Koranen 2.42

 

 

 

    Dette var ikke første gangen Tormod Gellein kjørte mot asylmottaket utenfor Melhus. For en knapp måned siden hadde han og kollegaen Markus Holmen rykket ut til et voldsomt slagsmål på samme sted. Da var det med blålys og sirener. Denne gangen var det ikke behov for det.

    "Vet du noe mer om hva som har skjedd?" spurte Tormod og gløttet kort mot Markus som satt i passasjersetet og fomlet med noen papirer over mobiltelefonen.

    "Nei, har jeg ikke noe mer info enn da vi rykket ut. Det er en mannsperson, om lag 60 år. Erklært død av ambulansepersonalet som er på åstedet. Etter hva jeg forstår ble han slått ned av en av de andre som befinner seg på mottaket. Jeg kan ta en telefon til sentralen, men jeg tror ikke de vet mer enn oss akkurat nå."

    Asylmottaket utenfor Melhus ble hastig etablert for et drøyt år siden. Opprinnelig var det en nedlagt folkehøyskole som het Elvegård. Nå huset den nærmere 350 mennesker, majoriteten menn fra Sør-Irak. I et av tilbyggene bodde en liten samling av kvinner og barn fra de samme områdene. Mottaket var lukket. Kontroversielt på starten av 2000-tallet, i dag var det gjengs praksis. 

    Konflikten hadde startet i det små, hovedsakelig som uoverensstemmelser mellom grupperinger av sjia- og sunnimuslimer i Irak. Sistnevnte i kraftig undertall. Det meste gikk i begynnelsen under radaren til både FN og verdenssamfunnet. Situasjonen hadde imidlertid eskalert da lokale militsgrupper i Iran og Syria begynte å velge side. Trefningene ble hyppigere, og konfrontasjoner med styrker fra Nato og Russland preget nyhetene. Strømmen av mennesker som flyktet fra de herjede områdene tiltok. Først sporadisk, senere i titusener. De fleste hadde funnet usikker havn i nabolandene og rundt Middelhavet. Andre helt nord i Europa. I Norge. I Trøndelag.

    "Vet vi om bråket har spredd seg?" spurte Tormod.

    "Det virker ikke sånn. De ansatte har delt opp seksjonene. Jeg tror de som er involvert i hendelsen er adskilt fra resten av beboerne. Er det langt igjen, forresten?"

    "10-12 minutter. Har du sjekket med vakthavende i Trondheim om vi er autorisert til å hente ut håndvåpen fra bagasjerommet?"

   "Alt er klart," bekreftet Markus og fortsatte: "Jeg håper vi slipper å bruke dem denne gangen."

    Tormod tenkte det samme. Hundrevis av hankjønn stimlet sammen på knappe 800 kvadratmeter med utdatert, sanerbar bygningsmasse - sånn blir det fort jævelskap av.  

    De hadde ikke avfyrt skudd på den forrige utrykningen til samme sted. Heldigvis holdt det med at de viste fram tjenestevåpnene. Egentlig hadde hendelsen vært en stor misforståelse. Meldingen som politisentralen fikk, var at en av asylsøkerne på mottaket hadde forskanset seg på et soverom med en mistenkelig ryggsekk. Etter kort diplomati hadde de sparket inn døren. Sammenkrøket ved den ene sengen bakerst i rommet, satt en vettskremt liten mann og tviholdt på eiendelene sine: to bilder av familien - alle døde - og en gammel fillete utgave av Koranen han hadde arvet av faren. De ansatte ved mottaket hadde krevd at han leverte inn alt han eide til oppbevaring. Det ble åpenbart for mye for en herjet sjel. Og de var det mange av på Elvegård.

    De svingte opp den bratte skråningen mot mottaket. En solid metallport mellom voksne grantrær stengte veien videre inn. Han lettet på gasspedalen, rullet ned ruten og stoppet opp ved overvåkningskameraet. 

    "Politiet?" spurte en stemme i høytaleren ved identifikasjonspunktet foran porten.

    "Ja."

    "Ok. Du kjenner opplegget," sa stemmen. 

    Fingeravtrykkleseren lyste blå og klar utenfor bilvinduet. Han presset tommelen ned på den kalde plastikkfirkanten, som skiftet farge til grønn etter et par sekunder.

    "Du er registret som Tormod Gellein. Du kommer med en kollega, vil jeg anta?" spraket stemmen igjen utenfor bilen.

    "Ja. Markus Holmen. Samme mann som forrige gang."

    "Den er grei. Kjør opp til hovedinngangen."

 

    Nina Simonsen stod på trappen og kikket nedover oppkjørselen. Gåsehuden stod som små tynne pigger på underarmene selv om septemberkvelden var ganske sval. Hun hadde vært leder for mottaket på Elvegård i et drøyt år nå. Bortsett fra noen spredte slagsmål og politiutrykninger hadde jobben vært relativt problemfri. På Trandum i Ullensaker og i det nye asylmottaket i Fana utenfor Bergen, var situasjonen veldig annerledes. Seks dødsfall - to drap og fire selvmord - var status der de siste to årene. Nå hadde virkeligheten innhentet henne også. På sykestua i andre etasje, lå kroppen til en eldre mann med smadret skalle.

    Hun så lysene fra en bil komme opp bakken mot henne. Hun kjente igjen ansiktene til de to mennene som parkerte noen meter unna.

    "Nina Simonsen, ikke sant?" Tormod strakk ut hånden. Håndtrykket til lederen av mottaket var kaldt og klamt.

    "Ja, du er Tormod Gellein fra politiet i Trondheim dersom jeg husker riktig?" 

     Han nikket.

    "Og du er kollegaen hans, Markus Holmen?" spurte hun.

    "Det stemmer."

    "Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Vi har kontroll over situasjonen nå, men det kunne fort utviklet seg til noe langt verre," forklarte hun.

    "Hvor skjedde overfallet?"

    "Ute i luftegården. Vi har opptak fra overvåkningskamera."

    "Vi vil gjerne prate med de involverte. Er det tolk til stede?"

    "Ja."

    "La oss starte med opptakene og ta det derfra."

 

    Inne i vaktrommet flimret kornete bilder over skjermene. Ikke den beste oppløsningen, men tilstrekkelig til at de kunne danne seg et brukbart bilde av utearealet. 

    "Det er der overfallet skjedde?" spurte Tormod.

    "Ja. La meg spole tilbake litt i opptaket. Det er dessverre noe ikke lyd," svarte hun.

    Fra det ene hjørnet på skjermen kom tre menn inn i vinkelen til kameraet. Alle var kledd i joggebukser og hvite t-skjorter som de hadde fått utlevert ved ankomst til mottaket.

    "Har de vært her lenge?" spurte Markus.

    "To dager. De hadde tatt seg over grensen i en trailer med containere som de hadde brutt seg inn i. Antageligvis et sted i Tyskland. Vi er ikke helt sikker. Vi antar de kommer fra de sørlige områdene på den arabiske halvøya. De har ikke vært veldig samarbeidsvillige for å si det slik," forklarte hun og fortsatte:

    "Her starter det."

    De tre personene vandret sakte mot det ene hjørnet i luftegården. I front gikk en røslig kar på nærmere to meter. Han gestikulerte og pratet ivrig med sidemannen som passivt nikket med hodet. Den tredje personen slentret bak de to med blikket plantet i bakken. Han virket langt eldre. Sliten. Det tynne håret hans hang i tufser rundt den blanke issen og de resignerte skuldrene.

    De to andre stoppet opp, tente hver sin sigarett og tittet seg rundt. På skjermen virket det som om samtalen mellom dem  ble mer intens og høylytt. Den kraftige hovedpersonen veivet engasjert med hendene.

    De neste sekundene var like overraskende som de var kaotiske. Som ut fra en dvale våknet gamlingen til, sprang mot kjempen og begynte å dundre nevene i brystkassen på ham. 

    For Tormod virket det plutselige angrepet komisk, det var nesten en halv meter og minst 100 kilo forskjell på de to. Den spede skikkelsen ble gang på gang dyttet vekk, men nektet å gi seg. Det virket som om han skrek eller ropte noe.

    Knyttneven som kom i retur var knusende. Slaget traff gamlingen med vanvittig kraft i den høyre kjeven. Det skallede hodet ble slynget inn i murveggen bak.

    "Kan du spille det en gang til?"

    Mottakslederen spolte bildefilen tilbake. Selv uten lyd kunne Tormod forestille seg den kvalmende lyden av kranie som knekker.  

    De neste minuttene var som forventet. Vakter kom løpende og fikk kontroll på de to mennene som stod sjokkert over gamlingen. En mørk pøl av blod var alt som var igjen da kroppen ble båret ut av kameravinkelen.

    "Grusomt," sa mottakslederen og stoppet opptaket. Stemmen hennes var tykk og dempet.

    "Vet dere navnene på de involverte?" 

    "På den avdøde har vi ingen anelse. Han har ikke sagt et eneste ord siden han ankom. Han som slo nekter å oppgi navn, bakgrunn og opprinnelse. Han sitter på lukket celle nå. Han kommer til å nekte å snakke med dere. Den tredje personen heter Rashid Abdullah."

    "Vil han prate med oss?"

    "Ja, han er i et samlingsrom i etasjen under her. Tolken kom nettopp."

 

    Mannen på den andre siden av bordet satt urolig. Blikket flakket mellom tolken og de andre i rommet. To utsmurte blodflekker på skulderen på skjorten avslørte brutaliteten i hendelsen han hadde vært vitne til i luftegården noen timer tidligere.

    Dette er en livredd mann. Han kommer synge lett som en lerke, tenkte Tormod.

    "Navnet ditt?" begynte han.

    Tolken gjentok spørsmålet på arabisk.

    "Rashid." Røsten til mannen skalv tydelig.

    "Og etternavnet ditt er Abdullah?" 

    Tolken oversatte igjen.

    "Aywa." Ja. 

    "Ok, Rashid. La oss ta det helt fra starten."

    Historien han begynte på var ikke uvanlig, men like fullt brutal. Han hadde bodd sammen med broren og faren i en liten sunnimuslimsk landsby i Sør-Irak da konflikten slo rot i regionen. Moren hadde dødd av et hjerneslag 10 år tidligere, og broren var invalid etter en bilulykke i barndommen. Han forsørget familien alene som sjauer på et oljeanlegg knappe 15 mil sør for landsbyen. Sju dager på, sju dager fri. Etter et skift for knappe to måneder siden hadde han kommet hjem og funnet husene brent og revet ned av en sjiaislamistisk militsgruppe. Kroppene som var igjen var for maltrakterte og forkullede til å identifiseres. 

    Friheim kjente et stikk av dårlig samvittighet. Mannen snakket lavt, nesten hviskende til tolken, som oversatte fortløpende.

    "Vil du ha et glass vann? Te?"

    Mannen kikket opp og ristet på hodet.

    Etter massakren i landsbyen hadde han tatt seg opp langs den vestlige grensen til Irak, gjennom Syria, og deretter med båt over Middelhavet til Nord-Italia. Derfra kom han seg til Munchen til fots. 

    Her er det mange løse tråder, tenkte Tormod mens mannen snakket. Hvordan hadde han finansiert reisen? Hva med papirer? Desperate mennesker finner løsninger. Uansett ikke mitt bord, det er UD sitt ansvar å nøste opp denne smørja.

    "Hvor møte du den avdøde og personen som overfalt ham?"

    Tolken videreformidlet lavt.

    "Jeg og Saleh..."

    Der kom navnet til han som angrep likevel, tenkte Tormod.

    "...klarte å snike oss inn i en trailer i Munchen. Den fraktet stålplater og sånt. Vi hadde ikke peiling på hvor den skulle."

    "Hva vet du om Saleh?"

    "Ikke så mye. Nesten ingenting.Når han snakket var det alltid om...hevn."

    "Hva mener du?"

    "Han sa at sjia-svinene og alle som hjalp dem skulle få betale dyrt. Søsteren og kona hans hadde blitt drept av en veibombe et halvt år tidligere."

    Tormod kjente til kjernen i konflikten i områdene mellom sunnier og sjiaer.

    "Hva mente han med alle som hjalp dem?"

    "Vestlige land, Nato og sånt. Jeg er en enkel mann, kun en oljesjauer uten utdanning, og Saleh pratet hele tiden om ting som jeg ikke skjønte. Ofte ble han sint, og da nikket jeg bare som om jeg forstod og var enig. Du har sett ham, ikke sant? Han er enorm."

 

    Tormod rørte med plastskjeen i pappkoppen. Seige korn av uoppløst pulverkaffe klynget seg til sidene. De stod på gangen utenfor rommet.

    "Hva tror dere? Er han oppriktig?"

    "Han virker troverdig. Forvirret, men troverdig," sa kollegaen.

    "Jeg kjenner ham ikke. De tre kom hit for bare to dager siden, men jeg tror ikke han ljuger," sa mottakslederen. 

    Tormod gløttet ned på nettbrettet som hadde informasjon om de tre mennene. Mannen i rommet bak, Rashid, hadde oppgitt alderen sin til 28 år. Gjerningsmannen, Saleh, var om lag 30. 

    Den avdøde var anslått å være 65 år. Han studerte bildet av gamlingen. Han så langt eldre ut. Det var noe med de furete kjakene og de tunge øynene. Livstrette og slitne, nesten misforståtte. En mann som alltid hadde stanget hodet mot veggen. Igjen og igjen.

    "Vi får gå inn igjen og høre resten av historien. Kanskje blir vi litt klokere."

 

    "I begynnelsen trodde jeg det var bare meg og Saleh i containeren. Det var først den andre dagen at vi hørte lyder helt innerst, bak en stabel med stålrør og plater. Utenom litt lys fra en sprekk i taket, så var det nesten helt bekmørkt der inne."

    Blikket til Rashid hadde endret seg, følte Tormod.

    "Fortsett."

    "Vi kravlet bakover. Mellom to paller lå han sammenkrøket, den stakkarslige gamlingen. Vi spurte hvem han var, men han bare huket seg sammen. Sa ingenting. Saleh mente han måtte ha lurt seg inn uten at vi merket det."

    Noen timer senere, etter at Saleh hadde sovnet, krøp Rashid tilbake til den ukjente medpassasjeren.

    "Jeg hadde med meg noen liter vann og et par brød. Jeg spurte om han ville ha litt, men han bare kikket opp mot meg, smilte svakt, og ristet på hodet."

    "Sa han noe navn eller hvor han kom fra?"

    Rashid ristet på hodet. "Men han var snill."

    "Hvordan da?"

    "Det var noe med ansiktet hans som fikk meg til å føle en slags ro i hjertet. Det er vanskelig å beskrive."

    Rashid forklarte at han hadde pratet mye med den gamle mannen mellom på trailerens ferd gjennom Europa. Han fortalte om jobben sin, familien som hadde blitt utslettet, og om den ukjente ferden de befant seg på.

    "Men han snakket ikke til deg?"

    "Nei, ikke et ord. Når jeg pratet så bare stirret han på meg, nesten skamfullt noen ganger. Det var så rart."

    "Ok, Rashid. La oss hoppe litt fram i tid. Jeg vil gjerne snakke om det som skjedde ute i luftegården. Kan du si noe om hva som skjedde før Saleh slo ned den gamle mannen?"

    Rashid kikket igjen nervøst opp mot tolken som oversatte.

    "Saleh pratet om at vi skulle..." begynte han. Stemmen var usikker.

    "Rashid, husk at det er ikke du som er skyldig her. Vi har opptak fra overvåkningskamera, men det er uten lyd. Jeg vil gjerne vite mer om det som skjedde forut," forsikret Tormod mannen.

    Det Rashid fortalte fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans: improviserte bomber på kjøpesenter, kapre en lastebil og kjøre den nedover en handlegate, automatvåpen i en folkemasse. Pur, uforfalsket terror.

    "Saleh sa at Profeten (fred være med ham), ønsket at vi skulle gjøre det. Og at vi utførte Allahs hellige og ukrenkelig vilje. Det var da gamlingen sprang mot Saleh og begynte å slå og rope."

    Tormod husket bildene fra skjermen og det innstendige, men tafatte angrepet.

    "Hva ropte han?"

    Det var tydelig at Rashid lette etter ordene.

    "Khatia og Yakdhib. Om og om igjen. Det var arabisk, men måten han sa det på var så merkelig."

    Kunnskapen Tormod hadde om arabisk var begrenset, men han visste at språket var enormt komplekst både semantisk og fonetisk. Geografi, bakgrunn og dialekt gjorde at det slett ikke var gitt at to arabisktalende personer forstod hverandre. Han kikket på tolken.

    "Det forsvinner en del i oversettelsen her, men Khatia betyr falskt eller tildekt på en ond måte. Det er et  veldig uvanlig, gammeldags arabisk ord. Yakdhib betyr løgn, eller enda sterkere - en svart løgn. Jeg har faktisk bare lest ordet, aldri hørt noen bruke det," forklarte tolken.

 

    "Hva skjer videre nå?" spurte Simonsen.

    Tormod kikket på mottakslederen. Klokken nærmet seg to. De stod utenfor inngangspartiet til mottaket. Den svale septemberkvelden hadde blitt til rå, kald natt.

    "Vel, vi har gjort de innledende avhørene. Jeg og kollegaen min Holmen vil skrive en rapport om hendelsene her i kveld. Kontoret til politiadvokaten vil ta saken videre. Jeg antar det vil bli reist tiltale mot Saleh etter hvert. Utover det så kan jeg ikke si noe mer. Du vil selvsagt bli informert om saksgangen." 

 

   ---

 

    "Faen, dette er merkelige saker." Tormod stirret på dokumentet på pc-skjermen foran seg. 

    "Hva da?" Kollegaen hans, Markus Holmen, hadde nettopp kommet inn døren til kontoret. Han drev og børstet av frakken sin iherdig. Utenfor lavet snøen ned i tjukke lag.

   "Du husker det oppdraget på Elvegård for et knapt halvår siden? Slagsmålet og han som ble drept?"

   "Jo, saken er vel berammet for retten i mars, om en måned?"

    Tormod rynket pannen. "Stemmer det. Fikk nettopp den fulle etterforskningsrapporten på epost nå."

   "Var ikke hele greia ganske rett fram? Det finnes jo videobevis av hele hendelsesforløpet."

    "Ja, men det er noe med den avdøde."

    "Han gamlingen?"

    "Ja. Den eneste eiendelen hans var kjortelen han hadde ankommet i."

    "Javel?"

    "I rapporten her står det at tekstilet er av betydelig antikvarisk verdi. Mottaket på Elvegård hadde sendt det til universitetet i Oslo, som igjen  videresendte det til fakultet for orientalske studier ved Oxford i England."

    "Voldsomt mye stress for en kjortel?"

    Tormod smilte. "Det stopper ikke der. I Oxford hadde de faktisk karbondatert plagget."

    "Er ikke det en omfattende prosess da? Å tidfeste organisk materiale?"

    "Absolutt. Kostbart også. Resultatene de fikk visste at kjortelen var fra år 650, sånn pluss minus.

    "Kødder du?"

    "Nei, og historikerne i England mente at kjortelens mønster og utforming stemte overens med karbondateringen fra laboratoriet."

    "Det var da jævlig merkelig. Står det noe mer om den avdøde i rapporten? Navn og sånt?"

    Tormod scrollet dokumentet nedover. "Nei, han er bare oppført med det samme standardnavnet som brukes på ukjente personer fra Midt-Østen."

    "Hva da?"

    "Mohammed.