Kunstneren
De elektriske strålene fra taklampen kastet et grelt teppe over rommet. Lysstyrken var flimrende, nesten usanselig flakkende. Men han merket det på nyansene i fargene på maleriene han stod og betraktet.
Der! Der var det igjen!
Et ørlite glimt av ekstra strøm i lyspæren forandret fargetonen på lerretet fra skarpt til blasst. Skiftet var kun brøkdelen av et sekund, men det irriterte ham voldsomt.
Han tok av seg brillene og gned den krokete neseryggen. Øynene sved. Han kikket opp på klokken, som viste kvart over to på natten. Jeg er ingen ung mann lenger, tenkte han slitent melankolsk.
Bortsett fra et skrivebord og en stol var rommet nesten nakent. På langveggen foran ham hang 20 malerier. Under hvert av dem var et ark med kunstnerens navn og personalia stiftet fast. Håpefulle unge menn som alle ville opp og fram i kunstverdenen; visjonære sjeler med brennende ambisjoner. Han visste at han måtte forkaste de fleste i løpet av natten.
Han studerte arbeidene på avstand. Hvor lenge har jeg jobbet her ved akademiet? Snart 30 år? I hvert fall lenge nok til at elektrisk lys var relativt nytt. Han tok seg i å savne den varme tryggheten i levende lyskilder. Flakkende og noen ganger farlige, men det var noe beroligende forutsigbart over flammen og soten fra veiken som krøllet seg seigt nedover.
Jeg lurer på om noen av mennene bak maleriene på denne veggen vil bli husket av ettertiden sin? Vil de få egne kapitler i historiebøkene eller ende som fotnoter? funderte han mens han gikk bortover gulvet.
Dette var siste sortering av arbeider som hadde kommet inn på vårsemesteret. Dilettantene hadde blitt luket ut tidligere, med unntak av sønnene til byens velstående familier selvsagt - de var garantert plass så lenge de kunne tegne en rett strek. Føringene fra styret var nemlig ikke til å ta feil av: akademiet var helt avhengig av donasjoner fra de bemidlede klassene i byen. Og han trengte inntekten han fikk som professor. Det var tøffe tider. Integritet og idealer er kjekt å ha, men de sikrer ikke tak over hodet og noenlunde spiselig mat på bordet. Heldigvis hadde han fremdeles en liten kvote med reel innflytelse over hvilke kunstnere som virkelig fortjente innpass.
Han kjente en nagende følelse av tvil strømme inn over seg. Dersom jeg gjør en feilvurdering nå i natt, nekter jeg da verden en ny Van Gogh? En ny Cézanne?
Tankerekken ble brått brutt av det totale mørket han plutselig befant seg i.
Fullstendig forvirring.
Han famlet rundt med hendene utstrakt foran seg i et forsøk på å finne noe å holde fast i. Hånden hans traff et lerret. Noen sekunder senere slo taklampen inn igjen, og rommet var tilbake i elektrisk lys.
"Forbannet moderne svineri," mumlet han til seg selv mens synet tilpasset seg det plutselige lyset igjen.
Han stirret på maleriet som hang der fingrene hans hadde funnet veggen. Det var et av de innleverte arbeidene han var veldig usikker på.
Motivet var ganske konvensjonelt. Utførelsen derimot, var intens: Jomfru Maria med Jesusbarnet i fanget. I bakgrunnen en gylden eng av aks og blomster med himmelporten antydet i det fjerne. Interessant, men han hadde sett det før. Han kikket ned på arket under som fortalte noen stikkord om kunstneren bak. En av de yngste kandidatene, kun 20 år. Ikke særlig nyskapende for en så ung mann. Igjen kjente han på tvilen. Den var annerledes når han studerte akkurat dette maleriet sammenlignet med de andre. Eller var det egentlig tvil? Frykt var kanskje riktigere.
"Professor?"
Stemmen ved døren bak ham ristet ham ut av tankene. Det var en av assistentene ved akademiet som stakk fjeset inn.
"Hva er det?"
"Beklager at jeg forstyrrer dem så sent, men listen over kandidatene som er godkjent, må henges opp i hallen før klokken ni i morgen."
"Ja, ja, jeg vet da det." Stemmen var irritert. Hodet i døren forsvant like fort som det hadde kommet.
Han gikk tilbake til skrivebordet og kikket ned på papirblokken. Den snirklende håndskriften på det grove papiret bare forsterket usikkerheten i ryggmargen.
Fem plasser var tilgjengelige. Fire av navnene på blokka var sirklet rundt. Disse var han sikker på. Det var åpning for én til. Det var selvsagt ikke første gangen han hadde måtte ta tøffe avgjørelser, men dette opptaket var på en måte underlig annerledes.
Pennestiften hvilte ved den unge 20-årige kunstneren. Interessant, men uferdig. Han så igjen for seg motivet. Jomfru Maria, Jesu mor, med hånden ømt rundt frelseren. Et sterkt valg selv om han ikke delte det religiøse innholdet.
Hånden hans skalv da stiften på skriveredskapet dro en strek over navnet på papiret. Avslått. Beslutningen, den endelige løsningen, virket uendelig.
"Ditt forbannede svin!"
Stemmen på den andre siden av skrivebordet rev ham brutalt ut av redselsfulle drømmer. Drømmer der tusener av sjeler skrek hest ut i angst, svømmende i et hav av død og tilintetgjørelse, fortært av etende ild. Hvor lenge hadde han sovet? Litt etter klokken tre på natten hadde han skrevet ned navnene på de som hadde fått innpass på akademiet, og publisert dem på tavlen i inngangshallen. Deretter hadde han gått til kontoret sitt for å hvile øynene.
"Helvetes jødejævel!"
Røsten foran ham økte i volum. Forvirringen av å bli dratt ut av dyp søvn begynte å avta. Blikket falt på skikkelsen som stod bare en drøy meter foran ham. Det var en ung mann, ansiktet var fordreid av sinne.
"Så jeg er liksom ikke bra nok? Dette skal du faen meg få angre på!"
Han åpnet munnen. "Vent nå litt, hva er det du..." var alt han rakk før en massiv spyttklyse traff ham like under det høyre øyet.
"Jeg lover deg at dette skal du svarte faen meg få angre på!"
Litt senere den samme dagen mottok en forvirret portvakt ved kunstakademiet i Wien et krast og underlig notat med internposten. Der stod det i klare ordlag at en ung østerriksk kunstner ved navn Adolf Hitler aldri mer skulle ha adgang til akademiområdet.