden han satt på knær foran gravsteinen i skumringen på kirkegården i Røros og strevde med den seige massen med epoxylim. To ganger hadde han bykset inn i ei treklynge når han hørte lyder fra stien nedenfor. Der ble han sittende i flere minutter mens hjertet dundret helt opp i halsroten. Men det kom selvsagt ingen for å avsløre ham i gjerningen. Etter noen minutter var treplanken festet på steinen.

snøskavlene i 32 minusgrader.

"Han vil snakke med presten," sa pleieren og pekte mot et romnummer i enden av gangen.

"Jeg finner fram selv," smilte han tilbake. Han hadde vært her før og kjente

bygget godt.

"Det er noe jeg må fortelle." Stemmen til mannen i senga hveste sakte og strevende, nesten kleberlig.

"Jeg er her for lytte til deg, Iver," sa han og tok forsiktig den gamle hånden i sin egen.

Det knitret i lyset fra taklampa. Minnet fra Røros for over 30 år siden skled vekk og han befant seg igjen i kjelleren sammen med de siste 15 treskivene på arbeidsbenken.

I 1990 forlot han Røros til fordel for Byåsen menighet i Trondheim, og de neste 25 årene virket han ved flere menigheter og kirker i trønderhovedstaden, før han i 2015 kom hit til Levanger. Kanskje var det en flukt? Men kan man egentlig flykte fra menneskets ulidelige ondskap? Selvsagt ikke.

Noen år etter at han hadde kommet til Levanger, ble han oppringt av en person i hjemmehjelpen i kommunen. Kunne han komme til en adresse i utkanten av byen? spurte stemmen. Det haster.

Den avmagrede mannen som lå i senga i den lille omsorgsboligen lignet mer på et lik enn et levende menneske.

"Han heter Jarle Isak Pettersen. Lymfekreft i siste stadium," forklarte hjemmehjelperen før hun forlot soverommet.

Den neste halvtimen ba den usle skikkelsen om tilgivelse for det utilgivelige; om nåde og miskunn for de unevnelige overgrepene og de motbydelige handlingene. Kom han til å møte datteren sin Maja i himmelen? spurte han mellom innsunkne kinn. Eller var han dømt til fortapelse for det avskyelige han hadde gjort mot datteren?

En prest har taushetsplikt når det gjelder fortrolige samtaler hadde kullet hans på teologisk fakultet blitt innprentet tidlig i studietiden. Sjelesorgen var hellig og uomtvistelig.

Han hadde slitt voldsomt med sin egen samvittighet. Bryter jeg med plikten min nå? hadde han tenkt da han satt på knær foran gravsteinen på Røros og limt treskiven med bibelsitat på marmoroverflaten for en drøy måned siden. Iver Saksvik, som lå under bakken der, hadde vært død i godt over 30 år. Han hadde ikke noe ansvar overfor mannen lenger, tvert om så var det hans fordømte plikt å fortelle om ugjerningen mens han fremdeles hadde evne. Det var kanskje en symbolsk akt, men like fullt viktig, følte han.

Samvittigheten stakk mindre vondt da han gjentok det hele på grava til Jarle Isak Pettersen på kirkegården til menigheten sin her i Levanger noen uker senere.

Han reiste seg og gikk fram til arbeidsbenken. Han studerte treskivene som lå klare der.

Matteus 5: 21-26

Femte Mosebok 22: 25-27

Matteus 26: 52

Jakob 2: 8-9

I morgen skulle han ta ettermiddagstoget ned til Trondheim - byen der han hadde vært prest og sjelesørger i størstedelen av livet sitt - og fullføre oppgaven.

Gravskrift

Meny

Søkested