Langsom revy

Langsom revy

 

 

 

    Egentlig var stedet ganske deprimerende. Det burde ikke være det, men det var noe med atmosfæren, noe med stemningen. Kanskje var deprimerende en litt feil beskrivelse. Den var heller engstelig, nesten avventende, befolket av sårbare mennesker som befant seg på et voldsomt vanskelig sted i livet.

    Naturen og omgivelsene var derimot helt fantastiske. Å fylle lungene med ren høyfjellsluft var pur nytelse. Karl Solberg kjente at kroppen fungerte bedre enn på lang tid. Smertene i bukhulen var så og si fraværende, til og med frykten for resultatet av toalettbesøkene hadde avtatt.

    Utenfor vinduet på hotellrommet hadde duskregnet gitt seg. Trærne langs oppkjørselen bar preg av sen september. Noen hadde fremdeles friske blader, men det var mest gulnede. De visnede løvene på bakken hadde allerede gitt opp kampen mot den grynende høsten. Vinteren kom til å gjøre alle like uansett, både mennesker og trær. Bortsett fra furua da - den stod naturlig, mangfoldig og eviggrønn i fjellsiden over hotellet.

    Karl satte seg opp på sengen og la hånden på magen. Lunsjen han inntok  for en time siden oppførte seg tålelig godt der inne. På TVen på den andre siden av rommet, lyden var av, messet en nyhetsoppleser ivrig. Prisen på nordsjøolje var voksende stod det i grafikken under det snakkende, stumme hodet på skjermen. Gledelig, mente en ekspert de hadde fått fatt i. Han smakte på ordet glede. Ikke en tilstand han kjente noe særlig til. I hvert fall ikke det siste drøye halvåret.

    Det hadde startet snikende. Noen tynne striper med blod på dopapiret etter toalettbesøk. Sure oppstøt etter måltider. Slapphet. Jeg er 61 år gammel mann med tilløp til hemoroider som eter for mye feit mat, hadde han avfeid symptomene med. Etter hvert kom smertene. Det begynte med diffuse plager i øvre del av magen, som om noe trykket på de andre organene omkring. På det verste strålte smertene helt inn i ryggraden. Noen ganger brekte han seg etter store måltider. Vekten gikk sakte nedover for hver uke. Mannfolk utsetter å gå til legen før det er for sent, heter det gjerne. For ham var det på nære nippet.

    "Ring ambulanse, jeg tror Karl har fått hjerteinfarkt."

    Etter det husket han svært lite.

    "To eller tre måneder til, så hadde det vært kroken på døra," sa den hvite frakken formanende til ham der han lå i ørska på St.Olav i Trondheim.

    Han erindret at han nettopp hadde kommet på inn arkitektkontoret der han jobbet. Han satte seg ned ved arbeidsbordet med morgenkaffen og skulle til å åpne en mappe med arbeidstegninger da han kjente det som bare kunne beskrives som et voldsomt spark rett under ribbeina. Smerten forplantet seg til ryggsøylen på et øyeblikk. Kaffe og PC ble med ham ned i gulvet da han kollapset som en sekk full av pinsel.

    På sykehuset utelukket de hjertet ganske fort. Den neste dagen gikk han gjennom et helt regime av tester, prøver og utredninger. Etter en ettermiddag med brutal gastroskopi ble årsaken avdekket. Selv om det hadde gått et halvt år siden legene rotet rundt i magen og tarmene hans med en altfor lang slange, så husket han øyeblikket da han fikk diagnosen: vinduet i rommet som hadde en avlang stripe med fugleskit nederst i det høyre hjørnet, flasken med Farris på skrivebordet som hadde blitt drukket til en knapp centimeter under etiketten, viserne til klokken over døren som viste 09:11. Men aller best husket han de harde bergenske diftongene til onkologen som ga ham dommen.

    Magekreft.

    Helsevesenet, på tross av sine feil og mangler, jobber enormt effektivt når det må. To dager senere ble han kjørt inn på en operasjonsstue på St. Olav. Da han kom ut var han en svulst på størrelse med en oval appelsin fattigere. 410 gram veide jævelskapen. Et imponerende spesimen, mente operasjonslegen. Akkurat som det var en bragd. Om lag 20 prosent av magesekken hadde forsvunnet i samme slengen.

    "Er det håp for meg?" smilte han fra senga. Morfinpumpa som var koblet til armen hans, dyttet jevnlig deilige dråper inn i blodårene. Foran ham stod et nesten tomt glass med sugerør. Innholdet var en slags næringsrik sørpe av mineraler, vitaminer og proteiner som en av sykepleierne hadde kommet med. Det smakte faktisk bedre enn det så ut.

    "Joda, Solberg. Det ser faktisk veldig bra ut dette," smilte legen tilbake. "Men jeg tror vi skal nedjustere godsakene du får i armen."

    På tross av at svulsten i magesekken hadde fått lov til å vokse seg feit og stor, var det ingen tegn til spredning. Hverken til resten av magen eller andre organer. Han hadde vært heldig, mente de. Da han kom til etterundersøkelse tre måneder senere, var han fremdeles heldig. Tumormarkørene i blodet var lave. Det var ingen observerbare metastaser.

    "Nå er det sånn med kreft at man kan aldri se bort fra tilbakefall, men per i dag har du meget gode verdier. Jeg ønsker imidlertid at du tar avføringsprøver og blodprøver hos fastlegen din jevnlig framover," beordret legen.

    Han gruet seg til gå tilbake på jobb. Ikke på grunn av sykdommen, men alle de velmenende medarbeiderne som kom til å behandle ham som om han var laget av skjørt porselen. Og han tok selvsagt ikke feil. Går det bra, Karl? Ikke overanstrengt deg nå, Karl! Trenger du hjelp, Karl? Han smilte alltid tilbake med en maske av takknemlighet selv om han mest hadde lyst til å bjeffe: behandle meg som et voksent menneske, for faen.

    Da invitasjonen kom fra Kreftforeningen bekreftet han omgående. Mest for å få et avbrekk fra de uutholdelig snille menneskene på jobben. Egentlig var ikke sånne gruppegreier noe for ham. Han hadde fått tilbud om det på sykehuset også. Samling for overlevende av kreft stod det i brosjyrene - samtaler og kaffekos, terapi og tårer. Aller helst ville han tilbake til en slags normaltilstand igjen, en hverdag der han ikke ble definert som kreftpasient konstant av omgivelsene.

    En uke på høyfjellshotell i Rondane, fristet invitasjonen fra Kreftforeningen.

    Ikke verst. 

    Kom til hektene igjen i fantastiske høstomgivelser sammen med andre i samme situasjon. 

    Det kan jeg leve med. 

    Full pensjon på enerom. 

    Enda bedre. 

    Og prislappen var åpenbart subsidiert kraftig av det offentlige helsevesenet.

    Perfekt.

    Karl skrudde av TVen og kikket på klokken som nærmet seg to. Han kjente plutselig et sug etter koffein. Det hadde gjort seg med en god espresso nå, tenkte han. Ikke helt etter forordningene han hadde fått av ernæringsfysiologen på sykehuset, selvsagt. Kaffe og alkohol var fy, fy. Langsomme karbohydrater og fiber var strengt forbudt. Alt med kullsyre var å be om trøbbel. Heldigvis var det buffet i restauranten tre ganger i døgnet med stor variasjon. Og en ørliten kaffetår måtte da magen hans tåle, tenkte han, stappet skjorta ned i buksa og gløttet ut av vinduet. Ved inngangen stod to personer og røykte. De var åpenbart ikke fra hans gruppe. Hotellet her oppe i Rondane hadde en kapasitet på rundt 200 gjester, og var sikkert stappfullt når det var høysesong. Han anslo at de var knapt 35 der nå i september. Gruppen hans var på 25. Han hadde i tillegg observert et lite følge med tyske turister og en samling med bankfolk som var på en eller annen teambuilding-greie. 

    Han stod på toppen av trappa. I den store stua nedenfor under spraket det fra peisen som var omkranset av dype sofagrupper. Han kjente igjen de fleste ansiktene som satt der fra samlingen de hadde hatt den første dagen.  

Tyskerne var sikkert ute i skauen og erklærte at dette var både wunderbar og wonderschön. Finansgjengen drev å lekte seg et eller annet sted i nærheten. 

    Et plutselig latterbrøl fra den ene sofaen fanget oppmerksomheten hans - en trio med brystkreftopererte kvinner, halvveis til 60 år, som definitivt hadde bestemt seg for å nyte oppholdet for alt det det var verdt.

    "Hvilket tror du er ekte?" Han hadde kikket opp fra lenestolen. Det var den andre kvelden de var der. Foran ham stod lederen for brystkreftmafiaen. Alle hadde et vinglass i hånden, ikke det første den kvelden, og slett ikke det siste.

    "Nå henger jeg ikke helt med her," hadde han svart litt forfjamset.

    "Hvilket er ekte, og hvilket er en protese?" spurte hun igjen. Denne gangen bøyde hun puppene mot ham. De to andre kniste bak henne.

    "Ah. Jeg vet sannelig ikke. De er jo så flinke til å lage sånne ting i dag. De ser fine ut begge to."

    "Men ta og kjenn etter da," lo hun og grep begge armene hans. Før han visste ordet av det satt han med nevene fulle. 

    "Det er bare å kna," oppfordret hun mellom rødvinstenner.

    "Det...venstre?" prøvde han seg. 

    Ansiktet til kvinnen lyste opp. "Nei. Omvendt. Det er naturtro ikke sant?" 

    "Skikkelig overbevisende håndverk," prøvde han seg til stor fornøyelse fra de tre kvinnene.

    Fra der han stod og kikket ned i stua, virket det ikke som om utskeielsene fra kvelden før la noen demper på humøret til trioen i dag. Han misunte dem litt. Han skulle gjerne tatt et glass eller tre selv. Men prisen å betale var for høy.

    På den andre siden av rommet satt to karer over et sjakkbrett. Hva het de igjen? Han klarte ikke å få navnene til å feste seg. Kreftdiagnosene derimot, de satt som et skudd. Hvit var prostatakreft, svart var ryggmarkskreft. Sistnevnte virket å ha overtaket. Foran peisen stod lungekreft og leukemi og pratet sammen. Brystkrefttrioen koste seg storveis i sofagruppen.

    Han, magekreft, vurderte situasjonen: litt av et menasjeri av menneskelig elendighet samlet under samme tak. Han måtte smile.

    "Er trappa for bratt for deg, Karl?" Stemmen bak ham kom uventet. Det var Yusuf, en av de få han faktisk husket navnet på. Pakistanske Yusuf med hjernekreft.

    "Trappa er for kjedelig. Tenkte å skli ned gelenderet istedenfor. Må jo ha litt action."

    Yusuf gliste fra øre til øre. "Tror det er best vi tar trappa. Lårbeinsbrudd og kreft er en jævlig dårlig kombo for gamlinger som oss."

    Han hadde kommet i prat med Yusuf allerede den første dagen de var der.

    "Du er tatt ut til kretsmesterskapet i kreft du også? Vinneren får gratis cellegift resten av livet. Blir skikkelig billig for arrangøren det," hadde norskpakistaneren hvisket til ham under det første informasjonsmøtet.

    "Hva får andre og tredjeplass da?"

    "Det er fine premier til dem også. 40 prosent og 20 prosent avslag hos fritt valgt begravelsesbyrå."

    De satte seg ned ved et bord inne i restauranten. Det var fremdeles kake igjen etter lunsjen noen timer tidligere. Yusuf lempet på et digert stykke. Selv nøyde han seg med halv kopp espresso.

    "Før jeg fikk diagnosen veide jeg drøyt 100 kilo. Etter stråling og to runder med cellegift er jeg nede i 70. Si hva du vil, men kreft er en forbannet effektiv slankekur," mumlet Yusuf mellom munnfullene. Legen hans hadde skrevet ut en solid dose med kortikosteroider, et kraftig appetittstimulerende middel, dagen før han reiste opp til hotellet i Rondane

    "Og nå satser du på å treffe den gamle matchvekten igjen, ser jeg." Karl kjente den oppkvikkende effekten av koffein spre seg varmt gjennom nakken og ryggraden.

    Yusuf la fra seg gaffelen på den tomme tallerkenen. "Neida. Det bare så godt å kjenne matlyst igjen. Glede seg over noe så enkelt som et kakestykke. Det er lenge siden." Ansiktet hans virket med et slitent. Det pistrete skjegget og hårtustene som stakk ut under capsen avslørte at cellegiften hadde herjet hardt. 

    "Unnskyld Yusuf, det var ikke meningen å..." begynte han.

Det plutselige smilet til Yusuf avbrøt ham.

    "Ingen grunn til å unnskylde. Vi har begge vært gjennom et helvetes år. Og gravalvor er ikke vår greie. Kreft er jo tross alt dødsgøy," gliste han.

    "Jepp, det er til flire seg i hjel av."

    Yusuf lo og klappet seg på lårene. Så hentet han det siste kakestykket.  

 

    Den natten drømte han om da han var en ung mann. Bildene var så sterke og virkelige at han gråt da han våknet.

 

    "Du, Karl?"

    "Ja?"

    "Hva tror du skjer etter at vi dør?"

    Han kikket opp på Yusuf. De satt på det samme bordet i restauranten som dagen før. Frokosten var oppspist. Et halvt speilegg og en tørr skive med toast var det eneste som lå igjen på tallerkenene. Spørsmålet kom plutselig og ut av ingenting. Bare noen minutter tidligere hadde de diskutert meningsmålingene før stortingsvalget om to måneder. Yusuf hadde vokst opp i tjukkeste Oslogryta, men bodd i Stjørdal de siste 25 årene, og var en svoren Senterpartist, selv om han var en avviker i velgerdemografien til partiet. 

    "Oi, nå spør du vanskelig. Jeg vet ikke for å være helt ærlig. Jeg antar at ingenting skjer. Vi slutter helt enkelt å leve."

    "Det trodde jeg også, men jeg er ikke så sikker lenger."

    Karl studerte ansiktet til mannen på det andre siden av bordet. "Det er vel ganske naturlig. Vi har jo begge to håndhilst på mannen med ljåen det siste året."

    "Jo, men det har skjedd et par ting de siste månedene som som jeg ikke klarer å forklare helt. Du tror sikkert at jeg er sprø, Karl, at kreften i hjernen får meg til å rote."

    "Tull. Etter min mening er du den meste sammenhengende fyren her på hotellet."

    Yusuf smilte kort. "Greia er at jeg har begynt å se...hvordan skal jeg forklare dette uten at du tror at jeg er riv ruskende tulling...glimt av mennesker som ikke burde være der."

    "Gjenferd og spøkelser og sånt?"

    "Nei, nei. Ikke sånne greier. Langt i fra. Jeg mener mer bevegelser og bilder av personer som liksom ikke passer inn."

    "Jeg tror du må være mer presis," sa Karl. Kanskje satt hjernekreften til Yusuf dypere enn han trodde. 

    "Jeg skal ikke bry deg med absolutt hele livshistorien min, men jeg må gi deg litt bakgrunn. Muttern og fattern landet i Oslo i 1967. De var en av de første generasjonene med arbeidsinnvandrere fra Pakistan som kom til landet. Broren min var tre år gammel da. Jeg ble født to år senere i 1969. I 1970 flyttet vi til Hamar. Fattern hadde fått seg jobb på en cellulosefabrikk like utenfor byen. Jeg husker ikke så mye av de første årene, men jeg tror de var fine. Helt til jeg begynte på skolen. Foruten broren min og meg var det kun en annen jente, jeg tror hun var fra et eller annet land i Nord-Afrika, som ikke var etnisk norsk," forklarte Yusuf.

    Karl tenkte tilbake til sin egen tid på barneskolen. Han var knapt seks år eldre enn Yusuf. Skolen han gikk på var så blendahvitt som det gikk an. Det mest eksotiske han kunne erindre var en gutt noen trinn over ham, som hadde spansk mor. 

    Yusuf rettet seg opp i stolen. "Roger på sykkelen, pleide jeg å kalle ham. Jeg vet ikke hvorfor han bestemte seg for gjøre livet mitt til et helvete. Egentlig driter jeg i grunnen. Nesten hver dag da jeg kom til skolen satt han på sykkelen foran skoleinngangen: 'Se der kommer Pakkis-Yosuf.' Noen ganger var han alene, andre ganger satt han sammen med kompisene som gliste i bakgrunnen. 'Pakkis-Yosuf skal på skolen.' 'Pakkisen lukter dritt,' flirte han og holdt seg for nesen mens han dro den lange, røde panneluggen sin bakover."

    "Hva med lærerne da?" 

    "Inne på skolegården gjorde han ingenting. Roger var utspekulert, den jævelen. Selv om han bodde på en helt annen side av byen, hendte det ofte at fulgte etter meg når skoledagen var over. 'Pakkisen skal hjem til pakkis-foreldrene sine. De er sikkert like stygge i trynet de også,' flirte han mens han syklet i sirkler rundt meg med den ekle, røde hårluggen dansende over panna. Noe ganger fikk jeg et klask i bakhode, kanskje et spark i ræva, men det var den evige forfølgelsen som var verst. Han ga seg liksom aldri."

    "Unger kan være for jævlige."

    "Ja. Jeg har to selv. De er voksne nå, men dersom de hadde oppført seg som Roger, så hadde det faen meg blitt leven. Det kan jeg love deg," gnistret Yusuf. 

    To år senere tok det hele en brå vending. Faren hans fikk ny jobb ved cellulosefabrikkens salgskontor i Oslo. En knapp måned senere var familien installert på Grünerløkka.

    "Jeg har aldri vært så glad for å forsvinne fra et sted. Det var ikke noen spøk å være ung pakistansk gutt i hovedstaden heller, men uendelig mye bedre enn der jeg kom fra. Jeg vet det er dumt nå som jeg er godt voksen, men når jeg kjører sørover mot Oslo og må passere Mjøsa, så er det alltid på østsiden på fylkesveien gjennom Gjøvik. E6 gjennom Hamar er selvfølgelig raskere og mer beleilig, men jeg vil aldri se den byen igjen."

    "Jeg skjønner hva du mener." Karl likte Hamar, men forstod Yusufs aversjon. "Du sa at du har sett glimt av folk som ikke er der. Eller ikke burde være der," sa Karl. "Hvordan henger det sammen med det du har fortalt meg nå?"

    Yusuf rensket stemmen. "Det er her ting blir litt merkelig. Første gangen var for cirka fire måneder siden. Jeg hadde en avtale på sykehuset. Bilen var på verksted så jeg måtte ta bussen. Det regnet noe helt for jævlig ute. Bussen var stappfull av folk og kondensen fra kroppsvarmen lå tjukt på rutene. Jeg dro håndbaken over vinduet for å sjekke om jeg var i nærheten av holdeplassen min. Gjennom dugget så jeg en skikkelse på den andre siden av gaten, det var det røde håret som gjorde at det stivnet i hele kroppen. Akkurat i det bussen rykket framover snudde figuren ansiktet mot meg, den ene munnviken var vridd opp i et heslig glis. Det hele var over på under et sekund."

    "Hjernen som spilte deg et puss, kanskje? Jeg mener, det du har mellom ørene har ikke akkurat fungert helt tipp-topp i det siste," prøvde Karl seg, mest på spøk, men angret tvert da han så det slitne ansiktet til Yusuf på den andre siden av bordet. "Du sa at det var første gangen det skjedde. Har det hendt flere ganger?"

    "Ja. To dager senere stod jeg utenfor en 7/11, ikke langt unna der det skjedde første gangen. Det regnet like jævlig nå også. Det var bare et glimt mellom en buss og en lastebil på den andre siden av gata, men jeg er helt sikker på hva jeg så. Det var Roger, rasshølet Roger. Han satt på Apache-sykkelen sin med den motbydelige røde luggen klistret til pannen av regnet. Hendene hans hvilte over sykkelstyret som om han ventet på meg."

    "Nå skjønner jeg ikke helt," sa Karl. "Hvordan kunne du kjenne ham igjen? Det er jo mange tiår siden du så ham sist? Han må ha forandret seg voldsomt på alle de årene?"

    Yusuf kikket litt forundret på ham. "Nei, du misforstår meg nå. Jeg så guttungen Roger fra barneskolen for over 45 år siden. Pakkis-Yusuf Roger, på sykkelen." 

 

    Karl drømte om Ivar for første gang på mange år. Vakre, umistelige Ivar som sprang i gresset i parken den siste sommeren han fikk lov til å leve.

 

    Det var den siste dagen før oppholdet var over. Han og Yusuf spaserte langs turstien som snirklet seg mellom furutrærne bak hotellet. Det siste dagslyset lå slapt over tregrensen noen hundre meter ovenfor. Fint, men på en måte var det litt trist også. Det hadde vært ei god uke.

    "Har du familie, Karl? Unnskyld, det er mulig jeg har spurt før, men jeg glemmer så lett nå," sa Yusuf og dunket pekefingeren på tinningen.

    "Ingen årsak. Vel, jeg var gift i fem år. Vi ble skilt da jeg var 30. Siden den gang har jeg stort sett vært ungkar."

    "Og spellemann?" Yusuf gliste lurt.

    "Noen ganger, men jeg er ferdig med de verste herjingene nå," smilte han tilbake.

    "Barn?"

    Karl åpnet munnen for å svare, men noe stoppet ham. "Nei, dessverre," valgte han. Det var tross alt ikke usant.

    De vandret sammen en stund i stillhet; en langt borte, en veldig nær.

    "Husker du det vi pratet om i går, Karl?"

    "Ja."

    "Det skjedde igjen i morgen tidlig."

    Han merket at stemmen til Yusuf sviktet litt. "At du så noen? Roger?"

    "Nei, ikke Roger på sykkelen. Har jeg fortalt deg om broren min?" fortsatte han.

    "Ikke utover at han var et par år eldre enn deg."

    "Han var homo," kom det plutselig fra Yusuf, som om han ville ha det unnagjort kjapt. "En homo med tradisjonelle pakistanske foreldre. En dritdårlig kombinasjonen for en tenåring på vei inn i voksenlivet på midten av 80-tallet."

    De neste kilometerne på turstien i Rondane fikk Karl et lite vindu inn i en virkelighet som var like brutal som den var ham fremmed. Han tenkte på solskinnshistorier der sønnen kommer ut av skapet, møter motstand, men til slutt får aksept av familien og omgangskretsen. Sånn som det ofte er i feelgood-historier på TV og på nettet. Happy ending. Men ikke for Mohammed, broren til Yusuf. Hans historie var en av skam, vold og utenforskap. Om en desperat søken etter aksept som ble møtt med hån, spit og knyttnever, både i og utenfor hjemmet. En historie som fikk sin voldsomme, frivillige slutt foran nattoget til Bodø på Oslo S en augustkveld i 1986.

    Han skjønte hvor Yusuf var på vei. "Du så broren din i dag?"

    Yusuf nikket kort. "Jeg stod foran vinduet på hotellrommet med barbermaskinen. Jeg hadde våknet tidlig igjen, klokka var like før sju. Det er vel noe med lufta her oppe. Morgendisen lå tjukk utenfor. Til å begynne med virket det bare som om et lite vindkast, en kort bevegelse i grenene, en revne i disen der vinden hadde fått tak. Jeg kjente igjen det halvlange håret med en gang. Svart og glinsende, bølgende i nakken. Mohammed. Fy faen som fattern hatet det håret. Så så jeg hele skikkelsen - lang, hengslete, nesten delikat. Ansiktet, det vakre ansiktet, smilte mot meg mellom furunålene et kort øyeblikk før den grå sløret visket ham ut."

    De satt på en benk et lite stykke fra hotellet. Lysene fra storstua tok litt av brodden til det begynnende høstmørket. De kunne høre lyden av en karaokemaskin der inne. Delegasjonen med brystkreftopererte hadde nok åpnet en flaske vin eller to nå.

    "Jeg lurer på hvorfor jeg ser alle disse rare glimtene, Karl."

    "Vanskelig å si. Mulig det har noe med kreftsykdommen å gjøre, og ikke minst den knalltøffe behandlingen du har vært gjennom." 

    "Kanskje det." Yusuf trakk glidelåsen oppover mot haka for å stenge ut den verste kveldskulden. "Jeg har tenkt en del på det i dag. Har du hørt om uttrykket: livet passerer i revy?"

    "Jo. Er det ikke en sånn nær døden-opplevelse da? Noe som plutselig skjer når du befinner deg i livsfare. Hva er det det heter på engelsk igjen? Life flashes before your eyes? Det er samme opplegget tror jeg."

    "Kjenner du noen som har opplevd det," spurte Yusuf.

    "Jeg husker faren min snakket om de greiene der. Han og broren, onkelen min altså, var ute og fisket et eller annet sted på Hitra. Det begynte å blåse opp og sjøen var grov. De var vel sånn i midten av 20 årene begge to, jeg husker ikke alle detaljene, det var noen år før jeg var påtenkt. I hvert fall hadde onkelen min hektet foten i noe tauverk og stupt rett over ripa på robåten de satt i. Han sank som en stein, fortalte fattern. Uten redningsvest selvsagt, de drev jo ikke med sånt på den tiden. Fattern fikk heldigvis dratt ham opp etter noen minutter."

    "Det var like før det gikk liv?"

    "Bare sekunder om å gjøre. Senere, etter at de de hadde kommet seg inn i hytta, fått av seg klærne og helt seg en dram, hadde onkelen min fortalt en del ting som fattern husket helt til han gikk i grava. Onkelen min beskrev ikke bare panikk, han opplevde også underlige bilder som danset foran ham mens han kavet for livet under båten og bevisstheten sakte ble dratt ut av ham. Han så moren deres skrike i smerte med brukket ankel da hun falt ned fra en stige utenfor huset der de bodde da de var guttunger. Faren som kjøpte iskrem til dem den første sommeren de dro på bilferie. Ansiktet til nabojenta da han prøvde å hekte av henne brystholderen som tenåring. Det var mer, men jeg husker ikke alt, det er så lenge siden. Det hele skjedde i løpet av bare noen få sekunder, før fattern fikk tak i ullgenseren til onkelen min og dratt ham opp i båten."

    "Er det vanlig, tror du? Å ha en sånn nær døden-opplevelse."

    "Har jo lest om det og sånt. Folk opplever det veldig forskjellig – korte øyeblikk der de oppfatter scener og personer fra livet sitt. Forskerne mener det er en slags kjemisk reaksjon i hjernen. Kanskje opplever vi det alle før vi dør, men da kan vi jo ikke fortelle om det til noen," smilte han til Yusuf.

    Inne i restauranten jamret karaokemaskinen tonene til My Way. Sinatra hadde ikke vært imponert. 

    De satt sammen uten å snakke en stund. Yusuf brøt stillheten.

    "Tror du at en sånn nær døden-opplevelse," begynte han, "er noe som kan vare lenge? Ikke en følelse om er over på et blunk altså, men en opplevelse som strekker seg over lang tid, sakte? At livet liksom passerer i langsom revy?"

 

   Han kikket på klokka. Kvart på ett. Han tok en slurk av kaffekoppen og kikket seg rundt på uteserveringen der han satt. To unge kvinner med hver sin barnevogn pratet sammen noen bord unna. Selv om det var over halvveis inn i oktober var temperaturen nesten tosifret. Han åpnet vær-appen på telefonen. Mulighet for snø og null grader i slutten av perioden sto det på fjortendagersvarslet på skjermen. Han fikk nyte det så lenge det varte. Langs fortauet på den andre siden av den smale gaten, marsjerte en rekke små gule refleksvester i løs formasjon. To voksne prøvde etter beste evne å holde styr på villstyringene i flokken. Barnehage på utflukt i byen. Han måtte smile, det var slike syn han hadde gått glipp av som 9-5 menneske.

    To dager etter at han kom hjem fra Rondane, hadde han et møte med ledelsen ved arkitektkontoret der han fortalte at han ønsket å gå ned i halv stilling. Heldigvis møtte han forståelse. Ikke at han hadde forventet noe annet, han var en de mest erfarne arkitektene i bedriften, dessuten var han bare fem år fra pensjon. 

    "Egentlig er vi heldige som fremdeles får beholde deg etter alt som har skjedd det siste året," hadde lederen for hovedkontoret sagt og gitt ham et takknemlig håndtrykk. Det føltes godt.

    Så nå satt han der, midt i arbeidstiden - den gamle arbeidstiden – og drakk kaffe og spiste marsipankake på en uteservering i Nordre gate i Tronheim sentrum. Kanskje en kjapp tur innom biblioteket også før han dro hjem? Hvorfor ikke, smilte han for seg selv.

    Det var den korte latteren, hvinet av barnlig fryd, som fikk ham til å stoppe opp i det han skulle til å gå. I enden av gata barnehagen og ventet på grønn mann foran et lyskryss. Kom det derfra? Han tullet skjerfet fraværende rundt halsen og gikk ustødig ut på fortauet. Latteren var som et ekko fra fortiden. Et kjent ekko som fylte ham med varme, samtidig som det flerret opp gjengrodde arr i sjelen. 

    I ei møkkete veit nedenfor uteserveringen, satte han seg på huk mellom to søppeldunker og gråt bittert.

 

    Ivar var begynnelsen på slutten. Kanskje var det flere årsaker til at alt falt sammen, men ingen så endelige som Ivar. En plutselig og brutal avgrunn åpnet seg mellom dem da tre ble til to, og ingen av dem hadde hverken krefter eller evne til å krysse den. 

    Han hadde møtt Ellen da han var 26 på en studentfest. Han var inne i det siste året på arkitektstudiet, hun var fersk adjunkt og hadde sikret seg jobb som lærer i tysk og norsk på en ungdomsskole på Ranheim. Det som startet med litt klining i en sofa, utviklet seg til samboerskap noen måneder senere. Uka etter at han hadde mottatt arkitektdiplomet, slapp Ellen bomben - hun var gravid. Først ble han redd, deretter glad, vanvittig glad. Selv nå, 35 år senere, kunne han kjenne på fryden i øyeblikket da Ellen tok seg til magen og smilte opp mot ham. 

    De kjøpte seg en treroms på Rosenborg. 650 000 kroner betalte de, i dag gikk den samme leiligheten for nesten fem millioner. Og året etter ble Ivar født. Samtidig landet han en jobb som arealplanlegger i kommunen. Kanskje ikke drømmejobben, men stødig inntekt på en forutsigbar arbeidsplass var tross alt langt viktigere nå. På vinteren dro de ut i Bymarka på ski, eller opp til foreldrene til Ellen i Steinkjer. Om sommeren var piknikkurv i gresset nedenfor Kristansten festning fast tilholdssted hver helg. Det var den beste tiden i livet hans. Å kjenne leppene til Ellen mot hans egne under varm sommersol mens Ivar sprang barfot i gresset rundt dem - følelsen var levende i ham selv i dag.

    En av de få tingene han husket fra den siste søndagen, underlig nok, var registreringsnummeret til bilen. DF 37385. Hvilket bilmerke eller farge det var på kjøretøyet, festet seg ikke. 

    De var på vei hjem. Klokka var litt over fire, og det hadde begynt å skye over. De gikk hand i hand med Ivar i midten på vei ned fra festningsområdet og mot Festningsgata, da han husket at han hadde glemt lesebrillene under treet der de hadde kost seg.

    "Straks tilbake," hadde han sagt til Ellen da han snudde seg.

    "Kjapp deg da, jeg tror regnet kommer snart," smilte hun mot ham.

    Hva som skjedde de neste minuttene var uklart. Ellen forklarte at hun rotet etter husnøklene i bagen da Ivar sprang fra henne.

    "Se kattepusen, mamma," hylte han ivrig med retning mot utgangen til parken. Mellom trærne stivnet en bustete hale til idet den så guttungen i full fart mot den, så bykset den ut av porten og over Festningsgata med Ivar hakk i bakpotene.

    DF 37385. De vesle knærne som var vridd i umulige vinkler. Og blodet. Blodet som sakte blandet seg med askegrått veistøv og snirklet mot veisluket noen meter nedenfor. 

    Det var alt.

 

    Å miste et barn, var tittelen på boken de fikk av psykologen, en kvinne i midten av femtiårene, sannsynligvis barnløs. Kanskje var det urettferdig, men etter den fjerde dobbeltimen sammen men henne og Ellen, hadde han utelukkende forakt inni seg. 

    "Hva faen vet du det om det som har skjedd med oss, din helvetes psykologkjerring," hvisket han til seg selv bak strålen som traff pissoirveggen inne på toalettet. Det beste med disse besøkene var pausen i midten. Ellen så fram til timene, selvsagt gjorde hun det. Selv gledet han seg til pliktløpene med hjernekrymperen var over. Bare fire dobbelttimer til med meningsløst fjas og selvsagtheter. Men det var ikke over. 

    "Jeg synes vi skal fortsette å gå til henne," sa Ellen i bilen etter det siste besøket. 

    "Jeg tror ikke jeg orker mer av dette," sa han.

    "Jeg trenger dette."

    "Men det gjør ikke jeg."

    "Da går jeg uten deg."

    "Javel."

    Noen ganger funderte han på om de fremdeles ville vært sammen dersom ting hadde skjedd annerledes. Tapet av Ivar som en kile, og sorgen som en hammer som drev kilen stadig dypere. 

    Selv om beskyldningene ikke var eksplisite, så lå de i lufta når de kranglet, og det gjorde de stadig oftere. Dersom du hadde husket brillene dine ville det aldri ha skjedd. Dersom du hadde hatt styr på husnøklene ville gutten vår vært her i dag. Utfallet var egentlig gitt. 

    Da våren kom solgte de leiligheten på Rosenborg, og høsten etter flyttet Ellen til Tromsø for å begynne på en ny skole. Han flyttet inn i en liten leilighet vest i byen. De første årene pleide de å ringe hverandre jevnlig. Etter hvert ble telefonsamtalene stadig sjeldnere. Det var nærmere fire år siden de pratet sammen sist. Han vurderte å ta kontakt da han fikk kreftdiagnosen, men det ble liksom ikke noe av. Kanskje var det best slik.

 

    Han satt i stua og leste da displayet på telefon på bordet lyste opp. Yusuf stod det på skjermen. Han reiste seg forventningsfullt. De hadde snakket sammen flere ganger etter turen til Rondane. Han hadde prøvd å ringe et par ganger denne uka, men fikk bare beskjed om at telefonen var slått av.

    "Hei, din gamle luring. Har du gått i skjul i det siste?" spurte han ivrig.

    "Snakker jeg med Karl Solberg?" Stemmen på den andre siden var fremmed.

    "Eh, ja," svarte han forvirret.

    "Hei. Jeg heter Sais. Jeg er eldstesønnen til Yusuf. Jeg bruker telefonen hans for å ringe rundt til de som står på kontaktlista. Jeg ville bare meddele at pappa gikk bort for tre dager siden."

    Hjertet sank som en stein i ham. "Faen," var det eneste han fikk fram. 

    "Ja, det hele skjedde plutselig. Heldigvis gikk det veldig fort. Vi har ikke alle detaljene ennå, men legene mener det var et massivt hjerneslag som følge av kreften."

    "Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er bare tre uker vi var sammen oppe i Rondane."

    "Ja, han pratet mye om deg da han kom hjem. Jeg tror det gjorde ham veldig godt."

    "Det gjorde meg veldig godt også. Faren din var en bra mann. Jeg skulle bare ønske at vi hadde fått litt mer tid sammen." Han merket at halsen knytet seg.

    "Jeg vil takke deg for at den siste tiden hans handlet om mer enn bare kreft og sykdom. Ting er ikke klart ennå, men begravelsen blir om tre dager. Jeg kan tekste deg mer info dersom du har lyst til å være til stede."

    "Ja, det vil jeg veldig gjerne. Og kondolerer til deg og resten av familien."

    "Tusen takk. Da håper jeg du har mulighet i neste uke."

    Den første snøen falt den samme ettermiddagen som Yusuf ble gravlagt. Et tynt hvitt teppe hadde lagt seg over den muslimske delen på gravlunden på Lånke utenfor Trondheim da kisten ble senket i jorden. Han hadde lest seg opp litt i forkant på hvordan slike begravelser foregikk, og selv om noe var uvant for ham, var ikke opplevelsen veldig ulik en tradisjonell kirkebegravelse. Døden er tross alt den store utjevneren, den gjør ikke forskjell på folk, tenkte han mens han vandret alene mellom snøfillene nedover gaten mot taxiholdeplassen.

 

    Gressplenene rundt de botaniske hagene på Lade badet i solskinnet fra junisola mens han studerte arbeidstegningene som lå på panseret på bilen. Dette var den endelige versjon, og han hadde hovedansvaret for at alle detaljene, spesifikasjonene og verdiene i planforslaget stemte 100 prosent. Selv små avvik kunne føre til kostbare forsinkelser, men han likte det han så. 

    Det var en av de største og mest prestisjetunge anbudene arkitektkontoret hadde vunnet: å utvikle og prosjektere den nye botaniske senteret til NTNU her på Lade. 1500 kvadratmeter med fasiliteter til forskning, undervisning og formidling.

    Karl Solberg brettet sammen arbeidstegningene og myste fornøyd utover landskapet. Prosjektet lå godt i forkant av tidsfristen kommunen hadde satt til 1. august. Dette gikk rett og slett på skinner. Han strøk håndbaken over svetteperlene på panna samtidig som han kneppet opp de øverste knappen i skjorten som lå klistret til huden. Han kunne ikke huske en dag i juni som var like brennhet om denne. Det var klin vindstille, og på radioen meldte de om temperaturer opp mot 35 grader enkelte steder. Han hadde lyst til å sparke av seg skoene, men asfalten på den lille parkeringsplassen han stod på var sikkert skåldende varm. Det grønne teppet av velpleid gress så derimot langt mer innbydende ut.

    Det var lenge siden han hadde kjent følelsen av grønt mellom tærne. Han hadde aldri vært noen tilhenger av å sitte ute og steke i sola, men nå brettet han buksebeina opp til knærne. Knapt hundre meter unna drev en gjeng guttunger og sparket fotball. Klokka var litt over tolv på en tirsdag - skulle ikke de ha vært på skolen? Men hvem bryr seg vel om det på en dag som denne. Luften mellom ham og guttene bortenfor dirret uklart i varmen. Han la seg ned på ryggen, lukket øynene og lot det korte gresset kile ham i nakken.

    Det var det ivrige og plutselige skrattet som rev ham ut av døsen på gressletta. Han satte seg opp. Det var et ekko han kjente så altfor godt. Den knivskarpe solen brant i netthinnene hans, som om han nettopp hadde kommet opp av en stupmørk kjeller. 

    Guttegjengen bortenfor hadde forsvunnet. Igjen hørte han latterekkoet, det kom fra et skogholt på den andre siden. To utydelige figurer, en kvinne og et barn, vandret mot trærne med ryggen til ham. På en måte skjønte han det allerede. Gjennom verkende øyne så han Ellen i den lyseblå kjolen sin, kjolen hun alltid hentet fram på varme sommerdager. I den ene hånden holdt hun en piknikkurv, i den andre, en vever barneneve. Ivar. 

    Han snublet forover på knærne. 

    "Vent!" Stemmen var nesten panisk. Øynene kjempet febrilsk for å tilpasse seg det blendende sollyset. "Jeg kommer!" 

    Idet skikkelsene forvant inn i en åpning mellom trærne, snudde gutten seg, smilte med hodet på skakke, og vinket. 

    Så var de borte.

   Karl hadde ingen anelse hvor lenge han ble sittende slik. Han merket at huden brant hissig på de bare leggene, som hadde gått fra kritthvite til ildrøde under den intense sola ute på gresset på Lade. Han reiste seg sakte og gikk tilbake til bilen. Klimaanlegget på innsiden tok heldigvis brodden av den verste svien. Han tenkte plutselig på Yusuf og samtalene oppe i Rondane.

...greia er at jeg har begynt å se...glimt av mennesker som ikke burde være der...langsom revy...

    Det var vibreringen fra telefonen under de sammenbrettede arbeidstegningene i passasjersetet som trakk ham tilbake. Tre tapte anrop og en talemelding stod det på skjermen. Alle fra samme nummer. 

    "Hei. Det er doktor Lydersen fra St. Olavs. Jeg har prøvd å ringe deg flere ganger." 

    Han kjente igjen stemmen i talemeldingen. Det var den samme bergenske dialekttonen som hadde gitt ham kreftdiagnosen for et drøyt år siden, og som senere hadde friskmeldt ham. Men nå var den annerledes. Skarringen var mildere, mer alvorlig på en måte.

    "Jeg mottok nettopp resultatene fra de siste blodprøvene dine, og..." Stemmen ble et øyeblikk avventende, nesten usikker. "Jeg har ikke lyst til å ta dette på talemelding. Kan du ringe meg på dette nummeret så fort som overhode mulig. Det er viktig. Det er en del avgjørelser og ting vi må snakke om. Så fort som mulig."

    Han stod utenfor bilen og stirret mot trærne i skogholtet. Kroppen enset ikke den brennende solen lenger. Og selv om han stod helt stille, så visste han at reisen allerede hadde begyn