Rute 12
Personen kom alltid på bussen fire holdeplasser etter ham.
Rute 12, klokken 08.25, fra Dragvoll til Trondheim sentrum.
Det skjedde ikke hver dag, men nesten. Det var en relativt ung mann, kanskje 25 år eller deromkring, halvlangt blondt år, gjennomsnittlig høyde og slank, nesten litt hengslete. Stort sett kledd i jeans, en mørkeblå blazer og hoodie. Egentlig skilte han seg ikke særlig ut fra de andre passasjerene som søvnig stirret ned i telefonene sine. Det var først den tredje uka at han bet seg merke i noe ved den unge passasjeren.
Et par stopper før de kom til endeholdeplassen i sentrum, bøyde mannen seg framover for feie vekk litt snø fra det ene buksebeinet. En sprekke mellom sokkene og jeansen åpnet seg. Huden bak var helt glattbarbert, nesten som et stykke hvit silke med lyserøde prikker der hårsekkene møysommelig hadde blitt pløyd ned av høvelen. Fingerneglene hans, lange og velstelte, var malt i en lyserosa farge.
0,8 viste promillemåleren til den kraftige politibetjenten som stod utenfor bilen hans den morgenen i midten av mars, to uker tidligere. Han var på vei hjem til Trondheim fra hytta til en kompis på Oppdal. Det hadde blitt fuktig kvelden før, fryktelig fuktig. Å ta bilen var en selvsagt en idiotisk avgjørelse, men at desimalene var så høye, kom som en brutal overraskelse.
Han hadde kjørt knappe tre kilometer da han ble vinket til side på E6. Han fryktet det ble en saftig bot da han svingte bilen inn. Hadde det bare vært så vel. Førerkortet røk der og da. Inndragelse i 12 måneder stod det i brevet han fikk noen dager senere.
"62 kroner? For én busstur inn til sentrum?" Han stirret vantro mot bussjåføren. Tyvekroningen han hadde i hånda virket med ett totalt verdiløs.
"La meg gjette, det er noen år siden du kjørte kollektivt sist?" sukket mannen bak rattet.
De andre passasjerene kastet irriterte blikk mot ham mens han stod og rotet etter mynter i lommeboka. Han kunne ikke huske sist han tok bussen. Han tok lappen da han var 19. Det var 30 år siden. Så svaret var 30 år. Hvor mye kostet en enkeltbillett da? 10 eller 12 kroner?
På vei inn til byen leste han seg opp på priser og regler, soner og rabatter, busskort og e-billetter. Sidemannen rykket plutselig framover i et voldsomt nys. Noe som igjen vekket krapylet i barnevognen i midtgangen. Så dette kom til å være hverdagen hans for å komme seg til og fra jobb det neste året? Vandrende bakteriebomber, skjærende barnegråt og folk som aldri hatt tatt i en deodorant. Og alt dette måtte han betale blodpris for?
Heldigvis var han en av de første som kom på bussen om morgenen og kunne velge sete fritt. Det var heller ikke en linje som var særlig befolket på denne tiden av døgnet. Etter et par dager regnet han ut at rad to eller tre bak sjåføren var the sweet spot; langt nok fra kuldegufset når dørene gikk opp, stresset i midtgangen og skoleelevene som herjet bakerst på noen turer.
Samtidig var det noe med menneskene på rute 12 som som var fascinerende også, spesielt gjengangerne. Han begynte han å velge sete med ryggen mot kjøreretningen for å ha utsikt mot menneskene innover i bussen.
Som for eksempel Kåre.
Han hadde selvsagt ingen anelse om hva det virkelige navnet var, men personen lignet på den tidligere norske statsministeren Kåre Willoch anno cirka 1980. I motsetningen til Willoch, som hadde akseptert den blanke issen sin allerede i ung alder, var buss-Kåre svært opptatt av å opprettholde illusjonen om fyldig manke. Og kanskje kunne han klart å bevare fasaden også, hadde det ikke vært for at spray-on-hair og plutselig regnskyll er en slem og avslørende kombinasjon.
"Faen, har han slått seg i skallen?" var det første han tenkte da mannen kom om bord. En mørk seig stripe av noe kjemisk snirklet seg fra hodebunnen, forbi øret og ned mot den lyseblå skjortekragen. Oppe på hodet hadde små hudfargede flekker på størrelse med kronestykker dannet seg der sprayen hadde gitt tapt for regnet. På den neste stoppen snek mannen seg av bussen, nå rant det mørkt kliss nedover en flau, ildrød nakke. Den neste gangen han så ham var to uker senere. Det var tidlig mai og skyfri, knallblå himmel. I den ene neven klemte Kåre en stor svart paraply.
I likhet med buss-Kåre ante han ikke hva hun het. Det var en kvinne i slutten av trettiårene, litt tykkfallen med kort svart hår og store runde briller. Han bestemte seg for å kalle henne EnToTre. Først steg hun inn på bussen (1) så tilbake på fortauet (2) og deretter inn igjen (3). Handlingen var subtil, som om hun prøvde å skjule den, men skjedde hver gang uten unntak. Etter at hun hadde satt seg, åpnet hun vesken og tok opp mobiltelfonen (1), la den tilbake (2) og tok den opp igjen (3). Alltid. Han så tommelen hennes når hun plasserte den på stoppknappen, neglene på alle fingrene var tygd ned nesten helt til roten. Først ett trykk, kort pause, så etterfulgt av to kjappe trykk. Når hun gikk av bussen var det som påstigningen, men i revers. Først ut, så kjapt inn igjen og deretter ut. Han funderte på om repetisjonene var bevisste, eller om de skjedde helt automatisk.
Noen ganger, mens han ventet på at nummer 12 skulle runde svingen mot holdeplassen der han stod, gledet han seg til å se hvilke karakterer som kom på i løpet av de neste 25 minuttene før endestasjonen i sentrum. Kanskje Kåre uten håret? Kanskje EnToTre?
Gjesperen hadde blitt et annet fast innslag de siste ukene. Rekorden hans var 26 i løpet av 12 minutter. Det ga 2,1 massive gjesp i minuttet hadde han regnet ut. Dessuten var det tegn på en svært stygg tannkjøttbetennelse i overmunnen. Var Gjesperen klar over det allerede, eller burde han nevne det for ham sånn i forbifarten? "Hei, jeg har stirret ned i kjeften din de siste par ukene. Du bør ta deg en tur til tannlegen!" Det var nok best å la være.
Han hadde ikke noe spesielt kallenavn på den unge mannen med de lyserosa neglene ennå. Men det var noe som ikke stemte med ham uten at han klarte å definere det helt. En morgen, akkurat idet mannen passerte setet hans, bremset bussen hardt foran en rundkjøring. Det var like før han fikk ham rett i fanget.
"Unnskyld," kom det svakt fra den unge passasjeren. Stemmeleiet var høyt og forsiktig, slett ikke slik han hadde forventet. Det mest overraskende var imidlertid lukten: sjasmin med søtlige, feminine overtoner. Hvor hadde han kjent den før?
I lunsjpausen kom han på det. Chanel No.5. Charlotte, vikaren på regnskap, pleide å lukte det samme på fredager.
Det var så forbanna typisk. Dagen etter 17. mai bestemte bussjåførene i hele fylket seg for å gå ut i storstreik - den første på over over 25 år. Samtlige linjer ble innstilt. Han hadde sympati med sjåførene og fagforeningene, han hadde sett snittlønna deres og den var ikke mye å skryte av, men hvorfor måtte det skje akkurat i det lille vinduet han var uten lappen?
De første par dagene fikk han skyss til byen av naboen. Problemet var at naboen begynte på jobb klokka sju, og han ni. Å komme til kontoret to timer for tidlig gadd han rett og slett ikke. Den tredje dagen bestemte han seg for å gjøre et forsøk på to hjul.
Han studerte den gamle sykkelen som hang på veggen inne i garasjen. Det var litt rust her og der, men ellers var den ok. Det hadde gått noen år, han husket ikke hvor mange, siden han brukte den sist.
"Det må vel gå greit," sa han optimistisk til seg selv. Har man først lært å sykle, så glemmer man det jo aldri. Det ble enveistur. Noen måneder senere, da vaktmesteren drev ryddesjau i kjelleren på jobben, ble sykkelen hans med i søppelcontaineren sammen gipsplater, takpapp og utdatert kontorinventar.
Etter to uker var streiken over. Takk faen for det, tenkte han mens han stod på bussholdeplassen igjen. Den siste uka hadde han tatt drosje. 600 spenn tur-retur, eller nesten en tredjedel av dagslønna etter skatt, bare for å komme seg på jobb. Helt sykt.
Da bussen rundet svingen kjente han en slags forventningsfull glede. To stopper senere kom Gjesperen på, like trøtt som vanlig, tett etterfulgt av Kåre med paraply og nysprayet isse.
Den unge mannen steg som vanlig på fire holdeplasser senere, og satte seg på setet foran ham. Det var noe annerledes med ham nå enn da streiken startet for fjorten dager siden. Ansiktstrekkene fremsto mer delikate, mer symmetriske. Kinnbeinene, som virket høyere enn tidligere, var røde og friske. Sminke? Hoodien han pleide å bruke var byttet ut med en luftig hvit skjorte. Han pønsket på forandringen. Var det metroseksuell det het? Han plukket fram mobilen og googlet.
Metroseksuell beskriver en mann som bruker mye tid og penger på eget utseende og som gjerne fremhever feminine sider ved seg selv, forklarte Wikipedia.
Han kikket opp igjen. Det stemte på et vis, men ikke helt.
Mannen stirret fraværende ut av vinduet. Den øverste knappen i skjorta hans hadde åpnet seg og avdekket en del av huden mellom halsen og den venstre skulderen. Var det en BH-stropp som hvilte over skulderen? Javisst var det det. Var det foldene i skjorta, eller var det...bryster under det tynne stoffet? Han glemte helt at han satt og nistirret. Den unge passasjeren rykket plutselig hånden opp mot halsgropa for å dekke til den åpne huden, blikket var livredd idet han reiste seg og småsprang mot utgangsdøra på bussen.
"Beklager, det var ikke meningen å..." var alt han rakk før mannen forsvant ut på feil holdeplass.
Han så ham ikke mer den uka, eller den neste, og midten av juni gikk han ut i fem uker sommerferie.
Det var i begynnelsen av august og han stod igjen på den samme bussholdeplassen og ventet på rute 12 til Trondheim sentrum.
I starten av ferien tenkte han en del på det som skjedde på bussen. Etter tre dovne uker i sørlandsskjærgården hos søsteren, etterfulgt av to uker med Det er dejligt at være norsk i Danmark, hadde han nesten glemt karakterene på rute 12. Men bare nesten.
Gjesperen kom på like trøtt som vanlig. Fem holdeplasser senere, midtveis i et durabelig gjesp, så han at mannen manglet to av de bakerste jekslene på venstre side av overmunnen, tannlegen hadde åpenbart vært på besøk i sommer.
Neste dag fikk han øye på EnToTre. Den litt tykkfalne kvinnen hadde lagt til et nytt ritual i løpet av sommeren: hun satte seg (1) reiste seg i noen sekunder (2) før hun fant setet igjen (3).
Morgenen etter var Kåre på plass også. Alt var som før, bortsett fra den unge mannen. Sikkert på ferie, tenkte han, men tok seg selv i å savne den siste brikken i bussen.
Noen ganger lurte han på om noen av de andre passasjerene hadde kallenavn på ham. Gamlingen kanskje? I en alder av 55 var han ofte en av de eldste på bussen. Fyllekjøreren? Usannsynlig.
Den siste uka i august ble den varmeste den sommeren. Han merket at skjorta klistret seg til ryggtavla allerede etter et par holdeplasser. Det måtte være minst 25 grader inne i bussen nå, og klokka var bare litt over halv ni. Han så slett ikke fram til åtte lange timer på kontoret. Pokker, han skulle ha spart den siste ferieuka til temperaturer som dette.
Han ble sittende å døse i den klamme bussvarmen fram til endeholdeplassen i sentrum. Mens han gikk mot utgangen følte han en sval bris i ansiktet fra den åpne takluken. Men det var noe mer i brisen - en vag duft av søt sjasmin. Kilden befant seg i midtgangen.
Han kjente igjen den unge mannen med en gang, selv om metamorfosen var nesten total. Personen som nå stod ved siden av ham foran utgangsdøren, var kledd i en luftig, ferskenfarget sommerkjole som sluttet like over knærne. Blanke solbrune legger strak seg ned mot kritthvite Converse-sko ett nummer større enn hans egne. På tvers, mellom spisse bryster, hang en liten skinnveske med en button som sa Be Yourself. Det blonde håret hadde vokst seg langt siden sist. Nå var det satt opp i en flommende høy knute med en spenne i form av en sommerfugl. Leppestiften glinset lys rosa og matchet de lange velstelte neglene. Huden på kinnene var som silkestoff under store øyne med plettfrie vipper.
Han rykket til idet hydraulikken åpnet bussdøren. Begge to tok et skritt framover samtidig for gå ut. Kort pause. De kikket på hverandre før han tok et skritt tilbake.
"Damene først," smilte han.
Ansiktet hennes virket forvirret et kort øyeblikk, som om den enkle invitasjonen ikke gjaldt henne, men en annen i bussen. Så lyste det opp i et perfekt smil. "Tusen takk," sa de fyldige leppene nesten lydløst.
Han ble stående utenfor å kjenne på morgensola en liten stund før han vendte blikket mot Munkegata. Der, nedover fortauet i hjertet av Trondheim, gikk en ung kvinne i ferskenfarget kjole og dansende sommerfuglfanget hår med sikre skritt mot en ny og virkeligere hverdag.
kjhRute 12
Personen kom alltid på bussen fire holdeplasser etter ham.
Rute 12, klokken 08.25, fra Dragvoll til Trondheim sentrum.
Det skjedde ikke hver dag, men nesten. Det var en relativt ung mann,
kanskje 25 år eller deromkring, halvlangt blondt år, gjennomsnittlig høyde og
slank, nesten litt hengslete. Stort sett kledd i jeans, en mørkeblå blazer og
hoodie. Egentlig skilte han seg ikke særlig ut fra de andre passasjerene som
søvnig stirret ned i telefonene sine. Det var først den tredje uka at han bet seg
merke i noe ved den unge passasjeren.
Et par stopper før de kom til endeholdeplassen i sentrum, bøyde mannen
seg framover for feie vekk litt snø fra det ene buksebeinet. En sprekke mellom
sokkene og jeansen åpnet seg. Huden bak var helt glattbarbert, nesten som et
stykke hvit silke med lyserøde prikker der hårsekkene møysommelig hadde
blitt pløyd ned av høvelen. Fingerneglene hans, lange og velstelte, var malt i
en lyserosa farge.
0,8 viste promillemåleren til den kraftige politibetjenten som stod utenfor
bilen hans den morgenen i midten av mars, to uker tidligere. Han var på vei
hjem til Trondheim fra hytta til en kompis på Oppdal. Det hadde blitt fuktig
kvelden før, fryktelig fuktig. Å ta bilen var en selvsagt en idiotisk avgjørelse,
men at desimalene var så høye, kom som en brutal overraskelse.
Han hadde kjørt knappe tre kilometer da han ble vinket til side på E6. Han
fryktet det ble en saftig bot da han svingte bilen inn. Hadde det bare vært så
vel. Førerkortet røk der og da. Inndragelse i 12 måneder stod det i brevet han
fikk noen dager senere.
"62 kroner? For én busstur inn til sentrum?" Han stirret vantro mot
bussjåføren. Tyvekroningen han hadde i hånda virket med ett totalt verdiløs.
"La meg gjette, det er noen år siden du kjørte kollektivt sist?" sukket
mannen bak rattet.
De andre passasjerene kastet irriterte blikk mot ham mens han stod og
rotet etter mynter i lommeboka. Han kunne ikke huske sist han tok bussen.
Han tok lappen da han var 19. Det var 30 år siden. Så svaret var 30 år. Hvor
mye kostet en enkeltbillett da? 10 eller 12 kroner?
På vei inn til byen leste han seg opp på priser og regler, soner og rabatter,
busskort og e-billetter. Sidemannen rykket plutselig framover i et voldsomt
nys. Noe som igjen vekket krapylet i barnevognen i midtgangen. Så dette kom
til å være hverdagen hans for å komme seg til og fra jobb det neste året?
Vandrende bakteriebomber, skjærende barnegråt og folk som aldri hatt tatt i
en deodorant. Og alt dette måtte han betale blodpris for?
Heldigvis var han en av de første som kom på bussen om morgenen og
kunne velge sete fritt. Det var heller ikke en linje som var særlig befolket på
denne tiden av døgnet. Etter et par dager regnet han ut at rad to eller tre bak
sjåføren var the sweet spot - langt nok fra kuldegufset når dørene gikk opp,
stresset i midtgangen og skoleelevene som herjet bakerst på noen turer.
Samtidig var det noe med menneskene på rute 12 som som var
fascinerende også, spesielt gjengangerne. Han begynte han å velge sete med
ryggen mot kjøreretningen for å ha utsikt mot menneskene innover i bussen.
Som for eksempel Kåre.
Han hadde selvsagt ingen anelse om hva det virkelige navnet var, men
personen lignet på den tidligere norske statsministeren Kåre Willoch anno cirka
1980. I motsetningen til Willoch, som hadde akseptert den blanke issen sin
allerede i ung alder, var buss-Kåre svært opptatt av å opprettholde illusjonen
om fyldig manke. Og kanskje kunne han klart å bevare fasaden også, hadde
det ikke vært for at spray-on-hair og plutselig regnskyll er en slem og
avslørende kombinasjon.
"Faen, har han slått seg i skallen?" var det første han tenkte da mannen
kom om bord. En mørk seig stripe av noe kjemisk snirklet seg fra hodebunnen,
forbi øret og ned mot den lyseblå skjortekragen. Oppe på hodet hadde små
hudfargede flekker på størrelse med kronestykker dannet seg der sprayen
hadde gitt tapt for regnet. På den neste stoppen snek mannen seg av bussen,
nå rant det mørkt kliss nedover en flau, ildrød nakke. Den neste gangen han så
ham var to uker senere. Det var tidlig mai og skyfri, knallblå himmel. I den ene
neven klemte Kåre en stor svart paraply.
I likhet med buss-Kåre ante han ikke hva hun het. Det var en kvinne i
slutten av trettiårene, litt tykkfallen med kort svart hår og store runde briller.
Han bestemte seg for å kalle henne EnToTre. Først steg hun inn på bussen (1)
så tilbake på fortauet (2) og deretter inn igjen (3). Handlingen var subtil, som
om hun prøvde å skjule den, men skjedde hver gang uten unntak. Etter at hun
hadde satt seg, åpnet hun vesken og tok opp mobiltelfonen (1), la den tilbake
(2) og tok den opp igjen (3). Alltid. Han så tommelen hennes når hun plasserte
den på stoppknappen, neglene på alle fingrene var tygd ned nesten helt til
roten. Først ett trykk, kort pause, så etterfulgt av to kjappe trykk. Når hun
gikk av bussen var det som påstigningen, men i revers. Først ut, så kjapt inn
igjen og deretter ut. Han funderte på om repetisjonene var bevisste, eller om
de skjedde helt automatisk.
Noen ganger, mens han ventet på at nummer 12 skulle runde svingen mot
holdeplassen der han stod, gledet han seg til å se hvilke karakterer som kom
på i løpet av de neste 25 minuttene før endestasjonen i sentrum. Kanskje Kåre
uten håret? Kanskje EnToTre?
Gjesperen hadde blitt et annet fast innslag de siste ukene. Rekorden hans
var 26 i løpet av 12 minutter. Det ga 2,1 massive gjesp i minuttet hadde han
regnet ut. Dessuten var det tegn på en svært stygg tannkjøttbetennelse i
overmunnen. Var Gjesperen klar over det allerede, eller burde han nevne det
for ham sånn i forbifarten? "Hei, jeg har stirret ned i kjeften din de siste par
ukene. Du bør ta deg en tur til tannlegen!" Det var nok best å la være.
Han hadde ikke noe spesielt kallenavn på den unge mannen med de
lyserosa neglene ennå. Men det var noe som ikke stemte med ham uten at han
klarte å definere det helt. En morgen, akkurat idet mannen passerte setet
hans, bremset bussen hardt foran en rundkjøring. Det var like før han fikk ham
rett i fanget.
"Unnskyld," kom det svakt fra den unge passasjeren. Stemmeleiet var høyt
og forsiktig, slett ikke slik han hadde forventet. Det mest overraskende var
imidlertid lukten: sjasmin med søtlige, feminine overtoner. Hvor hadde han
kjent den før?
I lunsjpausen kom han på det. Chanel No.5. Charlotte, vikaren på regnskap,
pleide å lukte det samme på fredager.
Det var så forbanna typisk. Dagen etter 17. mai bestemte bussjåførene i
hele fylket seg for å gå ut i storstreik - den første på over over 25 år. Samtlige
linjer ble innstilt. Han hadde sympati med sjåførene og fagforeningene, han
hadde sett snittlønna deres og den var ikke mye å skryte av, men hvorfor
måtte det skje akkurat i det lille vinduet han var uten lappen?
De første par dagene fikk han skyss til byen av naboen. Problemet var at
naboen begynte på jobb klokka sju, og han ni. Å komme til kontoret to timer
for tidlig gadd han rett og slett ikke. Den tredje dagen bestemte han seg for å
gjøre et forsøk på to hjul.
Han studerte den gamle sykkelen som hang på veggen inne i garasjen. Det
var litt rust her og der, men ellers var den ok. Det hadde gått noen år, han
husket ikke hvor mange, siden han brukte den sist.
"Det må vel gå greit, tenkte han optimistisk. Har man først lært å sykle, så
glemmer man det jo aldri. Det ble enveistur. Noen måneder senere, da
vaktmesteren drev ryddesjau i kjelleren på jobben, ble sykkelen hans med i
søppelcontaineren sammen gipsplater, takpapp og utdatert kontorinventar.
Etter to uker var streiken over. Takk faen for det, tenkte han mens han stod
på bussholdeplassen igjen. Den siste uka hadde han tatt drosje. 500 spenn
tur-retur, eller nesten en tredjedel av dagslønna etter skatt, bare for å komme
seg på jobb. Helt sykt.
Da bussen rundet svingen kjente han en slags forventningsfull glede. To
stopper senere kom Gjesperen på, like trøtt som vanlig, tett etterfulgt av Kåre
med paraply og nysprayet isse.
Den unge mannen steg som vanlig på fire holdeplasser senere, og satte seg
på setet foran ham. Det var noe annerledes med ham nå enn da streiken
startet for fjorten dager siden. Ansiktstrekkene fremsto mer delikate, mer
symmetriske. Kinnbeinene, som virket høyere enn tidligere, var røde og friske.
Sminke? Hoodien han pleide å bruke var byttet ut med en luftig hvit skjorte.
Han pønsket på forandringen. Var det metroseksuell det het? Han plukket fram
mobilen og googlet.
Metroseksuell beskriver en mann som bruker mye tid og penger på eget
utseende og som gjerne fremhever feminine sider ved seg selv, forklarte
Wikipedia.
Han kikket opp igjen. Det stemte på et vis, men ikke helt.
Mannen stirret fraværende ut av vinduet. Den øverste knappen i skjorta
hans hadde åpnet seg og avdekket en del av huden mellom halsen og den
venstre skulderen. Var det en BH-stropp som hvilte over skulderen? Javisst var
det det. Var det foldene i skjorta, eller var det...bryster under det tynne
stoffet? Han glemte helt at han satt og nistirret. Den unge passasjeren rykket
plutselig hånden opp mot halsgropa for å dekke til den åpne huden, blikket var
livredd idet han reiste seg og småsprang mot utgangsdøra på bussen.
"Beklager, det var ikke meningen å..." var alt han rakk før mannen forsvant
ut på feil holdeplass.
Han så ham ikke mer den uka, eller den neste, og midten av juni gikk han
ut i fem uker sommerferie.
Det var i begynnelsen av august og han stod igjen på den samme
bussholdeplassen og ventet på rute 12 til Trondheim sentrum.
I starten av ferien tenkte han en del på det som skjedde på bussen. Etter
tre dovne uker i sørlandsskjærgården hos søsteren, etterfulgt av to uker med
Det er dejligt at være norsk i Danmark, hadde han nesten glemt karakterene
på rute 12. Men bare nesten.
Gjesperen kom på like trøtt som vanlig. Fem holdeplasser senere, midtveis i
et durabelig gjesp, så han at mannen manglet to av de bakerste jekslene på
venstre side av overmunnen, tannlegen hadde åpenbart vært på besøk i
sommer.
Neste dag fikk han øye på EnToTre. Den litt tykkfalne kvinnen hadde lagt til
et nytt ritual i løpet av sommeren: hun satte seg (1) reiste seg i noen
sekunder (2) før hun fant setet igjen (3).
Morgenen etter var Kåre på plass også. Alt var som før, bortsett fra den
unge mannen. Sikkert på ferie, tenkte han, men tok seg selv i å savne den
siste brikken i bussen.
Noen ganger lurte han på om noen av de andre passasjerene hadde
kallenavn på ham. Gamlingen kanskje? I en alder av 55 var han ofte en av de
eldste på bussen. Fyllekjøreren? Usannsynlig.
Den siste uka i august ble den varmeste den sommeren. Han merket at
skjorta klistret seg til ryggtavla allerede etter et par holdeplasser. Det måtte
være minst 25 grader inne i bussen nå, og klokka var bare litt over halv ni.
Han så slett ikke fram til åtte lange timer på kontoret. Pokker, han skulle ha
spart den siste ferieuka til temperaturer som dette.
Han ble sittende å døse i den klamme bussvarmen fram til
endeholdeplassen i sentrum. Mens han gikk mot utgangen følte han en sval
bris i ansiktet fra den åpne takluken. Men det var noe mer i brisen - en vag
duft av søt sjasmin. Kilden befant seg i midtgangen.
Han kjente igjen den unge mannen med en gang, selv om metamorfosen
var nesten total. Personen som nå stod ved siden av ham foran utgangsdøren,
var kledd i en luftig, ferskenfarget sommerkjole som sluttet like over knærne.
Blanke solbrune legger strak seg ned mot kritthvite Converse-sko ett nummer
større enn hans egne. På tvers, mellom spisse bryster, hang en liten
skinnveske med en button som sa Be Yourself. Det blonde håret hadde vokst
seg langt siden sist. Nå var det satt opp i en flommende høy knute med en
spenne i form av en sommerfugl. Leppestiften glinset lys rosa og matchet de
lange velstelte neglene. Huden på kinnene var som silkestoff under store øyne
med plettfrie vipper.
Han rykket til idet hydraulikken åpnet bussdøren. Begge to tok et skritt
framover samtidig for gå ut. Kort pause. De kikket på hverandre før han tok et
skritt tilbake.
"Damene først," smilte han.
Ansiktet hennes virket forvirret et kort øyeblikk, som om den enkle
invitasjonen ikke gjaldt henne, men en annen i bussen. Så lyste det opp i et
perfekt smil. "Tusen takk," sa de fyldige leppene nesten lydløst.
Han ble stående utenfor å kjenne på morgensola en liten stund før han
vendte blikket mot Munkegata. Der, nedover fortauet i hjertet av Trondheim,
gikk en ung kvinne i ferskenfarget kjole og dansende sommerfuglfanget hår
med sikre skritt mot en ny og virkeligere hverdag.