Hendelse på fylkesvei

DHendelse på fylkesvei
 
 
 
    Det underlige med mange bensinstasjoner som ligger langs grisgrendte fylkesveier i distriktene, er at selv om de stort sett ligner en hvilken som helst stasjon i byene, så er det små detaljer som særpreger dem: kjedeskiltene med møkkete og falmede logoer fordi ingen representanter fra hovedkontoret gidder å reise ut med formaninger om forbedringer; plakaten i vinduet som fremdeles frister med halv pris på en ny smaksvariant av Cola som forsvant ut av markedet for flere år siden; de stappfulle svartsekkene med usortert miljøavfall i ugresset på baksiden; tørrvarer med tvilsom holdbarhetsdato i hyllene og fraværet av noenlunde ferske bakevarer. 
    Ikke at det er behov for et stort vareutvalg uansett. De aller fleste som stopper er kun interessert i påfyll av drivstoff - enten i form av bensin, diesel eller ramsvart kaffe.
    Dette var en slik bensinstasjon, ved en slik fylkesvei på grensen mellom Trøndelag og Nordland. 
    Trafikken, med unntak av gjennomreisende og de innfødte, bestod av trailere som fraktet frossen fisk fra de enorme oppdrettsanleggene langs kysten og ned mot Trondheim. Og selv om aktiviteten på denne veien hadde tatt seg betraktelig opp de siste par tiårene i takt med at laksebaronene vokste seg feite, så var det som om tiden hadde stått stille her.
    Jeg parkerte bilen og gikk ut på den folketomme asfaltplassen foran pumpene. To halvråtne trebord forsøkte å invitere de få besøkende til å sette seg ned og ta en pause. Tjukke lag med måkeskit på benkesetene avslørte at ingen lot seg friste. Bak vinduene inne i stasjonen gløttet en ung mann uinteressert opp mot meg, nikket kort og fraværende som for å registrere at jeg var der, før blikket hans vendte tilbake ned mot skjermen på mobiltelefonen. 
    En liten avstikker fra fylkesveien gikk like bak bensinstasjonen og mot et skogholt bortenfor. Mest sannsynlig ledet den uasfalterte grusveien ned mot et av de mange små nedlagte fiskeværene i regionen der små klynger av fastboende fremdeles klorte seg fast.
    Egentlig er det underlig at virksomheter som dette overlever i det hele tatt, tenkte jeg mens jeg gikk mot inngangen. Sannsynligvis er det kun et spørsmål om posisjonering for stasjonskjedene.  Inntjening og positive regnskapstall er underordnet - tilstedeværelse i et geografisk område der oppdrettsmilliardene hoper seg opp år etter år, er verdt underskuddet.
    Det ristet i bakken idet et massivt vogntog duret forbi på vei sørover. "NorLaks - Vi kommer med det beste fra kysten" stod det i marineblå, meterhøye typer på veggen til pengemaskinen. Ikke alle i Norge delte den oppfatningen, men resten av verden kunne ikke få nok av det røde fiskekjøttet fra nord.
    "Nytraktet?" spurte jeg mannen bak disken og kikket mot kaffekannen som antageligvis hadde stått og putret på varmeplaten i timevis.
     "Vel, jeg tror den er sånn noenlunde drikkbar," gliste han og tok en slurk av en boks med Red Bull. Bak ham stod tre tomme bokser av samme merke. Det var åpenbart at han ikke forsynte seg nevneverdig av stasjonens kaffe. Trolig fornuftig av ham, tenkte jeg mens jeg fylte koppen med den beksvarte væsken. 
    "Jeg er så kaffetørst at jeg tar sjansen."
    Mannen gliste igjen.
    "Har du forresten en plastpose til overs?"
    "Til å ha kaffen i?" spurte han forundret.
    "Tenkte å sette meg ned utenfor her en stund, men det ser ut til at hele den lokale måkebestanden har brukt benkene til utedass."
    Mannen rotet under disken. "Her. Ta to."
 
 
BMW 5 Series, 2021 
...You can't always get what you want, messet Mick Jagger på bilstereoen. Resten av gamlingene i Rolling Stones backet ham stødig opp. Basselementet i høyttaleren sendte seige lydbølger gjennom bilkupeén.
    "Er du sikker på det Mick, din gamle tulling!" smilte Roger Loe  selvsikkert mens han presset gasspedalen enda en centimeter nærmere gulvet. Motoren responderte velvillig, samtidig som nåla på speedometeret nærmet seg tresifrede kilometer i timen. Han var langt over fartsgrensa, men han hadde kjørt denne veien mange ganger før og visste at  strekningen var så godt som kjemisk fri for fartskontroller. Han presset ned foten enda litt til. Pila spratt lynraskt opp i 110, hvilte der i noen sekunder, før han slapp gassen ned til lovlig sirupshastighet. 
    Roger Loe likte fart, men han var også en person som visste at dersom politiet mot all formodning lå på lur, så røk ikke bare førerkortet - jobben gikk også til helvete. Og for en ung mann med ADHD, knapt fullført ungdomsskole og omfattende vinningskriminalitet på rullebladet, så stod ikke akkurat arbeidsgiverne i kø. 
    At han hadde fått en fot innenfor dørene til Namsos Auto for snart fire år siden var egentlig et lite mirakel. Da kriminalomsorgen i Trøndelag ga ham valget mellom arbeidstrening hos bilforhandleren eller seks måneder bak lås og slå, var det ikke et vanskelig valg. Sjefen sjøl, Gamle Gundersen, så kanskje et eller annet i den skakkjørte 21-åringen som troppet opp på kontoret hans en sen onsdag formiddag, men mest sannsynlig var det  nok det generøse lønnstilskuddet bilforhandleren fikk fra NAV som var den virkelige motivasjonen.
    Han merket at den høyre hånden hvilte ekstra tungt på rattet. Når han slapp den opp litt, trakk bilen kjapt mot venstre. Det var åpenbart noe feil med hjulstillingen på kjøretøyet. Underlig med tanke på at det var en relativt ny BMW. Han prøvde igjen, løftet den høyre hånden. Det tok ikke mange sekunder før bilen trakk kraftig mot motsatt kjørefelt. Til og med tyskerne er ikke helt ufeilbare, tenkte Roger Loe og smilte. Kanskje var det derfor Namsos Auto hadde fått den så utrolig billig. Nyprisen lå tett opp mot 600 000 kroner for nyere modeller som denne, og de hadde betalt kun 325 000. Etter overhaling på verkstedet i Namsos kunne doningen lett selges videre for 450 000. Minst.
    I begynnelsen ble han satt til å gjøre drittjobbene hos bilforhandleren. Negerarbeidet som gamle Gundersen, som var av den gamle skolen, kalte det. Han ryddet i verkstedene, vasket gulvene og lempet søppel. Og han gjorde det uten å mukke. Det var noe befriende strukturert over hverdagen. I motsetning til de andre mislykkede forsøkene på arbeidstrening han hadde vært gjennom, så behandlet ikke folk her ham som andrerangs oppsop. 
    Etter hvert som månedene gikk fikk han viktigere oppgaver: vasking og klargjøring av biler som hadde blitt solgt, registrering og etter hvert også ansvar for innkjøp av deler til lageret. Da lønnstilskuddet fra NAV utløp året etter, gikk han over til å bli vanlig lønnsansatt hos Namsos Auto. En suksesshistorie, mente sosionomene på NAV-kontoret, som selvsagt tok det hele som et bevis på hvor dyktige de var til  få tapere som ham ut i meningsfylt arbeid.
    "Dette har du klart helt selv, gutt! Gi faen i de papirdytterne," smilte Gundersen da han fortalte om det siste møtet med NAV. Og det gjorde han.
    Han kikket på klokka i dashboardet. Han hadde kjørt i knappe tre timer siden han plukket opp BMWen i Brønnøysund. Selgeren, en stutt mann i 60-årene, hadde bydd ham inn på kaffe, men han hadde avslått. "Jeg må komme meg sørover igjen, hvis ikke blir sjefen sur," smilte han til mannen som strøk hånden forsiktig over det svarte bilpanseret for siste gang. 
    "Ja, ja, jeg skjønner. Du må kjøre forsiktig da," sa mannen lavt, nesten resignert.
    Da Roger Loe rygget ut av oppkjørselen gløttet han opp mot personen som stod der ennå, lutrygget. Når han hentet biler som Namsos Auto kjøpte opp med med tanke på videresalg, lurte han noen ganger på hvorfor de ble solgt. Som oftest var det sikkert for at eieren ville kjøpe nytt, mens andre ganger, som i dette tilfellet, hadde han mistanke om at eieren ønsket å være storkar, langt mer storkar en banken og lommeboka tillot. Han på følte på et lite stikk av skyld, men det forsvant fort da han kom inn på den åpne fylkesveien og kjente den tyske ingeniørkunsten vibrere behagelig i hele kroppen. Dette hadde vært hovedjobben hans de siste årene: å hente biler som bedriften hadde kjøpt opp, eller levere biler til kunder i hele Trøndelag fra lokalene i Namsos. Det ble en god del turer til fylkene rundt også. 
    "At du gidder alt det helge- og kveldsarbeidet," sa kollegene. 
    Men han elsket det. Han hadde hverken kjerring eller unger, så det passet ham faktisk helt utmerket.
    ...You're awful bright, you're awful smart, begynte Mick Jagger. Åpningskuttet "Streets of Love" fra 2005-skiva A Bigger Bang, fylte kupeén. For Roger Loe var imidlertid Rolling Stones etter 1985 kjedelige greier. Han kunne streke seg til 1990, men ikke ett år lengre.
    "Mulig det, Mick, men jeg tror vi drar tilbake til 70-tallet igjen," smilte han til seg selv. Han stirret ned på skjermen på mobilen som lå ved siden av mens den høyre fingeren sveipet søkende over spillelisten.  Hvor pokker var låta han letet etter? 
    Den venstre hånden på rattet ble blytung uten sin korrigerende høyre motpart. 
    Der, der var den! De første hakkete tonene fra gitaren til Keith Richards på "Brown Sugar" fylte bilen: Da-dah-dum-de-da-dah-da...
 
 
Mette suger kuk!
    Påstanden var skåret med kniv inn i den råtne bordflaten utenfor bensinstasjonen. Eller kanskje med et skrujern. Et kort øyeblikk tok jeg meg selv i å fundere på hvem denne Mette var, og om det var sant. Muligens var Mette ei skikkelig sklie som ikke var særlig nøye med hvem hun betjente i baksetene til de lokale rånerne. Mer sannsynlig var det at Mette nektet å suge kuk, og dette var en slags impotent hevn fra en forsmådd innfødt ung mann.
    Et par hundre meter nede i grusveien bak bensinstasjonen, var det noen som startet en sliten bilmotor.
 
 
Volvo V70, 2004
    Akkurat når Kari Helene Storvåg begynte å hate ektemannen sin var uklart for henne. Hun kikket over på personen som duppet av i passasjersetet ved siden av henne. Det var mer en følelse som hadde vokst og utviklet seg gjennom flere år. Den fremadstormende alfahannen hun hadde falt pladask for i russetida for 19 år siden, var nå en bleikfeit skygge av sitt tidligere selv. Skjønt hat var et for sterkt ord - avsmak og skuffelse var mer passende. Ikke at det gjorde saken bedre. Hun hadde luftet tankene sine med venninner i fuktige sammenkomster (i mer forsiktige ordlag selvfølgelig), men de bare avslo henne. 
    "Du og Arve fyller jo snart 40 begge to. Mannfolk blir jo slappere i fisken med årene de også, akkurat som oss," lo de og fylte vinglassene på nytt. Og de hadde selvsagt helt rett. 
    Hun gløttet opp i speilet. Yngstejenta Lisa på 11 og storebroren Jonas, som var året eldre, satt i baksetet med blikket festet ned i et nettbrett. Lyden av Svampebob Firkant summet lavt i bakgrunnen.
    Hun hadde analysert og tenkt over situasjonen deres utallige ganger. Dersom hun skulle sette fingeren på et eksakt tidspunkt da nedturen begynte, så var det da Arve mistet jobben som møbelsnekker. Det kom ikke som noen overraskelse, bedriften utenfor Trondheim hadde tapt markedsandeler og nedskalert bemanningen i flere år. Arve var en av de siste som fikk fyken.
    "Slapp av, babe," hadde han forsikret henne. "Jeg fikser ny jobb lett som en plett." 
    Deretter fulgte måneder og år med arbeidsavklaringspenger, jobbsøknader og ymse vikariater i kommunen. Men ingenting fast, ingenting som varte. Forsikringene hans om at dette bare var en forbigående fase kom sjeldnere og sjeldnere, helt til en dag da det virket som om han rett og slett bare ga opp.
     Små regndråper begynte å klistre seg til frontruta og det lyseblå panseret til den slitne Volvoen deres. 
    Hun beregnet at det var om lag to timer til de var fremme i Sømna der broren til Arve hadde ei lita hytte som de fikk låne i to uker om sommeren. Det var tredje året på rad de skulle feriere på Helgelandskysten. Og selv om det var en vakker plass, ønsket hun seg mye heller til Hellas, Tyrkia eller kanskje Spania. Hun drømte om deilige varme dager på stranda, intime restauranter, berusende vin og myke opprede hotellsenger. Ikke fire personer stuet inn på 35 trange kvadratmeter uten innlagt vann og gammel utedass. Men summen av trygden til Arve  og delstillingen hun hadde på Scandic Hotell i Trondheim, gjorde reiser til varmere strøk til en fjern drøm.
     Hun kikket på ektemannen sin igjen. Han sov fremdeles. En tjukk stripe med sikkel snirklet seg fra den ene munnviken, gjennom de grå skjeggstubbene og ned mot haken hans. Dobbelthakene. 
    Når ble han så feit, så avskyelig, tenkte hun plutselig. Hun angret tvert på tanken. Først ble hun forbannet på seg selv, deretter forbannet på ham. Forbannet fordi han fikk henne til å tenke sånne jævlige tanker. Hun hatet følelsene sine, og hun hatet ektemannen som ga de så fruktbar bunn å gro i. De kranglet ikke ofte, men når de først gjorde det så var det alltid den samme enveiskjøringa: hun kjeftet mens han bare satt der med lut rygg, nikket og unnskyldte seg. Som en ynkelig pusling. Noen ganger hadde hun lyst til å ta tak i skallen hans og kauke: "Men kjeft tilbake da for faen! Føl noe, din jævel!" 
    Summingen av tegnefilm fra baksetet stoppet omtrent samtidig som regnet ga seg. Et trafikkskilt med bilde av en bensinpumpe stod vindskeivt i veikanten. Hun kikket på bensinmåleren - de hadde tilstrekkelig drivstoff på tanken til å komme seg til hytta. Dersom hun stoppet for å fylle på bensinstasjonen, ville ungene sikkert ha både godteri og brus, og budsjettet var syltrangt som det var.
    "Nå vil jeg se på My Little Pony," sa Lisa bak henne.
    "Nei, jeg gidder ikke å se på sånne jentegreier," fastslo Jonas.
    "Men du fikk se Svampebob," argumenterte Lisa.
    "Jo, men du ville også se Svampebob," kontret Jonas.
    I passasjersetet ved siden av henne våknet Arve. 
    "Jeg tror jeg duppet av litt jeg." Han gjespet og tørket spyttet av haken(e) med den ene håndbaken. "Lenge til vi er framme, Kari?" spurte han og plukket en snusboks fram fra bukselomma.
    "Et par timer, tror jeg," svarte hun.
    Lisa sparket plutselig i seteryggen i hennes. "Mamma! Jonas vil ikke gi meg nettbrettet. Jeg skal se My Little Pony. Jeg skal, skal, skal!" Stemmen til jenta var skingrende og gråtkvalt. 
    "Nei! Nå er det min tur til å bestemme." Stemmen til Jonas var ertende. Han hadde ingen problemer med holde lillesøsteren sin på armlengdes avstand.
    "Jonas, la søstra di få se på tegnefilm," advarte hun. Hun merket de første sløve tegnene til migrene snike seg fra tinningen og mot baksiden av den høyre øyehulen.
    "Det er en bensinstasjon der framme. Kan du svinge innom? Jeg må slå lens, " sa Arve mens han åpnet boksen med General "...og kjøpe mer snus."
    Sparkingen i setet ble hissigere og hissigere.  
    "mamma...Mamma.....MAMMA!"
    Hun snudde seg med et voldsomt rykk og satte blikket i ungene. "Nei, nå holder det! Hvis dere ikke klarer å dele, så tar jeg det faens nettbrettet og hiver det ut av vinduet. Forstått?"
    "KARI...!" ropte Arve.
 
 
Jeg kikket ut av vinduet på bensinstasjonen. Det virket som regnet hadde gitt seg. Et kort øyeblikk vurderte jeg en kaffekopp til, men fant ut at magen hadde fått kjørt seg nok av de foregående to. Dessuten var det på tide å komme seg videre.
    "Takk for påfyllet," sa jeg til mannen bak disken samtidig som jeg gikk ut døren. 
    "Ingen årsak. Velkommen tilbake." Bak ham stod det nå fem tomme bokser med Red Bull.
    Utenfor hadde sola brutt gjennom skylaget. Den våte asfalten badet i nytt lys, og de regntunge nålene på grantrærne i skogholtet nedenfor glinset innbydende og levende. Luften var - som den ofte er etter et regnskyll - nyere, friskere. Kanskje denne plassen har sin fredelige sjarm likevel, tenkte jeg mens jeg rotet etter bilnøklene i innerlommen på jakka.
 
 
Opel Corsa TR, 1991
    Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Han slapp blikket ufokusert ned på den halvtomme flaska med konjakk som lå i fanget mellom ham og rattet på bilen. Han var kvalm og usikker. 
    Bache-Gabrielsen Cognac XO. Den stikkende, søtlige smaken av brunt brennevin klistret seg til spiserøret.
    "Skikkelig bra saker den konjakken," hadde naboen forsikret ham om mens Runar fjernet papiret rundt pappboksen som inneholdt beholderen med de edle dråpene. Det virket så lenge siden.
    "Beste konjakken du får kjøpt på polet," sa naboen og lente seg  fornøyd tilbake i sofaen med kaffekopp og marsipankake i munnviken.
    "Tusen takk," smilte Runar tilbake. 
    "Gratulerer med 60-årsdagen. Nyt den med måte," gliste naboen mens Runar Øverli gikk bort til barskapet i stua og plasserte den ved siden av uåpnede flasker med akevitt, eggelikør og brandy. 
    Det var 12 år siden. 
    Han hadde vært ordentlig full to ganger tidligere i livet.  Den første gangen som 16 åring da en kompis stjal to liter med heimbrent av onkelen sin. Sammen dro de en gjeng opp til ei gammel hytte som lå noen kilometer nedenfor fiskeværet Steinvika der de bodde. Han husket ikke stort av det som skjedde den kvelden, men den motbydelige blandingen av gjær, fusel og appelsinjus de brukte for å blande svineriet med, var naglet inn i i hodet. Utdrikningslaget  da han var 34 var også en svart flekk i hukommelsen.
    Runar dro korken av konjakkflaska igjen, og gulpet ned to store munnfuller. Den lysebrune væsken brant i halsen samtidig som han kjempet for å ikke brekke seg over rattet og frontruta. Han gispet etter luft mens han lente seg tilbake i bilsetet. Han ble sittende mens tankene rev og slet inne i skallen. Han tenkte på kroppen til Jorild som lå helt stille i senga på soverommet hjemme. Utenfor begynte det å regne.
    I Steinvika, om lag tre kilometer bak ham, lå fortiden. Foran ham, på den andre siden av fylkesveien, ventet slutten.
    Historien om Steinvika er egentlig ikke veldig annerledes enn andre små bosetninger langs kysten av Trøndelag og Helgeland. Fiske hadde vært viktigste næringsvei i der siden slutten av 1800-tallet; et sted der lokale fiskere helt ned til Rørvik i Trøndelag leverte overskuddet av fangsten de ikke trengte til eget livsopphold. Deretter ble sei, hyse og torsk sendt ut til bygdene rundt. Noe ble tørket og fraktet videre sørover mot Trondheim, Bergen, Oslo og kontinentet. Det skulle ta noen hundre år eller så før det industrielle fisket med trålere, profesjonelle oppkjøpere og etterkrigstidens effektive akvakultur ble gjengs praksis. 
    Runar var fire år da familien flyttet til Steinvika på midten av 50-tallet. Da var det et levende, yrende lokalsamfunn med nesten 2000 innbyggere og fiskemottaket den suverene hjørnesteinsbedriften. Begge foreldrene jobbet der; faren på heltid, mens moren tok ekstravakter da han var liten. I skoleferiene sløyet han fisk og skar torsketunger, og da han gikk ut av ungdomsskolen ble det en selvskreven arbeidsplass. 
    Han vred nøkkelen rundt i tenningslåsen. Motoren på den gamle Opelen hostet motvillig et par ganger før den startet. Tre munnfuller til. Han nærmet seg bunnen på flaska. Kvalmen lå fremdeles på lur, men nå kjente han at mot og gjennomføringsvilje begynte å få fotfeste.
    To dager etter at han fylte 30, døde faren hans av et massivt hjerteinfarkt på kveldsskiftet på fiskemottaket i Steinvika. Tre dager etter 31-årsdagen falt moren om på badet.  Hjerneslag, forklarte legene, og på 32-årsdagen hans sovnet hun stille inn på et pleiehjem i Brønnøysund. 
    Dagen før han ble 33 år, traff han Jorild fra Arendal som nettopp hadde startet på fiskemottaket. Jorild, som med bløte, sørlandske vokaler søkte ny lykke  mellom fiskeslo og innvoller  i ei lita bukt omfavnet av mørke fjellhyller et sted på kysten mellom Trøndelag og Nordland. 
    Det ble de to.
    ...hva faen er det med meg og fødselsdager, tenkte han og plasserte nevene på rattet. Spriten plasket inne i skallen, foten skalv på gasspedalen. 
    Han hadde bursdag i dag.
    Årene gikk. Sammen så han og Jorild hvordan fiskemottaket i Steinvika sakte men sikkert nedskalerte virksomheten i takt med at oppdrettsanleggene blomstret opp langs kysten, og hvordan utflytting og forgubbing reduserte det en gang så vitale tettstedet til en døsig, ulønnsom flekk på kartet. Da mottaket stengte dørene i 2010, var han en av de aller siste som fikk marsjordre. Det var fire dager (selvfølgelig) etter at han fylte 57.  
    "Du har gått på jobb der hver dag i over 40 år," sa Jorild da han kom hjem etter jobb den siste dagen. "Nå skal du senke skuldrene, ta det rolig og tenke på at i morgen så slipper du å stå opp i mørtna for å sløye fisk i en iskald hall hele dagen. Nå er det bare oss to det handler om," smilte hun. 
    Og slik gikk årene...sakte, sakte, sakte.
    Han satte flaska til munnen igjen. To små dråper med konjakk traff tungen hans. Tomt? Han kunne ikke huske de siste slurkene. 
    "Gjør det etter at jeg har sovnet," hadde Jorild hvisket for en drøy time siden. Hun løftet den visne hånden sin mot munnen. I håndflaten hennes lå fem små morfintabletter. "Kan du gi meg det glasset med vann?" Stemmen var hes og hviskende. Hun kikket opp på ham med utslitte øyne. Kreften hadde herjet brutalt med kroppen hennes de siste to årene. Nå eksisterte hun i en skyggeverden som utelukkende bestod av smerte og angst.
   "Jeg elsker deg, Jorild..." Stemmen hans var slørete. Smaken av tårer brant som syre i munnen hans. Hun smilte tilbake mot ham "...og jeg elsker deg, Runar." Han ble sittende ved senga i noen minutter og se på at hun sovnet. Så tok han hodeputa og presset den ned i ansiktet til kona. 
    Før han forlot hjemmet deres for siste gang, hentet han bilnøklene og  konjakkflaska fra barskapet (han vurderte akevitten som stod ved siden av et øyeblikk, men tanken på den krasse smaken av karve og koriander gjorde ham bare uvel). 
    Det hadde sluttet å regne. Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Noen meter på den andre siden av fylkesveien raget det endelige målet hans: en hard, mosekledd bergvegg. 
Han ruset motoren et par ganger før han slapp clutchen. Bakhjulene til den gamle Opelen spant i den våte grusen før de fikk skikkelig tak. 
    "Jeg kommer nå, Jorild," hvisket Runar lavt til seg selv. 
    Han var på vei.
 
 
    "Jeg så ikke at det skjedde. Det eneste jeg hørte var ett eneste helvetes høyt smell!"
    Politimannen stirret på meg som om han ikke helt forstod hva jeg mente. Tre utrykningsbiler stod på parkeringsplassen utenfor bensinstasjonen. Ute på fylkesveien hadde flere ambulanser og brannbiler ankommet.
    "Er du helt sikker?" 
    "Ja," understreket jeg.  "Jeg drev og fiklet  i jakkelomma mi etter bilnøklene da det skjedde. Det var ett gigantisk smell, og det var alt," forklarte jeg igjen.
    "Ok. Vi tar det fra begynnelsen en gang til," sa politimannen.
 
    Selv om sammenstøtet skjedde nesten hundre meter bak meg, var drønnet øredøvende, nesten som et kraftig tordenskrall, men uendelig kortere og mye nærmere. Jeg kastet meg i bakken. Hva i helvete! På veien bak bensinstasjonen reiste en tjukk svart søyle med røyk seg. Jeg gikk sakte mot kilden. Det var bare én måte å beskrive det jeg fikk øye på: en mangefarget, ujevn, metallblokk stod i krysset der fylkesveien og den uasfalterte grusveien fra Steinvika møttes. På avstand så...tingen....ut som en slags abstrakt, moderne kunstinstallasjon. 
    "Hva satan var det som skjedde?" Mannen bak disken fra bensinstasjonen stod i døråpningen og stirret på meg.
    "Ring 113!" kauket jeg tilbake. "Ring 110. Ring 112. Ring alt som begynner med 11, for faen!" 
    Jeg nærmet meg forsiktig den groteske, forvridde ENHETEN av jern, stål og plast som hadde vært TRE biler bare sekunder tidligere. 
    "Hallo?" prøvde jeg. Lyden av stemmen min virket underlig i stillheten.
    Fra bakenden til den nærmeste bilen, en tilårskommen lyseblå Volvo, rant en liten bekk med bensin nedover veibanen og mot gresset som sultent sugde i seg det stinkende drivstoffet. Panseret og motoren på Volvoen var som smeltet inn i frontene til de andre to bilene. Verst hadde det likevel gått utover den sølvgrå Opelen. Det så ut som det hadde vært en liten Corsica av eldre merke, men nå var det umulig å avgjøre; den var presset sammen som et innsunket trekkspill. Den tredje bilen, en stor svart BMW av nyere dato, hadde kommet "best" ut av det.  Kun en halvparten av fronten var omgjort til forkrøplet skrapjern. Deler av taket til Volven hadde slått gjennom frontruta på BMWen, penetrert kupeén, og fortsatt sin ferd gjennom bakruta. Seigt, mørkt blod rant nedover siderutene på både det svenske og tyske kjøretøyet. 
    "Hallo?" prøvde jeg gjen. Jeg beveget meg sakte (men på god avstand), rundt treenigheten av tilintetgjort metall. Det var ingen stemmer, ingen smertejammer eller angstfylte rop om hjelp, kun lyden av svak vind som raslet i trærne langs fylkesveien. 
    "Hvis dere kan høre meg, så prøv å si noe!" 
    Ingenting. 
    Jeg vurderte et øyeblikk å gå litt nærmere, jeg var fremdeles 10-12 meter unna, men slo det fort fra meg - stanken av bensin på avveie kombinert med én eneste liten gnist, og hele veikrysset ble omgjort til et brennende inferno.
    Plutselig, på den andre siden av veien, kanskje 30 meter bortenfor, kom det svake lyder, og i en liten bærklynge inne i et buskas fant jeg kilden - et nettbrett. Skjermen var knust, men tegnefilmen og sangen fortsatte:
    Hvem bor i en ananas dypt i det blå? Svampebob! Svampebob!
Ved siden av nettbrettet, mellom blodige blåbær, lå en avrevet barnehånd.
 
    Politimannen lukket notisblokka og stakk pennen i uniformslomma på brystet. Bak oss hylte metallsagene til brannmannskapene gjennom ettermiddagslufta. Det kom til å bli sen, kald kveld før de ble ferdige.
    "Er det sjanse for overlevende?" spurte jeg.
    "Hva tror du?"
    Spørsmålet var selvfølgelig helt  meningsløst. "Har du sett noe lignende før?" prøvde jeg istedet.
    "Noe som dette? Nei, ikke i nærheten engang. Og jeg har jobbet i utrykningspolitiet i over 20 år."
    "Fy faen," sa jeg.
    Politimannen nikket. "Ja, fy faen."
    "Tre biler og ett perfekt, massivt sammenstøt. Kollisjonene må ha skjedd på under et sekund," sa jeg og kikket mot enheten av sammenflettet Opel, BMW og Volvo på veien bak oss.
    "Sekund? Nei, her snakker vi om hundredeler," fastslo politimannen.
    "Ufattelig. Hva er sjansen for at noe sånt kan skje? Én million til én?
    "Minst," sa politimannen.
 
 
 
 
    et underlige med mange bensinstasjoner som ligger langs grisgrendte fylkesveier i distriktene, er at selv om de stort sett ligner en hvilken som helst stasjon i byene, så er det små detaljer som særpreger dem: kjedeskiltene med møkkete og falmede logoer fordi ingen representanter fra hovedkontoret gidder å reise ut med formaninger om forbedringer; plakaten i vinduet som fremdeles frister med halv pris på en ny smaksvariant av Cola som forsvant ut av markedet for flere år siden; de stappfulle svartsekkene med usortert miljøavfall i ugresset på baksiden; tørrvarer med tvilsom holdbarhetsdato i hyllene og fraværet av noenlunde ferske bakevarer. 
    Ikke at det er behov for et stort vareutvalg uansett. De aller fleste som stopper er kun interessert i påfyll av drivstoff - enten i form av bensin, diesel eller ramsvart kaffe.
    Dette var en slik bensinstasjon, ved en slik fylkesvei på grensen mellom Trøndelag og Nordland. 
    Trafikken, med unntak av gjennomreisende og de innfødte, bestod av trailere som fraktet frossen fisk fra de enorme oppdrettsanleggene langs kysten og ned mot Trondheim. Og selv om aktiviteten på denne veien hadde tatt seg betraktelig opp de siste par tiårene i takt med at laksebaronene vokste seg feite, så var det som om tiden hadde stått stille her.
    Jeg parkerte bilen og gikk ut på den folketomme asfaltplassen foran pumpene. To halvråtne trebord forsøkte å invitere de få besøkende til å sette seg ned og ta en pause. Tjukke lag med måkeskit på benkesetene avslørte at ingen lot seg friste. Bak vinduene inne i stasjonen gløttet en ung mann uinteressert opp mot meg, nikket kort og fraværende som for å registrere at jeg var der, før blikket hans vendte tilbake ned mot skjermen på mobiltelefonen. 
    En liten avstikker fra fylkesveien gikk like bak bensinstasjonen og mot et skogholt bortenfor. Mest sannsynlig ledet den uasfalterte grusveien ned mot et av de mange små nedlagte fiskeværene i regionen der små klynger av fastboende fremdeles klorte seg fast.
    Egentlig er det underlig at virksomheter som dette overlever i det hele tatt, tenkte jeg mens jeg gikk mot inngangen. Sannsynligvis er det kun et spørsmål om posisjonering for stasjonskjedene.  Inntjening og positive regnskapstall er underordnet - tilstedeværelse i et geografisk område der oppdrettsmilliardene hoper seg opp år etter år, er verdt underskuddet.
    Det ristet i bakken idet et massivt vogntog duret forbi på vei sørover. "NorLaks - Vi kommer med det beste fra kysten" stod det i marineblå, meterhøye typer på veggen til pengemaskinen. Ikke alle i Norge delte den oppfatningen, men resten av verden kunne ikke få nok av det røde fiskekjøttet fra nord.
    "Nytraktet?" spurte jeg mannen bak disken og kikket mot kaffekannen som antageligvis hadde stått og putret på varmeplaten i timevis.
     "Vel, jeg tror den er sånn noenlunde drikkbar," gliste han og tok en slurk av en boks med Red Bull. Bak ham stod tre tomme bokser av samme merke. Det var åpenbart at han ikke forsynte seg nevneverdig av stasjonens kaffe. Trolig fornuftig av ham, tenkte jeg mens jeg fylte koppen med den beksvarte væsken. 
    "Jeg er så kaffetørst at jeg tar sjansen."
    Mannen gliste igjen.
    "Har du forresten en plastpose til overs?"
    "Til å ha kaffen i?" spurte han forundret.
    "Tenkte å sette meg ned utenfor her en stund, men det ser ut til at hele den lokale måkebestanden har brukt benkene til utedass."
    Mannen rotet under disken. "Her. Ta to."
 
 
BMW 5 Series, 2021 
...You can't always get what you want, messet Mick Jagger på bilstereoen. Resten av gamlingene i Rolling Stones backet ham stødig opp. Basselementet i høyttaleren sendte seige lydbølger gjennom bilkupeén.
    "Er du sikker på det Mick, din gamle tulling!" smilte Roger Loe  selvsikkert mens han presset gasspedalen enda en centimeter nærmere gulvet. Motoren responderte velvillig, samtidig som nåla på speedometeret nærmet seg tresifrede kilometer i timen. Han var langt over fartsgrensa, men han hadde kjørt denne veien mange ganger før og visste at  strekningen var så godt som kjemisk fri for fartskontroller. Han presset ned foten enda litt til. Pila spratt lynraskt opp i 110, hvilte der i noen sekunder, før han slapp gassen ned til lovlig sirupshastighet. 
    Roger Loe likte fart, men han var også en person som visste at dersom politiet mot all formodning lå på lur, så røk ikke bare førerkortet - jobben gikk også til helvete. Og for en ung mann med ADHD, knapt fullført ungdomsskole og omfattende vinningskriminalitet på rullebladet, så stod ikke akkurat arbeidsgiverne i kø. 
    At han hadde fått en fot innenfor dørene til Namsos Auto for snart fire år siden var egentlig et lite mirakel. Da kriminalomsorgen i Trøndelag ga ham valget mellom arbeidstrening hos bilforhandleren eller seks måneder bak lås og slå, var det ikke et vanskelig valg. Sjefen sjøl, Gamle Gundersen, så kanskje et eller annet i den skakkjørte 21-åringen som troppet opp på kontoret hans en sen onsdag formiddag, men mest sannsynlig var det  nok det generøse lønnstilskuddet bilforhandleren fikk fra NAV som var den virkelige motivasjonen.
    Han merket at den høyre hånden hvilte ekstra tungt på rattet. Når han slapp den opp litt, trakk bilen kjapt mot venstre. Det var åpenbart noe feil med hjulstillingen på kjøretøyet. Underlig med tanke på at det var en relativt ny BMW. Han prøvde igjen, løftet den høyre hånden. Det tok ikke mange sekunder før bilen trakk kraftig mot motsatt kjørefelt. Til og med tyskerne er ikke helt ufeilbare, tenkte Roger Loe og smilte. Kanskje var det derfor Namsos Auto hadde fått den så utrolig billig. Nyprisen lå tett opp mot 600 000 kroner for nyere modeller som denne, og de hadde betalt kun 325 000. Etter overhaling på verkstedet i Namsos kunne doningen lett selges videre for 450 000. Minst.
    I begynnelsen ble han satt til å gjøre drittjobbene hos bilforhandleren. Negerarbeidet som gamle Gundersen, som var av den gamle skolen, kalte det. Han ryddet i verkstedene, vasket gulvene og lempet søppel. Og han gjorde det uten å mukke. Det var noe befriende strukturert over hverdagen. I motsetning til de andre mislykkede forsøkene på arbeidstrening han hadde vært gjennom, så behandlet ikke folk her ham som andrerangs oppsop. 
    Etter hvert som månedene gikk fikk han viktigere oppgaver: vasking og klargjøring av biler som hadde blitt solgt, registrering og etter hvert også ansvar for innkjøp av deler til lageret. Da lønnstilskuddet fra NAV utløp året etter, gikk han over til å bli vanlig lønnsansatt hos Namsos Auto. En suksesshistorie, mente sosionomene på NAV-kontoret, som selvsagt tok det hele som et bevis på hvor dyktige de var til  få tapere som ham ut i meningsfylt arbeid.
    "Dette har du klart helt selv, gutt! Gi faen i de papirdytterne," smilte Gundersen da han fortalte om det siste møtet med NAV. Og det gjorde han.
    Han kikket på klokka i dashboardet. Han hadde kjørt i knappe tre timer siden han plukket opp BMWen i Brønnøysund. Selgeren, en stutt mann i 60-årene, hadde bydd ham inn på kaffe, men han hadde avslått. "Jeg må komme meg sørover igjen, hvis ikke blir sjefen sur," smilte han til mannen som strøk hånden forsiktig over det svarte bilpanseret for siste gang. 
    "Ja, ja, jeg skjønner. Du må kjøre forsiktig da," sa mannen lavt, nesten resignert.
    Da Roger Loe rygget ut av oppkjørselen gløttet han opp mot personen som stod der ennå, lutrygget. Når han hentet biler som Namsos Auto kjøpte opp med med tanke på videresalg, lurte han noen ganger på hvorfor de ble solgt. Som oftest var det sikkert for at eieren ville kjøpe nytt, mens andre ganger, som i dette tilfellet, hadde han mistanke om at eieren ønsket å være storkar, langt mer storkar en banken og lommeboka tillot. Han på følte på et lite stikk av skyld, men det forsvant fort da han kom inn på den åpne fylkesveien og kjente den tyske ingeniørkunsten vibrere behagelig i hele kroppen. Dette hadde vært hovedjobben hans de siste årene: å hente biler som bedriften hadde kjøpt opp, eller levere biler til kunder i hele Trøndelag fra lokalene i Namsos. Det ble en god del turer til fylkene rundt også. 
    "At du gidder alt det helge- og kveldsarbeidet," sa kollegene. 
    Men han elsket det. Han hadde hverken kjerring eller unger, så det passet ham faktisk helt utmerket.
    ...You're awful bright, you're awful smart, begynte Mick Jagger. Åpningskuttet "Streets of Love" fra 2005-skiva A Bigger Bang, fylte kupeén. For Roger Loe var imidlertid Rolling Stones etter 1985 kjedelige greier. Han kunne streke seg til 1990, men ikke ett år lengre.
    "Mulig det, Mick, men jeg tror vi drar tilbake til 70-tallet igjen," smilte han til seg selv. Han stirret ned på skjermen på mobilen som lå ved siden av mens den høyre fingeren sveipet søkende over spillelisten.  Hvor pokker var låta han letet etter? 
    Den venstre hånden på rattet ble blytung uten sin korrigerende høyre motpart. 
    Der, der var den! De første hakkete tonene fra gitaren til Keith Richards på "Brown Sugar" fylte bilen: Da-dah-dum-de-da-dah-da...
 
 
Mette suger kuk!
    Påstanden var skåret med kniv inn i den råtne bordflaten utenfor bensinstasjonen. Eller kanskje med et skrujern. Et kort øyeblikk tok jeg meg selv i å fundere på hvem denne Mette var, og om det var sant. Muligens var Mette ei skikkelig sklie som ikke var særlig nøye med hvem hun betjente i baksetene til de lokale rånerne. Mer sannsynlig var det at Mette nektet å suge kuk, og dette var en slags impotent hevn fra en forsmådd innfødt ung mann.
    Et par hundre meter nede i grusveien bak bensinstasjonen, var det noen som startet en sliten bilmotor.
 
 
Volvo V70, 2004
    Akkurat når Kari Helene Storvåg begynte å hate ektemannen sin var uklart for henne. Hun kikket over på personen som duppet av i passasjersetet ved siden av henne. Det var mer en følelse som hadde vokst og utviklet seg gjennom flere år. Den fremadstormende alfahannen hun hadde falt pladask for i russetida for 19 år siden, var nå en bleikfeit skygge av sitt tidligere selv. Skjønt hat var et for sterkt ord - avsmak og skuffelse var mer passende. Ikke at det gjorde saken bedre. Hun hadde luftet tankene sine med venninner i fuktige sammenkomster (i mer forsiktige ordlag selvfølgelig), men de bare avslo henne. 
    "Du og Arve fyller jo snart 40 begge to. Mannfolk blir jo slappere i fisken med årene de også, akkurat som oss," lo de og fylte vinglassene på nytt. Og de hadde selvsagt helt rett. 
    Hun gløttet opp i speilet. Yngstejenta Lisa på 11 og storebroren Jonas, som var året eldre, satt i baksetet med blikket festet ned i et nettbrett. Lyden av Svampebob Firkant summet lavt i bakgrunnen.
    Hun hadde analysert og tenkt over situasjonen deres utallige ganger. Dersom hun skulle sette fingeren på et eksakt tidspunkt da nedturen begynte, så var det da Arve mistet jobben som møbelsnekker. Det kom ikke som noen overraskelse, bedriften utenfor Trondheim hadde tapt markedsandeler og nedskalert bemanningen i flere år. Arve var en av de siste som fikk fyken.
    "Slapp av, babe," hadde han forsikret henne. "Jeg fikser ny jobb lett som en plett." 
    Deretter fulgte måneder og år med arbeidsavklaringspenger, jobbsøknader og ymse vikariater i kommunen. Men ingenting fast, ingenting som varte. Forsikringene hans om at dette bare var en forbigående fase kom sjeldnere og sjeldnere, helt til en dag da det virket som om han rett og slett bare ga opp.
     Små regndråper begynte å klistre seg til frontruta og det lyseblå panseret til den slitne Volvoen deres. 
    Hun beregnet at det var om lag to timer til de var fremme i Sømna der broren til Arve hadde ei lita hytte som de fikk låne i to uker om sommeren. Det var tredje året på rad de skulle feriere på Helgelandskysten. Og selv om det var en vakker plass, ønsket hun seg mye heller til Hellas, Tyrkia eller kanskje Spania. Hun drømte om deilige varme dager på stranda, intime restauranter, berusende vin og myke opprede hotellsenger. Ikke fire personer stuet inn på 35 trange kvadratmeter uten innlagt vann og gammel utedass. Men summen av trygden til Arve  og delstillingen hun hadde på Scandic Hotell i Trondheim, gjorde reiser til varmere strøk til en fjern drøm.
     Hun kikket på ektemannen sin igjen. Han sov fremdeles. En tjukk stripe med sikkel snirklet seg fra den ene munnviken, gjennom de grå skjeggstubbene og ned mot haken hans. Dobbelthakene. 
    Når ble han så feit, så avskyelig, tenkte hun plutselig. Hun angret tvert på tanken. Først ble hun forbannet på seg selv, deretter forbannet på ham. Forbannet fordi han fikk henne til å tenke sånne jævlige tanker. Hun hatet følelsene sine, og hun hatet ektemannen som ga de så fruktbar bunn å gro i. De kranglet ikke ofte, men når de først gjorde det så var det alltid den samme enveiskjøringa: hun kjeftet mens han bare satt der med lut rygg, nikket og unnskyldte seg. Som en ynkelig pusling. Noen ganger hadde hun lyst til å ta tak i skallen hans og kauke: "Men kjeft tilbake da for faen! Føl noe, din jævel!" 
    Summingen av tegnefilm fra baksetet stoppet omtrent samtidig som regnet ga seg. Et trafikkskilt med bilde av en bensinpumpe stod vindskeivt i veikanten. Hun kikket på bensinmåleren - de hadde tilstrekkelig drivstoff på tanken til å komme seg til hytta. Dersom hun stoppet for å fylle på bensinstasjonen, ville ungene sikkert ha både godteri og brus, og budsjettet var syltrangt som det var.
    "Nå vil jeg se på My Little Pony," sa Lisa bak henne.
    "Nei, jeg gidder ikke å se på sånne jentegreier," fastslo Jonas.
    "Men du fikk se Svampebob," argumenterte Lisa.
    "Jo, men du ville også se Svampebob," kontret Jonas.
    I passasjersetet ved siden av henne våknet Arve. 
    "Jeg tror jeg duppet av litt jeg." Han gjespet og tørket spyttet av haken(e) med den ene håndbaken. "Lenge til vi er framme, Kari?" spurte han og plukket en snusboks fram fra bukselomma.
    "Et par timer, tror jeg," svarte hun.
    Lisa sparket plutselig i seteryggen i hennes. "Mamma! Jonas vil ikke gi meg nettbrettet. Jeg skal se My Little Pony. Jeg skal, skal, skal!" Stemmen til jenta var skingrende og gråtkvalt. 
    "Nei! Nå er det min tur til å bestemme." Stemmen til Jonas var ertende. Han hadde ingen problemer med holde lillesøsteren sin på armlengdes avstand.
    "Jonas, la søstra di få se på tegnefilm," advarte hun. Hun merket de første sløve tegnene til migrene snike seg fra tinningen og mot baksiden av den høyre øyehulen.
    "Det er en bensinstasjon der framme. Kan du svinge innom? Jeg må slå lens, " sa Arve mens han åpnet boksen med General "...og kjøpe mer snus."
    Sparkingen i setet ble hissigere og hissigere.  
    "mamma...Mamma.....MAMMA!"
    Hun snudde seg med et voldsomt rykk og satte blikket i ungene. "Nei, nå holder det! Hvis dere ikke klarer å dele, så tar jeg det faens nettbrettet og hiver det ut av vinduet. Forstått?"
    "KARI...!" ropte Arve.
 
 
Jeg kikket ut av vinduet på bensinstasjonen. Det virket som regnet hadde gitt seg. Et kort øyeblikk vurderte jeg en kaffekopp til, men fant ut at magen hadde fått kjørt seg nok av de foregående to. Dessuten var det på tide å komme seg videre.
    "Takk for påfyllet," sa jeg til mannen bak disken samtidig som jeg gikk ut døren. 
    "Ingen årsak. Velkommen tilbake." Bak ham stod det nå fem tomme bokser med Red Bull.
    Utenfor hadde sola brutt gjennom skylaget. Den våte asfalten badet i nytt lys, og de regntunge nålene på grantrærne i skogholtet nedenfor glinset innbydende og levende. Luften var - som den ofte er etter et regnskyll - nyere, friskere. Kanskje denne plassen har sin fredelige sjarm likevel, tenkte jeg mens jeg rotet etter bilnøklene i innerlommen på jakka.
 
 
Opel Corsa TR, 1991
    Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Han slapp blikket ufokusert ned på den halvtomme flaska med konjakk som lå i fanget mellom ham og rattet på bilen. Han var kvalm og usikker. 
    Bache-Gabrielsen Cognac XO. Den stikkende, søtlige smaken av brunt brennevin klistret seg til spiserøret.
    "Skikkelig bra saker den konjakken," hadde naboen forsikret ham om mens Runar fjernet papiret rundt pappboksen som inneholdt beholderen med de edle dråpene. Det virket så lenge siden.
    "Beste konjakken du får kjøpt på polet," sa naboen og lente seg  fornøyd tilbake i sofaen med kaffekopp og marsipankake i munnviken.
    "Tusen takk," smilte Runar tilbake. 
    "Gratulerer med 60-årsdagen. Nyt den med måte," gliste naboen mens Runar Øverli gikk bort til barskapet i stua og plasserte den ved siden av uåpnede flasker med akevitt, eggelikør og brandy. 
    Det var 12 år siden. 
    Han hadde vært ordentlig full to ganger tidligere i livet.  Den første gangen som 16 åring da en kompis stjal to liter med heimbrent av onkelen sin. Sammen dro de en gjeng opp til ei gammel hytte som lå noen kilometer nedenfor fiskeværet Steinvika der de bodde. Han husket ikke stort av det som skjedde den kvelden, men den motbydelige blandingen av gjær, fusel og appelsinjus de brukte for å blande svineriet med, var naglet inn i i hodet. Utdrikningslaget  da han var 34 var også en svart flekk i hukommelsen.
    Runar dro korken av konjakkflaska igjen, og gulpet ned to store munnfuller. Den lysebrune væsken brant i halsen samtidig som han kjempet for å ikke brekke seg over rattet og frontruta. Han gispet etter luft mens han lente seg tilbake i bilsetet. Han ble sittende mens tankene rev og slet inne i skallen. Han tenkte på kroppen til Jorild som lå helt stille i senga på soverommet hjemme. Utenfor begynte det å regne.
    I Steinvika, om lag tre kilometer bak ham, lå fortiden. Foran ham, på den andre siden av fylkesveien, ventet slutten.
    Historien om Steinvika er egentlig ikke veldig annerledes enn andre små bosetninger langs kysten av Trøndelag og Helgeland. Fiske hadde vært viktigste næringsvei i der siden slutten av 1800-tallet; et sted der lokale fiskere helt ned til Rørvik i Trøndelag leverte overskuddet av fangsten de ikke trengte til eget livsopphold. Deretter ble sei, hyse og torsk sendt ut til bygdene rundt. Noe ble tørket og fraktet videre sørover mot Trondheim, Bergen, Oslo og kontinentet. Det skulle ta noen hundre år eller så før det industrielle fisket med trålere, profesjonelle oppkjøpere og etterkrigstidens effektive akvakultur ble gjengs praksis. 
    Runar var fire år da familien flyttet til Steinvika på midten av 50-tallet. Da var det et levende, yrende lokalsamfunn med nesten 2000 innbyggere og fiskemottaket den suverene hjørnesteinsbedriften. Begge foreldrene jobbet der; faren på heltid, mens moren tok ekstravakter da han var liten. I skoleferiene sløyet han fisk og skar torsketunger, og da han gikk ut av ungdomsskolen ble det en selvskreven arbeidsplass. 
    Han vred nøkkelen rundt i tenningslåsen. Motoren på den gamle Opelen hostet motvillig et par ganger før den startet. Tre munnfuller til. Han nærmet seg bunnen på flaska. Kvalmen lå fremdeles på lur, men nå kjente han at mot og gjennomføringsvilje begynte å få fotfeste.
    To dager etter at han fylte 30, døde faren hans av et massivt hjerteinfarkt på kveldsskiftet på fiskemottaket i Steinvika. Tre dager etter 31-årsdagen falt moren om på badet.  Hjerneslag, forklarte legene, og på 32-årsdagen hans sovnet hun stille inn på et pleiehjem i Brønnøysund. 
    Dagen før han ble 33 år, traff han Jorild fra Arendal som nettopp hadde startet på fiskemottaket. Jorild, som med bløte, sørlandske vokaler søkte ny lykke  mellom fiskeslo og innvoller  i ei lita bukt omfavnet av mørke fjellhyller et sted på kysten mellom Trøndelag og Nordland. 
    Det ble de to.
    ...hva faen er det med meg og fødselsdager, tenkte han og plasserte nevene på rattet. Spriten plasket inne i skallen, foten skalv på gasspedalen. 
    Han hadde bursdag i dag.
    Årene gikk. Sammen så han og Jorild hvordan fiskemottaket i Steinvika sakte men sikkert nedskalerte virksomheten i takt med at oppdrettsanleggene blomstret opp langs kysten, og hvordan utflytting og forgubbing reduserte det en gang så vitale tettstedet til en døsig, ulønnsom flekk på kartet. Da mottaket stengte dørene i 2010, var han en av de aller siste som fikk marsjordre. Det var fire dager (selvfølgelig) etter at han fylte 57.  
    "Du har gått på jobb der hver dag i over 40 år," sa Jorild da han kom hjem etter jobb den siste dagen. "Nå skal du senke skuldrene, ta det rolig og tenke på at i morgen så slipper du å stå opp i mørtna for å sløye fisk i en iskald hall hele dagen. Nå er det bare oss to det handler om," smilte hun. 
    Og slik gikk årene...sakte, sakte, sakte.
    Han satte flaska til munnen igjen. To små dråper med konjakk traff tungen hans. Tomt? Han kunne ikke huske de siste slurkene. 
    "Gjør det etter at jeg har sovnet," hadde Jorild hvisket for en drøy time siden. Hun løftet den visne hånden sin mot munnen. I håndflaten hennes lå fem små morfintabletter. "Kan du gi meg det glasset med vann?" Stemmen var hes og hviskende. Hun kikket opp på ham med utslitte øyne. Kreften hadde herjet brutalt med kroppen hennes de siste to årene. Nå eksisterte hun i en skyggeverden som utelukkende bestod av smerte og angst.
   "Jeg elsker deg, Jorild..." Stemmen hans var slørete. Smaken av tårer brant som syre i munnen hans. Hun smilte tilbake mot ham "...og jeg elsker deg, Runar." Han ble sittende ved senga i noen minutter og se på at hun sovnet. Så tok han hodeputa og presset den ned i ansiktet til kona. 
    Før han forlot hjemmet deres for siste gang, hentet han bilnøklene og  konjakkflaska fra barskapet (han vurderte akevitten som stod ved siden av et øyeblikk, men tanken på den krasse smaken av karve og koriander gjorde ham bare uvel). 
    Det hadde sluttet å regne. Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Noen meter på den andre siden av fylkesveien raget det endelige målet hans: en hard, mosekledd bergvegg. 
Han ruset motoren et par ganger før han slapp clutchen. Bakhjulene til den gamle Opelen spant i den våte grusen før de fikk skikkelig tak. 
    "Jeg kommer nå, Jorild," hvisket Runar lavt til seg selv. 
    Han var på vei.
 
 
    "Jeg så ikke at det skjedde. Det eneste jeg hørte var ett eneste helvetes høyt smell!"
    Politimannen stirret på meg som om han ikke helt forstod hva jeg mente. Tre utrykningsbiler stod på parkeringsplassen utenfor bensinstasjonen. Ute på fylkesveien hadde flere ambulanser og brannbiler ankommet.
    "Er du helt sikker?" 
    "Ja," understreket jeg.  "Jeg drev og fiklet  i jakkelomma mi etter bilnøklene da det skjedde. Det var ett gigantisk smell, og det var alt," forklarte jeg igjen.
    "Ok. Vi tar det fra begynnelsen en gang til," sa politimannen.
 
    Selv om sammenstøtet skjedde nesten hundre meter bak meg, var drønnet øredøvende, nesten som et kraftig tordenskrall, men uendelig kortere og mye nærmere. Jeg kastet meg i bakken. Hva i helvete! På veien bak bensinstasjonen reiste en tjukk svart søyle med røyk seg. Jeg gikk sakte mot kilden. Det var bare én måte å beskrive det jeg fikk øye på: en mangefarget, ujevn, metallblokk stod i krysset der fylkesveien og den uasfalterte grusveien fra Steinvika møttes. På avstand så...tingen....ut som en slags abstrakt, moderne kunstinstallasjon. 
    "Hva satan var det som skjedde?" Mannen bak disken fra bensinstasjonen stod i døråpningen og stirret på meg.
    "Ring 113!" kauket jeg tilbake. "Ring 110. Ring 112. Ring alt som begynner med 11, for faen!" 
    Jeg nærmet meg forsiktig den groteske, forvridde ENHETEN av jern, stål og plast som hadde vært TRE biler bare sekunder tidligere. 
    "Hallo?" prøvde jeg. Lyden av stemmen min virket underlig i stillheten.
    Fra bakenden til den nærmeste bilen, en tilårskommen lyseblå Volvo, rant en liten bekk med bensin nedover veibanen og mot gresset som sultent sugde i seg det stinkende drivstoffet. Panseret og motoren på Volvoen var som smeltet inn i frontene til de andre to bilene. Verst hadde det likevel gått utover den sølvgrå Opelen. Det så ut som det hadde vært en liten Corsica av eldre merke, men nå var det umulig å avgjøre; den var presset sammen som et innsunket trekkspill. Den tredje bilen, en stor svart BMW av nyere dato, hadde kommet "best" ut av det.  Kun en halvparten av fronten var omgjort til forkrøplet skrapjern. Deler av taket til Volven hadde slått gjennom frontruta på BMWen, penetrert kupeén, og fortsatt sin ferd gjennom bakruta. Seigt, mørkt blod rant nedover siderutene på både det svenske og tyske kjøretøyet. 
    "Hallo?" prøvde jeg gjen. Jeg beveget meg sakte (men på god avstand), rundt treenigheten av tilintetgjort metall. Det var ingen stemmer, ingen smertejammer eller angstfylte rop om hjelp, kun lyden av svak vind som raslet i trærne langs fylkesveien. 
    "Hvis dere kan høre meg, så prøv å si noe!" 
    Ingenting. 
    Jeg vurderte et øyeblikk å gå litt nærmere, jeg var fremdeles 10-12 meter unna, men slo det fort fra meg - stanken av bensin på avveie kombinert med én eneste liten gnist, og hele veikrysset ble omgjort til et brennende inferno.
    Plutselig, på den andre siden av veien, kanskje 30 meter bortenfor, kom det svake lyder, og i en liten bærklynge inne i et buskas fant jeg kilden - et nettbrett. Skjermen var knust, men tegnefilmen og sangen fortsatte:
    Hvem bor i en ananas dypt i det blå? Svampebob! Svampebob!
Ved siden av nettbrettet, mellom blodige blåbær, lå en avrevet barnehånd.
 
    Politimannen lukket notisblokka og stakk pennen i uniformslomma på brystet. Bak oss hylte metallsagene til brannmannskapene gjennom ettermiddagslufta. Det kom til å bli sen, kald kveld før de ble ferdige.
    "Er det sjanse for overlevende?" spurte jeg.
    "Hva tror du?"
    Spørsmålet var selvfølgelig helt  meningsløst. "Har du sett noe lignende før?" prøvde jeg istedet.
    "Noe som dette? Nei, ikke i nærheten engang. Og jeg har jobbet i utrykningspolitiet i over 20 år."
    "Fy faen," sa jeg.
    Politimannen nikket. "Ja, fy faen."
    "Tre biler og ett perfekt, massivt sammenstøt. Kollisjonene må ha skjedd på under et sekund," sa jeg og kikket mot enheten av sammenflettet Opel, BMW og Volvo på veien bak oss.
    "Sekund? Nei, her snakker vi om hundredeler," fastslo politimannen.
    "Ufattelig. Hva er sjansen for at noe sånt kan skje? Én million til én?
    "Minst," sa politimannenHendelse på fylkesvei
 
 
 
 
    Det underlige med mange bensinstasjoner som ligger langs grisgrendte fylkesveier i distriktene, er at selv om de stort sett ligner en hvilken som helst stasjon i byene, så er det små detaljer som særpreger dem: kjedeskiltene med møkkete og falmede logoer fordi ingen representanter fra hovedkontoret gidder å reise ut med formaninger om forbedringer; plakaten i vinduet som fremdeles frister med halv pris på en ny smaksvariant av Cola som forsvant ut av markedet for flere år siden; de stappfulle svartsekkene med usortert miljøavfall i ugresset på baksiden; tørrvarer med tvilsom holdbarhetsdato i hyllene og fraværet av noenlunde ferske bakevarer. 
    Ikke at det er behov for et stort vareutvalg uansett. De aller fleste som stopper er kun interessert i påfyll av drivstoff - enten i form av bensin, diesel eller ramsvart kaffe.
    Dette var en slik bensinstasjon, ved en slik fylkesvei, på grensen mellom Trøndelag og Nordland. 
    Trafikken, med unntak av de innfødte og ymse gjennomreisende, bestod av trailere som fraktet frossen fisk fra de enorme oppdrettsanleggene langs kysten og ned mot Trondheim. Og selv om aktiviteten på denne veien hadde tatt seg betraktelig opp de siste par tiårene i takt med at laksebaronene vokste seg feite, så var det som om tiden hadde stått stille her.
    Jeg parkerte bilen og gikk ut på den folketomme asfaltplassen foran pumpene. To halvråtne trebord forsøkte å invitere de få besøkende til å sette seg ned og ta en pause. Tjukke lag med måkeskit på benkesetene avslørte at ingen lot seg friste. Bak vinduene inne i stasjonen gløttet en ung mann uinteressert opp mot meg, nikket kort og fraværende som for å registrere at jeg var der, før blikket hans vendte tilbake ned mot skjermen på mobiltelefonen. 
    En liten avstikker fra fylkesveien gikk like bak bensinstasjonen og mot et skogholt bortenfor. Mest sannsynlig ledet den uasfalterte grusveien ned mot et av de mange små nedlagte fiskeværene i regionen der små klynger av fastboende fremdeles klorte seg fast.
    Egentlig er det underlig at virksomheter som dette overlever i det hele tatt, tenkte jeg mens jeg gikk mot inngangen. Sannsynligvis er det kun et spørsmål om posisjonering for stasjonskjedene.  Inntjening og positive regnskapstall er underordnet - tilstedeværelse i et geografisk område der oppdrettsmilliardene hoper seg opp år etter år, er verdt underskuddet.
    Det ristet i bakken idet et massivt vogntog duret forbi på vei sørover. "NorLaks - Vi kommer med det beste fra kysten" stod det i marineblå, meterhøye typer på veggen til pengemaskinen. Ikke alle i Norge delte den oppfatningen, men resten av verden kunne ikke få nok av det røde fiskekjøttet fra nord.
    "Nytraktet?" spurte jeg mannen bak disken og kikket mot kaffekannen som antageligvis hadde stått og putret på varmeplaten i timevis.
     "Vel, jeg tror den er sånn noenlunde drikkbar," gliste han og tok en slurk av en boks med Red Bull. Bak ham stod tre tomme bokser av samme merke. Det var åpenbart at han ikke forsynte seg nevneverdig av stasjonens kaffe. Trolig fornuftig av ham, tenkte jeg mens jeg fylte koppen med den beksvarte væsken. 
    "Jeg er så kaffetørst at jeg tar sjansen."
    Mannen gliste igjen.
    "Har du forresten en plastpose til overs?"
    "Til å ha kaffen i?" spurte han forundret.
    "Tenkte å sette meg ned utenfor her en stund, men det ser ut til at hele den lokale måkebestanden har brukt benkene til utedass."
    Mannen rotet under disken. "Her. Ta to."
 
 
BMW 5 Series, 2021 
...You can't always get what you want, messet Mick Jagger på bilstereoen. Resten av gamlingene i Rolling Stones backet ham stødig opp. Basselementet i høyttaleren sendte seige lydbølger gjennom bilkupeén.
    "Er du sikker på det Mick, din gamle tulling!" smilte Roger Loe til seg selv mens han presset gasspedalen enda en centimeter nærmere gulvet. Motoren responderte velvillig, samtidig som nåla på speedometeret nærmet seg tresifrede kilometer i timen. Han var langt over fartsgrensa, men han hadde kjørt denne veien mange ganger før og visste at  strekningen var så godt som kjemisk fri for fartskontroller. Han presset ned foten enda litt til. Pila spratt lynraskt opp i 110, hvilte der i noen sekunder, før han slapp gassen ned til lovlig sirupshastighet. 
    Roger Loe likte fart, men han var også en person som visste at dersom politiet mot all formodning lå på lur, så røk ikke bare førerkortet - jobben gikk også til helvete. Og for en ung mann med ADHD, knapt fullført ungdomsskole og omfattende vinningskriminalitet på rullebladet, så stod ikke akkurat arbeidsgiverne i kø. 
    At han hadde fått en fot innenfor dørene til Namsos Auto for snart fire år siden var egentlig et lite mirakel. Da kriminalomsorgen i Trøndelag ga ham valget mellom arbeidstrening hos bilforhandleren eller seks måneder bak lås og slå, var det ikke et vanskelig valg. Sjefen sjøl, Gamle Gundersen, så kanskje et eller annet i den skakkjørte 21-åringen som troppet opp på kontoret hans en sen onsdag formiddag, men mest sannsynlig var det  nok det generøse lønnstilskuddet bilforhandleren fikk fra NAV som var den virkelige motivasjonen.
    Han merket at den høyre hånden hvilte ekstra tungt på rattet. Når han slapp den opp litt, trakk bilen kjapt mot venstre. Det var åpenbart noe feil med hjulstillingen på kjøretøyet. Underlig med tanke på at det var en relativt ny BMW. Han prøvde igjen, løftet den høyre hånden. Det tok ikke mange sekunder før bilen trakk kraftig mot motsatt kjørefelt. Til og med tyskerne er ikke helt ufeilbare, tenkte Roger Loe og smilte. Kanskje var det derfor Namsos Auto hadde fått den så utrolig billig. Nyprisen lå tett opp mot 600 000 kroner for nyere modeller som denne, og de hadde betalt kun 325 000. Etter overhaling på verkstedet i Namsos kunne doningen lett selges videre for 450 000. Minst.
    I begynnelsen ble han satt til å gjøre drittjobbene hos bilforhandleren. 'Negerarbeidet' som gamle Gundersen, som var av den gamle skolen, kalte det. Han ryddet i verkstedene, vasket gulvene og lempet søppel. Og han gjorde det uten å mukke. Det var noe befriende strukturert over hverdagen. I motsetning til de andre mislykkede forsøkene på arbeidstrening han hadde vært gjennom, så behandlet ikke folk her ham som andrerangs oppsop. 
    Etter hvert som månedene gikk fikk han viktigere oppgaver: vasking og klargjøring av biler som hadde blitt solgt, registrering og etter hvert også ansvar for innkjøp av deler til lageret. Da lønnstilskuddet fra NAV utløp året etter, gikk han over til å bli vanlig lønnsansatt hos Namsos Auto. En suksesshistorie, mente sosionomene på NAV-kontoret, som selvsagt tok det hele som et bevis på hvor dyktige de var til  få tapere som ham ut i meningsfylt arbeid.
    "Dette har du klart helt selv, gutt! Gi faen i de papirdytterne," smilte Gundersen da han fortalte om det siste møtet med NAV. Og det gjorde han.
    Han kikket på klokka i dashboardet. Han hadde kjørt i knappe tre timer siden han plukket opp BMWen i Brønnøysund. Selgeren, en stutt mann i 60-årene, hadde bydd ham inn på kaffe, men han hadde avslått. "Jeg må komme meg sørover igjen, hvis ikke blir sjefen sur," smilte han til mannen som strøk hånden forsiktig over det svarte bilpanseret for siste gang. 
    "Ja, ja, jeg skjønner. Du må kjøre forsiktig da," sa mannen lavt, nesten resignert.
    Da Roger Loe rygget ut av oppkjørselen gløttet han opp mot personen som stod der ennå, lutrygget. Når han hentet biler som Namsos Auto hadde kjøpt opp med med tanke på videresalg, lurte han noen ganger på hvorfor de ble solgt. Som oftest var det sikkert for at eieren ville kjøpe nytt, mens andre ganger, som i dette tilfellet, hadde han mistanke om at eieren ønsket å være storkar, langt mer storkar en banken og lommeboka tillot. Han på følte på et lite stikk av skyld, men det forsvant fort da han kom inn på den åpne fylkesveien og kjente den tyske ingeniørkunsten vibrere behagelig i hele kroppen. Dette hadde vært hovedjobben hans de siste årene: å hente biler som bedriften hadde kjøpt opp, eller levere biler til kunder i hele Trøndelag fra lokalene i Namsos. Det ble en god del turer til fylkene rundt også. 
    "At du gidder alt det helge- og kveldsarbeidet," sa kollegene. 
    Men han elsket det. Han hadde hverken kjerring eller unger, så det passet ham faktisk helt utmerket.
    ...You're awful bright, you're awful smart, begynte Mick Jagger. Åpningskuttet "Streets of Love" fra 2005-skiva A Bigger Bang, fylte kupeén. For Roger Loe var imidlertid Rolling Stones etter 1985 kjedelige greier. Han kunne streke seg til 1990, men ikke ett år lengre.
    "Mulig det, Mick, men jeg tror vi drar tilbake til 70-tallet igjen," smilte han til seg selv. Han stirret ned på skjermen på mobilen som lå ved siden av mens den høyre fingeren sveipet søkende over spillelisten.  Hvor pokker var låta han letet etter? 
    Den venstre hånden på rattet ble blytung uten sin korrigerende høyre motpart. 
    Der, der var den! De første hakkete tonene fra gitaren til Keith Richards på "Brown Sugar" fylte bilen: Da-dah-dum-de-da-dah-da...
 
 
Mette suger kuk!
    Påstanden var skåret med kniv inn i den råtne bordflaten utenfor bensinstasjonen. Eller kanskje med et skrujern. Et kort øyeblikk tok jeg meg selv i å fundere på hvem denne Mette var, og om det var sant. Muligens var Mette ei skikkelig sklie som ikke var særlig nøye med hvem hun betjente i baksetene til de lokale rånerne. Mer sannsynlig var det at Mette nektet å suge kuk, og dette var en slags impotent hevn fra en forsmådd innfødt ung mann.
    Et par hundre meter nede i grusveien bak bensinstasjonen, var det noen som startet en sliten bilmotor.
 
 
Volvo V70, 2004
    Akkurat når Kari Helene Storvåg begynte å hate ektemannen sin var uklart for henne. Hun kikket over på personen som duppet av i passasjersetet ved siden av henne. Det var mer en følelse som hadde vokst og utviklet seg gjennom flere år. Den fremadstormende alfahannen hun hadde falt pladask for i russetida for 19 år siden, var nå en bleikfeit skygge av sitt tidligere selv. Skjønt hat var et for sterkt ord - avsmak og skuffelse var mer passende. Ikke at det gjorde saken bedre. Hun hadde luftet tankene sine med venninner i fuktige sammenkomster (i mer forsiktige ordlag selvfølgelig), men de bare avslo henne. 
    "Du og Arve fyller jo snart 40 begge to. Mannfolk blir jo slappere i fisken med årene de også, akkurat som oss," lo de og fylte vinglassene på nytt. Og de hadde selvsagt helt rett. 
    Hun gløttet opp i speilet. Yngstejenta Lisa på 11 og storebroren Jonas, som var året eldre, satt i baksetet med blikket festet ned i et nettbrett. Lyden av Svampebob Firkant summet lavt i bakgrunnen.
    Hun hadde analysert og tenkt over situasjonen deres utallige ganger. Dersom hun skulle sette fingeren på et eksakt tidspunkt da nedturen begynte, så var det da Arve mistet jobben som møbelsnekker. Det kom ikke som noen overraskelse, bedriften utenfor Trondheim hadde tapt markedsandeler og nedskalert bemanningen i flere år. Arve var en av de siste som fikk fyken.
    "Slapp av, babe," hadde han forsikret henne. "Jeg fikser ny jobb lett som en plett." 
    Deretter fulgte måneder og år med arbeidsavklaringspenger, jobbsøknader og ymse vikariater i kommunen. Men ingenting fast, ingenting som varte. Forsikringene hans om at dette bare var en forbigående fase kom sjeldnere og sjeldnere, helt til en dag da det virket som om han rett og slett bare ga opp.
     Små regndråper begynte å klistre seg til frontruta og det lyseblå panseret til den slitne Volvoen deres. 
    Hun beregnet at det var om lag to timer til de var fremme i Sømna der broren til Arve hadde ei lita hytte som de fikk låne i to uker om sommeren. Det var tredje året på rad de skulle feriere på Helgelandskysten. Og selv om det var en vakker plass, ønsket hun seg mye heller til Hellas, Tyrkia eller kanskje Spania. Hun drømte om deilige varme dager på stranda, intime restauranter, berusende vin og myke opprede hotellsenger. Ikke fire personer stuet inn på 35 trange kvadratmeter uten innlagt vann og gammel utedass. Men summen av trygden til Arve  og delstillingen hun hadde på Scandic Hotell i Trondheim, gjorde reiser til varmere strøk til en fjern drøm.
     Hun kikket på ektemannen sin igjen. Han sov fremdeles. En tjukk stripe med sikkel snirklet seg fra den ene munnviken, gjennom de grå skjeggstubbene og ned mot haken hans. Dobbelthakene. 
    Når ble han så feit, så avskyelig, tenkte hun plutselig. Hun angret tvert på tanken. Først ble hun forbannet på seg selv, deretter forbannet på ham. Forbannet fordi han fikk henne til å tenke sånne jævlige tanker. Hun hatet følelsene sine, og hun hatet ektemannen som ga de så fruktbar bunn å gro i. De kranglet ikke ofte, men når de først gjorde det så var det alltid den samme enveiskjøringa: hun kjeftet mens han bare satt der med lut rygg, nikket og unnskyldte seg. Som en ynkelig pusling. Noen ganger hadde hun lyst til å ta tak i skallen hans og kauke: "Men kjeft tilbake da, for faen! Føl noe, din jævel!" 
    Summingen av tegnefilm fra baksetet stoppet omtrent samtidig som regnet ga seg. Et trafikkskilt med bilde av en bensinpumpe stod vindskeivt i veikanten. Hun kikket på bensinmåleren - de hadde tilstrekkelig drivstoff på tanken til å komme seg til hytta. Dersom hun stoppet for å fylle på bensinstasjonen, ville ungene sikkert ha både godteri og brus, og budsjettet var syltrangt som det var.
    "Nå vil jeg se på My Little Pony," sa Lisa bak henne.
    "Nei, jeg gidder ikke å se på sånne jentegreier," fastslo Jonas.
    "Men du fikk se Svampebob," argumenterte Lisa.
    "Jo, men du ville også se Svampebob," kontret Jonas.
    I passasjersetet ved siden av henne våknet Arve. 
    "Jeg tror jeg duppet av litt jeg." Han gjespet og tørket spyttet av haken(e) med den ene håndbaken. "Lenge til vi er framme, Kari?" spurte han og plukket en snusboks fram fra bukselomma.
    "Et par timer, tror jeg," svarte hun.
    Lisa sparket plutselig i seteryggen i hennes. "Mamma! Jonas vil ikke gi meg nettbrettet. Jeg skal se My Little Pony. Jeg skal, skal, skal!" Stemmen til jenta var skingrende og gråtkvalt. 
    "Nei! Nå er det min tur til å bestemme." Stemmen til Jonas var ertende. Han hadde ingen problemer med holde lillesøsteren sin på armlengdes avstand.
    "Jonas, la søstra di få se på tegnefilm," advarte hun. Hun merket de første sløve tegnene til migrene snike seg fra tinningen og mot baksiden av den høyre øyehulen.
    "Det er en bensinstasjon der framme. Kan du svinge innom? Jeg må slå lens, " sa Arve mens han åpnet boksen med General "...og kjøpe mer snus."
    Sparkingen i setet ble hissigere og hissigere.  
    "mamma...Mamma.....MAMMA!"
    Hun snudde seg med et voldsomt rykk og satte blikket i ungene. "Nei, nå holder det! Hvis dere ikke klarer å dele, så tar jeg det faens nettbrettet og hiver det ut av vinduet. Forstått?"
    "KARI...!" ropte Arve.
 
 
Jeg kikket ut av vinduet på bensinstasjonen. Det virket som regnet hadde gitt seg. Et kort øyeblikk vurderte jeg en kaffekopp til, men fant ut at magen hadde fått kjørt seg nok av de foregående to. Dessuten var det på tide å komme seg videre.
    "Takk for påfyllet," sa jeg til mannen bak disken samtidig som jeg gikk ut døren. 
    "Ingen årsak. Velkommen tilbake." Bak ham stod det nå fem tomme bokser med Red Bull.
    Utenfor hadde sola brutt gjennom skylaget. Den våte asfalten badet i nytt lys, og de regntunge nålene på grantrærne i skogholtet nedenfor glinset innbydende og levende. Luften var - som den ofte er etter et regnskyll - nyere, friskere. Kanskje denne plassen har sin fredelige sjarm likevel, tenkte jeg mens jeg rotet etter bilnøklene i innerlommen på jakka.
 
 
Opel Corsa TR, 1991
    Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Han slapp blikket ufokusert ned på den halvtomme flaska med konjakk som lå i fanget mellom ham og rattet på bilen. Han var kvalm og usikker. 
    Bache-Gabrielsen Cognac XO. Den stikkende, søtlige smaken av brunt brennevin klistret seg til spiserøret.
    "Skikkelig bra saker den konjakken," hadde naboen forsikret ham om mens Runar fjernet papiret rundt pappboksen som inneholdt beholderen med de edle dråpene. Det virket så lenge siden.
    "Beste konjakken du får kjøpt på polet," sa naboen og lente seg  fornøyd tilbake i sofaen med kaffekopp og marsipankake i munnviken.
    "Tusen takk," smilte Runar tilbake. 
    "Gratulerer med 60-årsdagen. Nyt den med måte," gliste naboen mens Runar Øverli gikk bort til barskapet i stua og plasserte den ved siden av uåpnede flasker med akevitt, eggelikør og brandy. 
    Det var 12 år siden. 
    Han hadde vært ordentlig full to ganger tidligere i livet.  Den første gangen som 16 åring da en kompis stjal to liter med heimbrent av onkelen sin. Sammen dro de en gjeng opp til ei gammel hytte som lå noen kilometer nedenfor fiskeværet Steinvika der de bodde. Han husket ikke stort av det som skjedde den kvelden, men den motbydelige blandingen av gjær, fusel og appelsinjus de brukte for å blande svineriet med, var naglet inn i i hodet. Utdrikningslaget  da han var 34 var også en svart flekk i hukommelsen.
    Runar dro korken av konjakkflaska igjen, og gulpet ned to store munnfuller. Den lysebrune væsken brant i halsen samtidig som han kjempet for å ikke brekke seg over rattet og frontruta. Han gispet etter luft mens han lente seg tilbake i bilsetet. Han ble sittende mens tankene rev og slet inne i skallen. Han tenkte på kroppen til Jorild som lå helt stille i senga på soverommet hjemme. Utenfor begynte det å regne.
    I Steinvika, om lag tre kilometer bak ham, lå fortiden. Foran ham, på den andre siden av fylkesveien, ventet slutten.
    Historien om Steinvika er egentlig ikke veldig annerledes enn andre små bosetninger langs kysten av Trøndelag og Helgeland. Fiske hadde vært viktigste næringsvei i der siden slutten av 1800-tallet; et sted der lokale fiskere helt ned til Rørvik i Trøndelag leverte overskuddet av fangsten de ikke trengte til eget livsopphold. Deretter ble sei, hyse og torsk sendt ut til bygdene rundt. Noe ble tørket og fraktet videre sørover mot Trondheim, Bergen, Oslo og kontinentet. Det skulle ta noen hundre år eller så før det industrielle fisket med trålere, profesjonelle oppkjøpere og etterkrigstidens effektive akvakultur ble gjengs praksis. 
    Runar var fire år da familien flyttet til Steinvika på midten av 50-tallet. Da var det et levende, yrende lokalsamfunn med nesten 2000 innbyggere og fiskemottaket den suverene hjørnesteinsbedriften. Begge foreldrene jobbet der; faren på heltid, mens moren tok ekstravakter da han var liten. I skoleferiene sløyet han fisk og skar torsketunger, og da han gikk ut av ungdomsskolen ble det en selvskreven arbeidsplass. 
    Han vred nøkkelen rundt i tenningslåsen. Motoren på den gamle Opelen hostet motvillig et par ganger før den startet. Tre munnfuller til. Han nærmet seg bunnen på flaska. Kvalmen lå fremdeles på lur, men nå kjente han at mot og gjennomføringsvilje begynte å få fotfeste.
    To dager etter at han fylte 30, døde faren hans av et massivt hjerteinfarkt på kveldsskiftet på fiskemottaket i Steinvika. Tre dager etter 31-årsdagen falt moren om på badet.  Hjerneslag, forklarte legene, og på 32-årsdagen hans sovnet hun stille inn på et pleiehjem i Brønnøysund. 
    Dagen før han ble 33 år, traff han Jorild fra Arendal som nettopp hadde startet på fiskemottaket. Jorild, som med bløte, sørlandske vokaler søkte ny lykke  mellom fiskeslo og innvoller  i ei lita bukt omfavnet av mørke fjellhyller et sted på kysten mellom Trøndelag og Nordland. 
    Det ble de to.
    ...hva faen er det med meg og fødselsdager, tenkte han og plasserte nevene på rattet. Spriten plasket inne i skallen, foten skalv på gasspedalen. 
    Han hadde bursdag i dag.
    Årene gikk. Sammen så han og Jorild hvordan fiskemottaket i Steinvika sakte men sikkert nedskalerte virksomheten i takt med at oppdrettsanleggene blomstret opp langs kysten, og hvordan utflytting og forgubbing reduserte det en gang så vitale tettstedet til en døsig, ulønnsom flekk på kartet. Da mottaket stengte dørene i 2010, var han en av de aller siste som fikk marsjordre. Det var fire dager (selvfølgelig) etter at han fylte 57.  
    "Du har gått på jobb der hver dag i over 40 år," sa Jorild da han kom hjem etter jobb den siste dagen. "Nå skal du senke skuldrene, ta det rolig og tenke på at i morgen så slipper du å stå opp i mørtna for å sløye fisk i en iskald hall hele dagen. Nå er det bare oss to det handler om," smilte hun. 
    Og slik gikk årene...sakte, sakte, sakte.
    Han satte flaska til munnen igjen. To små dråper med konjakk traff tungen hans. Tomt? Han kunne ikke huske de siste slurkene. 
    "Gjør det etter at jeg har sovnet," hadde Jorild hvisket for en drøy time siden. Hun løftet den visne hånden sin mot munnen. I håndflaten hennes lå fem små morfintabletter. "Kan du gi meg det glasset med vann?" Stemmen var hes og hviskende. Hun kikket opp på ham med utslitte øyne. Kreften hadde herjet brutalt med kroppen hennes de siste to årene. Nå eksisterte hun i en skyggeverden som utelukkende bestod av smerte og angst.
   "Jeg elsker deg, Jorild..." Stemmen hans var slørete. Smaken av tårer brant som syre i munnen hans. Hun smilte tilbake mot ham "...og jeg elsker deg, Runar." Han ble sittende ved senga i noen minutter og se på at hun sovnet. Så tok han hodeputa og presset den ned i ansiktet til kona. 
    Før han forlot hjemmet deres for siste gang, hentet han bilnøklene og  konjakkflaska fra barskapet (han vurderte akevitten som stod ved siden av et øyeblikk, men tanken på den krasse smaken av karve og koriander gjorde ham bare uvel). 
    Det hadde sluttet å regne. Runar Øverli stirret på grusveien foran seg. Den strakk seg knappe 300 meter framover før den slo seg sammen med fylkesveien, like bak bensinstasjonen. Noen meter på den andre siden av fylkesveien raget det endelige målet hans: en hard, mosekledd bergvegg. 
Han ruset motoren et par ganger før han slapp clutchen. Bakhjulene til den gamle Opelen spant i den våte grusen før de fikk skikkelig tak. 
    "Jeg kommer nå, Jorild," hvisket Runar lavt til seg selv. 
    Han var på vei.
 
 
    "Jeg så ikke at det skjedde. Det eneste jeg hørte var ett eneste helvetes høyt smell!"
    Politimannen stirret på meg som om han ikke helt forstod hva jeg mente. Tre utrykningsbiler stod på parkeringsplassen utenfor bensinstasjonen. Ute på fylkesveien hadde flere ambulanser og brannbiler ankommet.
    "Er du helt sikker?" 
    "Ja," understreket jeg.  "Jeg drev og fiklet  i jakkelomma mi etter bilnøklene da det skjedde. Det var ett gigantisk smell, og det var alt," forklarte jeg igjen.
    "Ok. Vi tar det fra begynnelsen en gang til," sa politimannen.
 
    Selv om sammenstøtet skjedde nesten hundre meter bak meg, var drønnet øredøvende, nesten som et kraftig tordenskrall, men uendelig kortere og mye nærmere. Jeg kastet meg i bakken. 
    Hva i helvete...
    På veien bak bensinstasjonen reiste en tjukk svart søyle med røyk seg. Jeg gikk sakte mot kilden. Det var bare én måte å beskrive det jeg fikk øye på: en mangefarget, ujevn, metallblokk stod i krysset der fylkesveien og den uasfalterte grusveien fra Steinvika møttes. På avstand så...tingen....ut som en slags abstrakt, moderne kunstinstallasjon. 
    "Hva satan var det som skjedde?" Mannen bak disken fra bensinstasjonen stod i døråpningen og stirret på meg.
    "Ring 113!" kauket jeg tilbake. "Ring 110. Ring 112. Ring alt som begynner med 11, for faen!" 
    Jeg nærmet meg forsiktig den groteske, forvridde ENHETEN av jern, stål og plast som hadde vært TRE biler bare sekunder tidligere. 
    "Hallo?" prøvde jeg. Lyden av stemmen min virket underlig i stillheten.
    Fra bakenden til den nærmeste bilen, en tilårskommen lyseblå Volvo, rant en liten bekk med bensin nedover veibanen og mot gresset som sultent sugde i seg det stinkende drivstoffet. Panseret og motoren på Volvoen var som smeltet inn i frontene til de andre to bilene. Verst hadde det likevel gått utover den sølvgrå Opelen. Det så ut som det hadde vært en liten Corsica av eldre merke, men nå var det umulig å avgjøre; den var presset sammen som et innsunket trekkspill. Den tredje bilen, en stor svart BMW av nyere dato, hadde kommet "best" ut av det.  Kun en halvparten av fronten var omgjort til forkrøplet skrapjern. Deler av taket til Volven hadde slått gjennom frontruta på BMWen, penetrert kupeén, og fortsatt sin ferd gjennom bakruta. Seigt, mørkt blod rant nedover siderutene på både det svenske og tyske kjøretøyet. 
    "Hallo?" prøvde jeg gjen. Jeg beveget meg sakte (men på god avstand), rundt treenigheten av tilintetgjort metall. Det var ingen stemmer, ingen smertejammer eller angstfylte rop om hjelp, kun lyden av svak vind som raslet i trærne langs fylkesveien. 
    "Hvis dere kan høre meg, så prøv å si noe!" 
    Ingenting. 
    Jeg vurderte et øyeblikk å gå litt nærmere, jeg var fremdeles 10-12 meter unna, men slo det fort fra meg - stanken av bensin på avveie kombinert med én eneste liten gnist, og hele veikrysset ble omgjort til et brennende inferno.
    Plutselig, på den andre siden av veien, kanskje 30 meter bortenfor, kom det svake lyder, og i en liten bærklynge inne i et buskas fant jeg kilden: et nettbrett. Skjermen var knust, men tegnefilmen og sangen fortsatte:
    Hvem bor i en ananas dypt i det blå? Svampebob! Svampebob!
Ved siden av nettbrettet, mellom blodige blåbær, lå en avrevet barnehånd.
 
    Politimannen lukket notisblokka og stakk pennen i uniformslomma på brystet. Bak oss hylte metallsagene til brannmannskapene gjennom ettermiddagslufta. Det kom til å bli sen, kald kveld før de ble ferdige.
    "Er det sjanse for overlevende?" spurte jeg.
    "Hva tror du?"
    Spørsmålet var selvfølgelig helt  meningsløst. "Har du sett noe lignende før?" prøvde jeg istedet.
    "Noe som dette? Nei, ikke i nærheten engang. Og jeg har jobbet i utrykningspolitiet i over 20 år."
    "Fy faen," sa jeg.
    Politimannen nikket. "Ja, fy faen."
    "Tre biler og ett perfekt, massivt sammenstøt. Kollisjonene må ha skjedd på under et sekund," sa jeg og kikket mot enheten av sammenflettet Opel, BMW og Volvo på veien bak oss.
    "Sekund? Nei, her snakker vi om hundredeler," fastslo politimannen.
    "Ufattelig. Hva er sjansen for at noe sånt kan skje? En mot en million?
    "Minst," sa politimannen.