Ingen reiser alene

 

 

Han prøvde å huske hvor mange ganger han hadde vært her tidligere. Var dette det fjerde besøket, eller kanskje det femte? Han ble sittende en stund og spekulere på tallet mens den lave orgelmusikken i det vesle kapellet hvisket lævmælt fra to slitne høyttalere over det vesle sakristiet noen benkerader foran ham. Det var plass til 25, muligens 30 personer her inne. Vidar Midtlyng var mutters alene.  Han var vanligvis det.

    Sist gang han var i en "ordentlig" begravelse var da bestefaren hans døde for fire år siden. Da var kirka nesten full av familie, bekjente og venner. Blomsteroppsetninger med oppriktig mente minneord omkranset kisten. Organisten, en levende person, spilte trøstende, organiske toner. Det var en trist, men meningsfylt verdighet i opplevelsen.

    Dette var noe helt annerledes. Inne i det folketomme kapellet på Bratsberg utenfor Trondheim, der han ventet nå, var det en gammel samle-CD med orgelsalmer som digitalt markerte slutten på livet. Den nakne kisten i lys furu der fremme var enkel og kostandseffektiv. Den beskjedne kommunale blomsterkransen bar preg av av stramme budsjetter. Og det var ikke en kjeft å se på de få benkeradene.

    Bra, tenkte han stille. Faktisk helt utmerket. I den forrige begravelsen var det seks personer foruten ham og presten. Litt for mange med tanke på bokprosjektet han jobbet med. To eller kanskje tre var greit, men helst ikke flere.

    Ideen hadde kommet til ham i en historietime på Strinda Vidergående skole mens han underviste om hvordan Norge ble rammet av det internasjonale økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida, og om Spanskesyken som tok livet av 15 000 i årene mellom 1918 til 1920.

    "Hva skjedde med de som døde," spurte en elev fra vindusrekka.

    "Vel, de som hadde midler og familie ble begravet på en anstendig måte. Men veldig mange havnet i anonyme graver uten at noen tok notis av at de hadde gått bort."

    "Huff, så trist da. Bra at sånt ikke skjer i dag da," svarte eleven. 

    Det var jo, selvsagt, ikke helt sant.

Vidar Midtlyng gløttet ned på forsiden av det enkle arket han hadde i hånden. 

 

Gunnar Evensen 

f. 2.6.1970 - d. 28.8. 2025

 

    På den andre siden av arket stod de to  første versene av salme 890.  Å, hvor salig å få vandre. En kjent gjenganger i de snart 30 kommunale begravelsene han hadde deltatt i de to siste årene. Hva var det med denne salmen som gjorde at kommunen valgte den gang på gang? Antageligvis var det et helt standardisert opplegg i likhet med valg av kiste, seremonirom, blomster og alt det som dreide seg rundt seansen. 28.000 kroner var den kommunale maksgrensen til begravelser her i Trondheim - en sum som ikke akkurat åpnet for utskeielser og særpreg. Hele øvelsen var anonym, byråkratisk og steril.

    Dersom Gunnar Evensen hadde tatt kvelden drøyt 100 år tidligere, under Spanskesyken, hadde han sikkert vært en av de tusentalls stakkarane som havnet under torva uten at en sjel tok notis av det. Samfunnet hadde selvsagt forandret voldsomt seg siden den gang, men det samme var likevel sant i dag: Gunnar Evensen gikk ut av tiden lydløst, anonymt og bemerkelsesløst. Og dersom noen mot all formodning felte en tåre for mannen, så var de i hvert fall ikke å finne inne i det lille folketomme kapellet på Bratsberg utenfor Trondheim.

    "Plus ça change, plus c'est la même chose," skrev den franske forfatteren Jean-Baptiste Alphonse Karr  i 1849. The more things change, the more they stay the same. Vidar Midtlyng hadde bestemt seg for å bruke sitatet i starten på boka han jobbet med.

    Han pleide å komme i god tid før begravelsene startet. Vanligvis hadde han med seg notatblokk med noen stikkord om personen i kista. Noen ganger var det grei research i forkant, men  vanligvis var opplysninger om den avdøde vanskelig, ja noen ganger plent umulig, å oppdrive, i hvert fall med de ressursene han hadde til rådighet. Majoriteten hadde hverken familie eller venner. Mange var ensomme skjebner, som - både frivillig eller ufrivillig -  hadde trukket seg helt vekk fra omverdenen. Og når de trakk sitt siste åndedrag, ble det storsamfunnets oppgave å begrave dem.

    Han hadde tatt permisjon fra stillingen som historielærer i videregående de to siste årene for å jobbe med bokprosjektet. "Ingen reiser helt alene" var arbeidstittelen på boka, han hadde ikke bestemt seg helt ennå. Premisset var både komplekst og enkelt: å delta i kommunale begravelser der ingen kommer og ingen savner. Prøve å beskrive atmosfærene, situasjonene og stemningene. Grave fram informasjon om hvem den avdøde var. Sette et slags søkelys på hvorfor et levd liv ender uten at noen bryr seg. 

    Med noen få unntak var det bare han og presten i disse kommunale begravelsene. I den forrige begravelsen - for to uker siden - var de tre. En barndomsvenninne av den avdøde dukket også opp. Etterpå kunne venninnen fortelle at den avdøde, Sigrund Odderstad, eller 'Sigge' som hun ble kalt på barneskolen de hadde gått på sammen for snart 60 år siden, var en  snill, men enkel sjel.

    "Sigge hadde det ikke enkelt, hverken hjemme eller på skolen. Faren hennes var en skikkelig drittsekk, og mora var ikke bedre. Mye drikking tror jeg," fortalte venninnen mens de stod utenfor kapellet og tok en røyk etter begravelsen. "Hun var uflidd og...litt treg av seg, men det var ikke noe vondt i Sigge. Hun var bare annerledes. De andre ungene lot henne selvsagt få gjennomgå på skolen. Sparket, slo og spyttet. Det var annerledes på den tiden enn i dag, skolene gjorde ingenting. Jeg var vel egentlig den eneste hun pratet med." Hva som skjedde med Sigge etter at de gikk ut av skolen, visste hun lite om.

    "Jeg tror hun jobbet hjemme på familegården det meste av livet. De siste årene var hun dement, har jeg blitt fortalt. Da jeg så begravelsesannonsen i avisa, tenkte jeg at jeg måtte vise min siste respekt," sa kvinnen og stumpet sigaretten med skohælen  i grusen. "Det fortjente hun tross alt." 

    Historien om Sigge var unik, men likevel ikke ulik de andre skjebnene han jobbet med i bokprosjektet. De var ofte outsidere i samfunnet; mennesker som ikke helt passet inn, som ikke knyttet bånd og varige vennskap, som ikke etablerte familie. Det gjaldt ikke alle, men de aller fleste.

    Vidar satt og funderte på livshistoriene han hadde samlet så langt da han plutselig enset en vag lukt av noe han helt ikke kunne beskrive, lure seg inn i neseborene. Det var en ubestemmelig lukt som virket kjent, men som samtidig ikke passet inn.

    "Unnskyld, kan jeg sette meg her?"

    Stemmen var mørk, men samtidig lun og rolig. Han kikket mot høyre der spørsmålet kom fra. Ingenting, bare tomme seter. Hva faen?

    "Er det ledig her?"

    Han snudde seg kjapt i den andre retningen. Mannen som stod ved enden av benkeraden var høy, nesten hengslete, kledd i mørkegrå dress med et blomstrete silketørkle rundt halsen. En hvittstenkt, men velpleid Frank Zappa-lignende mustasje omkranset partiet under den kraftige, avlange nesen. Det tykke håret var glattkjemmet bakover og hadde i likhet med barten spredte nyanser av salt og pepper.

    "Jo," begynte Vidar mens han kikket forvirret rundt på de tomme benkene i kapellet. "Det er bare å slå seg ned her."

    "Takk," smilte mannen og nikket kort mens han inntok plassen ved siden av.

Hva pokker er det som skjer, tenkte Vidar. Det er ikke en kjeft her og likevel velger fyren å sette seg rett ved siden av akkurat meg. Dette er som skrullinger som plasserer seg på ditt sete i en buss tom for passasjerer. Men dette er ikke en buss, men en fordømt begravelse...

    "Ja, kanskje jeg skal presentere meg," sa mannen og strak ut hånden. Fingrene hans var lange og elegante, fingerneglene manikyrerte. Rundt tommelen satt en tykk gullring med det Vidar antok var en stor svart perle i innfatningen. Den så kostbar ut. 

    "Erik Gamlé," sa mannen.

    "Vidar Midtlyng." Håndgrepet til personen var varmt, nesten klamt til å starte med. Men da Vidar trykket hånden til den plutselige benkenaboen, reiste hårene på armen under skjorta seg i gåsehudaktig protest. 

    "Du lurer kanskje på hvorfor jeg satte meg rett ved siden av deg når det er masse andre ledige plasser her i kapellet?" smilte mannen mens han fisket fram en snusboks fra jakkelommen. Vidar kjente ikke igjen merket, men så at det var løssnus. Med lynkjappe fingre bakte mannen på knappe sekunder en perfekt, svart pølse som han plasserte under leppa over perlehvite, perfekte fortenner. "Gjør du ikke?"

    "Vel, jeg må innrømme at det er litt...unorskt, hvis du skjønner hva jeg mener," smilte Vidar tilbake. "Vi nordmenn liker jo å holde litt avstand."

    Mannen tenkte på svaret en kort stund før han smilte. "Ja, dere gjør kanskje det," sa han mens han betraktet den enkle furukisten noen meter unna. 

    CD-spilleren ved sakristiet skiftet sang. De lavmælte orgeltonene til salme 415 fylte kapellet. Alltid freidig når du går. En annen gjenganger i begravelsene, muligens den mest vanlige. 

    Vidar merket igjen den subtile, men samtidig markante lukten fra sidemannen. Selv om han prøvde, så klarte han ikke å plassere den. Det var en slags kombinasjon av aftershave (kanskje Tabac eller Old Spice) -  i hvert fall en type retro-lukt som menn godt oppi årene hadde en forkjærlighet for - iblandet en mer ubestemmelig og stikkende dunst. Summen av luktene var ikke direkte ubehagelig, med den var distinkt uvanlig. Han gløttet over på mannen, som fremdeles satt og stirret intenst på kisten. Vidar følte seg plutselig svimmel. Han prøvde å huske navnet på personen, men klarte ikke å hente det fram fra minnet selv om de hadde håndhilst bare sekunder tidligere. Jævla rart, han var jo vanligvis god på navn. I tillegg, uten at han helt kunne sette fingeren på det, virket mannen...endret nå. Høyere? Det svarte silketørklet rundt halsen? Vikene i pannen virket langt mer fremtredende. Et solglimt fra kapellvinduet bak dem blinket blast i den dyprøde smaragden på tommelringen til mannen. Vidar kjente tankene danse inne i skallen. Han følte seg plutselig redd og litt kvalm.

    "Er det noe i veien?" Stemmen til mannen virket annerledes; lysere og fyldigere.

    "Neida. Jeg tror muligens jeg brygger på en liten forkjølelse."

    "Ja, det er vel noe som går for tiden," smilte mannen tilbake mens han slikket en smal, svart stripe med snusvæske vekk fra de perfekte fortennene med sveipende, lynkjappe bevegelser. 

    Helt framme i kapellet åpnet døren til sakristiet seg sakte. Et  smalt hode med tynn, grålig hentesveis stakk ut og tittet rundt om i rommet. Vidar kjente igjen personen med en gang; sogneprest Tormod Tegnesgård hadde forestått alle begravelsene i kapellet her på Bratsberg. Hyggelig kar. De hadde diskutert bokprosjektet hans flere ganger, faktisk hadde han kommet med en og annen interessant opplysning om de avdøde også. Hentesveisen i døra til sakristitet smilte og vinket kort mot ham. Vidar nikket bekreftende tilbake før det smale hodet forsvant tilbake igjen.

    "Det er jo litt spesielt med slike begravelser der nesten ingen kommer. Jeg har vært i en del selv gjennom årene. Synes det er kjekt å prate med de få som  tar seg bryet med å møte opp."

    Vidar hørte sidemannen snakke til ham, men fikk ikke med seg ordene. "Unnskyld," begynte han. "Jeg satt helt i egne tanker akkurat nå..."

    Mannen smilte kort og gjentok det han hadde sagt. Stemmen hans virket annerledes igjen. Var den mørkere? Aksenten hadde skiftet mot bløtere vokaler.

    "Det var derfor jeg var satte meg her selv om det er masse ledig i resten av kapellet. Det er jo litt...unorskt, som du selv beskrev det tidligere."

    Hva var det med den underlige lukten fra mannen, tenkte Vidar på nytt. Ikke ubehagelig, men ubestemmelig.

    "Det går helt fint," sa Vidar og plukket fram et lommetørkle og pusset nesen iherdig. Lukten vedvarte.

    De ble sittende en stund i stillhet mens CD-spilleren skiftet til ny salme. Deg være ære, Herre over dødens makt.  Salme 197. Et litt uvanlig innslag sammenlignet med de andre salmevalgene som preget kommunale begravelser.

    "Kjente du denne Gunnar Evensen?" Spørsmålet kom plutselig fra mannen som nå stirret intenst på furukisten der framme.

    "Nei, ikke som sådan," begynte Vidar. Og det var jo sant. Hva visste han egentlig om mannen i kisten, som snart kom til å befinne seg på innsiden av en krematorieovn? Kun små bruddstykker når alt kom til alt.

    "Han ble født i 1970 og vokste opp på Uthaug. Det er et lite tettsted på den andre siden av Trondheimsfjorden. Vet du om plassen?"

    "Jeg kjenner til den sånn overfladisk. Fortsett, er du snill,"  smilte mannen skjevt.

    Vidar fortalte at Gunnar Evensen åpenbart var en person som gjorde svært lite vesen ut av seg. Da han var 22 år hadde han flyttet inn til Trondheim for å studere ved universitetet. Vidar hadde ikke klart å finne ut hvilket fag, men mente det var noe innen humaniora eller muligens rettsvitenskap. Hverken gamle klassekamerater fra oppveksten på hjemstedet eller medstudenter ved universitetet (de ytterst få han hadde klart å oppdrive), kunne fortelle stort. En rolig og reservert type, forklarte noen. En einstøing, sa andre. Det var ikke mye slekt å oppdrive heller - han var enebarn og begge foreldrene døde for snart 20 år siden. Så langt var Gunnar Evensen en person som lignet mye på de andre i bokprosjektet hans: en outsider i samfunnet, en som ikke helt passet inn, som hverken knyttet bånd, etablerte varige vennskap eller forhold. 

    28. august i 1995, forsvant Gunnar Evensen tilsynelatende fullstendig sporløst. Vidar hadde klart å skrape sammen noen biter med informasjon fra politiet og offentlige myndigheter, men det var kun ørsmå tråder. Ifølge medstudenter forlot han rommet sitt i hybelkollektivet tidlig om morgenen den dagen, uten å ta med seg noen av eiendelene sine. Ifølge banken hadde han tatt ut hele kontoen sin i kontanter, drøyt 5500 kroner, i en minibank på formiddagen. På kvelden entret Gunnar Evensen et fly til New York. 

    "Og der, nesten som ved et trylleslag, stopper absolutt alle spor de neste 30 årene. Det er en ganske underlig historie. Er du ikke enig?" Vidar kikket opp på sidemannen som hadde lyttet til ham uten avbrudd.

    "Ja, underlig. Absolutt underlig. Men kanskje også vidunderlig."

    "Nå henger jeg ikke helt med her..." 

    "Et liv handler mer om hvor lenge det varer, ikke sant? Dersom du er miserabel i 90 år, så er det ikke noe særlig liv å snakke om. Det er et veldig langt liv, men er det i hele tatt verdt å leve et sånt liv? Kanskje de 30 årene fra Gunnar forsvant, til han ligger i ei billig furukasse her nå , var vidunderlige?" Mannen gliste. Kanten på snuspølsa under overleppa hans gikk nesten i ett med den svarte, nesten blyanttegnede smale barten over.

    "Jeg antar det er én måte å se det på," svarte Vidar.

    "Det handler om perspektiv, gjør det ikke?" sa mannen og fortsatte: "Det virker som om du allerede vet litt om denne Gunnar, men at du ikke kjenner ham personlig. Hvorfor er du her i dag? Du må unnskylde dersom jeg er nysgjerrig og spør. Det ligger litt i min natur," sa mannen.

    "Ah, akkurat det er ganske spennende," svarte Vidar ivrig. Han likte veldig godt å snakke om boken han jobbet med. Kanskje litt for mye noen ganger ble han fortalt av venner og kolleger fra tid til annen . "Jeg driver og jobber med en bok."

    "Javel? Fortell!" Mannen virket oppriktig interessert.

Vidar greide ut om prosjektet sitt. Hvordan han de siste par årene hadde deltatt i et tredvetalls kommunale begravelser der få eller ingen dukket opp. Hvordan han ønsket å gi de forskjellige avdøde et slags ansikt, samtidig som han beskrev atmosfærene og stemningene.

    "Kort oppsummert er det en samling med fortellinger om livene til mennesker som ikke har andre til å fortelle deres historie."

    "Er du sikker på at de vil ha historiene sine fortalt da?"

    Vidar hadde tenkt den samme tanken selv noen ganger, men dette var første gang noen stilte ham spørsmålet direkte. "Det er selvsagt umulig for meg å vite, men på en måte synes jeg at de fortjener det, hvis du skjønner hva jeg mener? At de ikke bare forsvinner lydløst, men blir husket på et vis, selv om det kun er i et kapittel i ei bok."

    "Har du fått napp hos noen forlag?"

    "Nei, så langt har jeg ikke kommet." Det var en halvsannhet. Han hadde drøftet bokideen opptil flere ganger med en lærerkollega som kjente en konsulent som jobbet i et større norsk forlag. 

    "Skal slett ikke se bort at de er interessert i prosjektet ditt. Folk liker å lese om andre 

mennesker som, for å spissformulere det litt, tilsynelatende er mindre vellykket enn dem selv. Det får dem til å føle seg bedre på et vis. Det er i hvert fall min erfaring. Hva skal boka hete, forresten?"

    "Har bare en arbeidstittel ennå."

    "Og det er?"

    "Jeg har tenkt på "Ingen reiser alene", men jeg er usikker på om den passer helt, eller om den er beskrivende nok."

    Sidemannen stirret rett fram, som om han drev og fordøyde boktittelen. Et av kapellvinduene bak dem kastet dovent høstlys ned på den blanke issen til mannen.

    "Jeg tror jeg liker den tittelen. Den er sann på mange plan. Ingen reiser alene. Enten de vil eller ikke. Jo, jeg synes du skal beholde den."  

    Kanskje har fyren rett, tenkte Vidar. Kanskje var det en bra tittel. Men hva pokker mente han med enten de vil eller ikke?

    "Vet du noe om hvordan denne Gunnar Evensen til slutt havnet her?" spurte mannen.

    "Igjen, bare noen bruddstykker fra norsk politi og Utenriksdepartementet. Det er en merkelig affære egentlig. Han ble visstnok funnet av personallet på et hotellrom i Las Vegas da han ikke sjekket ut av suiten sin. Det amerikanske politiet fant ingen eiendeler bortsett fra drøyt 5000 dollar i kontanter, og sjetonger fra kasinoet til en verdi rundt 11 000 dollar i en veske. De fant også passet. Det var sånn de klarte å identifisere ham, og sende kroppen tilbake til Norge. Passet avslørte i tillegg at han var særdeles  bereist. Dubai, Rio, Tokyo, Moskva og Sydney - you name it - han hadde vært over hele verden," forklarte Vidar.

    "Og dødsårsaken?"

    "En overdose av Valium og smertestillende, iblandet store mengder alkohol. Muligens et selvmord mente det amerikanske politiet. Slik jeg forstår det ble ikke saken utforsket videre."

    "Huff, det er en tragedie," sa mannen. 

    Av en eller annen grunn tvilte han på oppriktigheten til mannen som satt ved siden av.

    "En annen liten underlig detalj er tidslinjen her," sa Vidar.

    "Javel?"

    "Gunnar Evensen forsvant fra Norge den 28. august i 1995. Han ble funnet død i Las Vegas 28. august 2025. Det er eksakt 30 år, pluss/minus én dag, kanskje to."

    "Tilfeldigheter?"

    "Det må det være. Kan ikke se noen annen grunn," sa Vidar.

    "Vel, merkeligere ting har skjedd," gliste mannen. 

    Salme 321, Løftene kan ikke svikte, snurret igang på CD-spilleren bak kisten i kapellet. Det var først nå det slo Vidar at samtalen hadde vært nesten fullstendig enveis. Sidemannen stilte spørsmålene - han berettet og fortalte. Muligens hadde denne personen også noe informasjon han kunne anvende i boken sin, tenkte Vidar.

    "Enn du? Hvorfor er du her i dag?" 

...Himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne, kunne CD-platen med salmer melde over høyttalerne.

    Sidemannen smilte mot ham med skjeve fortenner. Bak den høyre hjørnetanna gapte det svart i jekselløse gommer.

    "Vel. Jeg og Gunnar Evensen samarbeidet tilbake i 1995. Når jeg tenker meg om så var faktisk bare kort tid før han forduftet. Jeg fikk nyss om at han hadde gått bort, og selv om det er over 30 år siden vi hadde kontakt sist, så tenkte jeg at høvet seg å ta et slags farvel," sa mannen. Det virket som om han veide ordene sine. "Eller et lite gjensyn, et slags takk for sist, om du vil, før han går under torva."

    "Ok. Et prosjekt, sier du. Hvilken bransje jobber du i?" spurte Vidar.

    Mannen slikket overleppen kort med tungen. "Det er sammensatt. Men opplevelsesbransjen er nok den mest korrekte beskrivelsen. Jeg jobber i et slags multinasjonalt konsern."

    "Du kjente du ham godt?"

    "Ikke veldig, men vi gjorde noen avtaler som var gunstige for begge parter," sa mannen og fortsatte: "Beklager at jeg ikke kan fortelle mer om samarbeidet, men konfidensialitet er helt avgjørende for min virksomhet, skjønner du. Uansett om personen er død eller levende. Jeg forstår godt at du ønsker mer kjøtt på beinet om Gunnar Evensen til boken du jobber med, men jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan bidra med mer informasjon. I hvert fall ikke idag"

    Vidar skulle akkurat til å komme med en innvendig da salmemusikken plutselig ble avbrutt. Øverst i kapellet stod sogneprest Tormod Tegnesgård klar til å sende mannen i den simple, kommunale furkista til sin siste hvile. 

    Vidar gløttet ned på notatblokka og betraktet de få linjene han hadde knotet ned. "Kanskje vi kan prate litt mer etterpå," begynte han.

    Setet ved siden av var tomt. Ved enden av benkeraden stod mannen og justerte slipsknuten. Oppreist virket han over to meter høy. 

    "Skal du dra allerede? Begravelsen begynner jo nå," spurte Vidar forundret. 

    Mannen kikket ned mot ham. "Ja, jeg må være et annet sted om ikke veldig lenge. Dessuten har jeg  aldri hatt helt sansen for akkurat denne delen av begivenhetene," sa han kort. "Men lykke til med boka di, Vidar. Dersom den blir publisert, så skal jeg definitivt lese den," smilte han før han forsvant ut inngangsdøren til kapellet.

 

"Ja, da var vi her igjen da." Sokneprest Tormod Tegnesgård tittet opp mot ham mens han dro hånden over issen for å sikre at de siste tynne restene av hår i hentesveisen satt sånn noenlunde. De satt inne i sakristiet og drakk kaffe sammen. "Dette er femte gangen vi er her, er det ikke?"

    "Femte? Jo, jeg tror det kan stemme," svarte Vidar. "Takk igjen for nydelig kaffe." 

    "Ingen årsak," smilte presten. "Hvordan går det bokprosjektet ditt, forresten?"

    "Joda, slett ikke så verst. Tror jeg begynner å nærme meg mål snart."

    "Såpass ja. Jeg gleder meg virkelig til å lese boka."

    "Vel, den må skrives ferdig først. Også må jeg finne et forlag som er interessert."

    "Nah, dette fikser du fint, Vidar," betrygget sognepresten og dyppet en sukkerbit ned i kaffekoppen. "Det var dårlig besøk i dag også. Bare meg og deg."

    "Ikke helt. Vi var vel hele tre stykker samlet i dag. Satt og pratet med en litt...underlig kar før begravelsen startet, men han gikk akkurat idet du skulle til å begynne."

    Soknepresten rynket pannen. "Det var da merkelig. Jeg tittet ut i kapellet først for å sjekke oppmøtet, og da så jeg bare deg sitte der alene. Ingen andre."

    "Hadde du på deg brillene?"

    "Nei."

    "Der har du antageligvis årsaken."

    "Du har sikkert rett. De gnager så fryktelig over neseroten, skjønner du," smilte presten mens han ivrig sugde i seg sukkerbiten.

 

Vidar Midtlyng stod på trappa utenfor kapellet. Det var sen september og småsurt ute her oppe på Bratsberg. Han knyttet skjerfet ekstra godt rundt halsen mens han rotet i jakkelomma etter sigaretter og fyrstikker. Jeg lurer på hvordan jeg skal skrive dette kapittelet, tenkte han mens han tente fyrstikken. 

    Der...der var den. Der var lukten.

Han kikket ned på den siste røde resten av svovel på fyrstikken før den forsvant til flammen. Den ubestemmelig lukten av mannen var svovel. Svovel iblandet etterbarberingsvann av typen Tabac eller muligens Old Spice.

    "Forbannet merkelig kombinasjon," sa han lavt til seg selv mens han prøvde å danne seg et bilde av mannen. Var han høy eller lav? Hvilen farge var dressjakka? Hadde han skjegg? Var han skallet? Vidar kjente seg svimmel igjen. Den samme svimmelheten han hadde kjent på da de snakket sammen. Og hva var navnet på fyren igjen? Han klarte simpelthen ikke å plassere det. Det var noe litt utenlandsk klingende. Vidar tok et skikkelig magadrag av sigaretten mens han prøvde å erindre. 

    Gamlé var det. Etternavnet til mannen var Gamlé. Underlig etternavn, egentlig.

    Og fornavnet? Det var mer norsk-aktig. Vidar presset øynene sammen som for å huske bedre. Vanligvis var han veldig god på navn, men av en eller annen grunn satt dette voldsomt langt inne. 

    Erik. Det var selvsagt Erik. 

    Forbannet merkelig at det var så vanskelig å huske det, tenkte Vidar mens han stumpet resten av  sigaretten i grusen foran trappa.

Erik Gamlé.

Gamlé 

 

 

 

 

Han prøvde å huske hvor mange ganger han hadde vært her tidligere. Var dette det fjerde besøket, eller kanskje det femte? Han ble sittende en stund og spekulere på tallet mens den lave orgelmusikken i det vesle kapellet hvisket lævmælt fra to slitne høyttalere over det vesle sakristiet noen benkerader foran ham. Det var plass til 25, muligens 30 personer her inne. Vidar Midtlyng var mutters alene.  Han var vanligvis det.